Integrated Care

Skrevet av Atle Ødegård

Fra 1-3 april 2019 var det en spennende konferanse i San Sebastian, byen som ligger helt nordvest i Spania, i Baskerland. Konferansen var den 19 i rekken innen Integrated Care, en tematikk som i stor grad er forankret i miljøet rundt tidsskriftet International journal of Integrated Care(https://www.ijic.org/). 

Tittelen på konferansen var: A shared culture for change: Evaluating and implementing models of integrated people-centred services og samlet vel 1500 deltagere. https://integratedcarefoundation.org/events/icic19-19th-international-conference-on-integrated-care-san-sebastian-basque-country

Det gamle rådhuset i San Sebastian. Foto: AØ

Elisabeth Willumsen, Tore Sirnes og Atle Ødegård deltok med et poster, med utgangspunkt i et NFR prosjekt som tidligere er omtalt på denne bloggen – Sosial innovasjon i sykehjem (NFR-prosjekt 256647). Tittelen på posteret var: CO-CREATION & INTEGRATION. When improving residential care for the elderly.

Tore Sirnes, Elisabeth Willumsen og Atle Ødegård. Foto: Ukjent. 

Som alltid var det vanskelig å finne og velge ut hvilke foredrag og presentasjoner som burde prioriteres. Selv valgte jeg bl.a å høre på den anerkjente organisasjonsforskeren Henry Mintzberg. Han holdt en veldig interessant presentasjon (på Skype 14 x 8 meter lerret!) med hovedvekt på: The Rise and Fall of Strategic Planning (Mintzberg 1994).

På plassen utenfor konferanselokalene var det daglig ganske heftige demonstrasjoner. Jeg snakket med noen av de som deltok. Slik jeg forstod dem demonstrerte de mot en del nye beslutninger som var gjort av lokale myndigheter. Først og fremst ble det hevdet at tjenesteutviklingen rammet brukerne og de ansatte på uheldige måter. 

En refleksjon jeg gjør meg i etterkant av konferansen er at vi virkelig står overfor store utfordringer med å videreutvikle og bevare velferdsstaten – hvis vi får beholde den da!  

Improving Collaborative Working

Written by Professor Sarah Hean

IMPROVING COLLABORATIVE WORKING BETWEEN CRIMINAL JUSTICE AND MENTAL HEALTH SERVICES: THE HORIZON2020 FUNDED MSCA RISE PROJECT REACHES THE HALF WAY MARK

Effective collaboration between mental health (and other health/welfare services) and criminal justice services impacts on mental illness and reduces reoffending rates. The Change Laboratory Model (CLM), a model of workplace transformation, has potential as a tool to promote interagency collaborative working and innovation. However, the CLM, highly successful internationally and in other practice contexts, is new to service development in the criminal justice context and requires validation before implementation

COLAB, a consortium of researchers and professionals 10 European institutions, funded by the EU Horizon2020 MSCA RISE programme (2017-2021), explores the adaptations that need to be made to the CLM to maximise the likelihood of its success upon future implementation in this new environment. 

The specific objectives for the project were to:

  • Objective 1: Validate the Change Laboratory Model, ready for implementation 
  • Objective 2:  Run interactive knowledge exchange events between CLM researchers and experts in other models of collaboration and innovation.
  • Objective 3:  Develop a training programme to increase awareness, positive attitudes and competence in Change Laboratories in the criminal justice context

Work performed 2017-2019

Eleven empirical studies are underway exploring collaborative practices within the criminal justice services from offender and professional perspectives in two European contexts (Norway and England) and a variety of contexts including low security prisons, third sector organisations, half way houses and diversion/liaison services. A further nine projects explore the potential of piloting the CLM in some of these contexts and the development of training resources to help support collaborative practice.

Findings to date are:

Preparing offenders for resettlement and a life free from crime is complex, an interplay of different state, private and third sector actors.  Effective collaboration between all actors, including offenders, is required to navigate this system effectively, but challenges include:

  • Fragmented or compartmentalised work activities and blockages in information sharing.  This leads to knowledge disparities between agencies and reliance on informal and personal interagency relationships.
  • Lack of contact between agencies  
  • Structural challenges to collaboration at an intra and interagency level
  • Diverse adaptation of national policies at a local level (e.g. national models of rehabilitation, diversion/liaison in England and the Import Model in Norway) 
  • A dependence on cooperation from vulnerable clients.  
  • Limited time, staff and financial resources leading to a depreciation in value of holistic work activity
  • Tensions caused by a lack of shared meaning between actors when using workplace tools designed to promote collaboration
  • Workplace structures not keeping up with a change from security/control to a rehabilitation focus.
  • Lack of effective service user involvement strategies

These challenges mean professionals do not have the confidence, knowledge and competence to support vulnerable offenders in achieving their goals of life stability, meaning, hope  and feelings of self-worth they need to manage a future without crime.

Each of these challenges is a potential subject for researcher-facilitated models of workplace change such as the CLM, in which multiple voices can be merged in a process of bottom up innovation or service redesign.  However, the CLM in its current form faces political and logistical challenges. These relate to the need to negotiate a mandate to implement the CLM and the flexibility of methods used once implementation is agreed. 

There is a need:

  • To build strong, long term practice-academic relationships based on national reputation, trust and logistical ease. 
  • For a perceived and mutual understanding of the need/demand for organisational change, the description of which is shared by all actors.
  • For creativity when negotiating limited human and financial resources available for innovation and collaboration in these organisations. Everyday service delivery and the needs of the offender cannot be compromised in this process.
  • For alternative methods to be found to collect mirror data that relies on audio and video recordings when not permitted in high security environments 
  • To consider possible conflicts, the emotional labour involved of the CLM process and power relations between participants. The CLM must explore tools for supporting participants, especially the offender, during these processes. 
  • To explore the methodological challenges of researchers working in the secure  prison environment and in an international and interdisciplinary milieu.
  • For training in the CLM method for criminal justice staff wishing to use these methods as part of their routine service development strategies. Providing training has timing, resource and logistical implications.
  • To clarify the relevance of this type of training for front line professionals working with offenders in crisis.
  • For a toolbox of tools, to promote and measure collaboration and innovation. Formative interventions such as the CLM are not the only tools to manage organizational collaboration and innovation in the prison system
  • To expand on our empirical understanding of what works currently.  There is a danger that researchers focus on the contradictions in collaborative practices alone.  There is evidence of workplace activity conducted mutually but with flexibility and feelings of autonomy.  Professionals from different organisations, work together in a hybrid configuration of actors, with different, potentially competing institutional logics, but have often engaged in learning processes leading to actors being able to oscillate between the institutionalised logic of their own profession and a shared logic centred on the needs of the offender.
In Dublin: Stål Bjørkly, Sarah Hean and Atle Ødegård

COLAB activity has moved forward understanding of the challenges facing interagency collaborative practice in the criminal justice system, capturing the front line professional and offender perspective previously poorly understood. 

COLAB findings to date have shown that the CLM has potential in the criminal justice context as predicted, and pointed to areas where organisational change and innovation is required.  However, caution must be exercised in future plans for implementation as the model faces political, logistical and methodological challenges specific to the criminal justice environment.

The impact of COLAB activity  to date is evident in the articulation of the offender voice in projects that capture the impact of current service provision on offenders experiences. COLAB members have as a result of their secondments now engaged in the development and implementation of a service user feedback strategies.  There are reports that COLAB research had encouraged  professionals to initiate change in health services in a prison by expanding their treatment capacity and one site has initiated an innovation and service redesign process through agreeing to implement a modification of the CLM.  COLAB members and students attending COLAB events have volunteered to work in third sector organisations supporting offenders.  Reflections by COLAB members has captured the utility of their experiences to their personal development, insight into the research process and specifically research into interagency working, reoffending and offender rehabilitation in other European contexts.  This has improved their ability to cross national, disciplinary and professional cultural boundaries in their practice.

“The rythym”. My life with interprofessional learning.

Written by Professor Susanne Lindqvist – s.lindqvist@uea.ac.uk

The image above links to a very short video (2 ½ min, click on image or see: https://vimeo.com/285844718).  It is one of nine short videos created by Patient Voices and a number of people involved in the Centre for the Advancement of Interprofessional Education (CAIPE).  The aim of the videos was to share personal experiences of leading interprofessional learning (IPL) opportunities to which CAIPE played a role.

When we created these films, we were asked:  so, what is your film about?  What is it really about?  What is it really really about?…

When captured in one word, my video is about ‘resilience’. But, to describe it more, I would say it is about happiness, grief, hope, leadership, passion, teamwork, ambition, dreams, success, failure, anger, sadness, tenacity, learning, growth, humility, gratitude and the knowledge that all this has ‘a rhythm’.

If you watch the film, it may trigger different thoughts and feelings, depending on where you ‘are at’, how you relate to IPL, and/or if you have been leading on something that went through a radical top-down change.

About a year prior to this film being developed, I worked together with a group of colleagues in Molde to investigate university teachers’ views of their role in promoting learning outcomes related to IPL. As some of you already know, this study is now published:

Lindqvist S, Vasset F, Iversen H.P, Almås S.H, Willumsen E & Ødegård A. ‘University teachers’ views of interprofessional learning and their role in achieving outcomes – a qualitative study’ Journal of Interprofessional Care, 2018, DOI: 10.1080/13561820.2018.1534809

As a lead researcher for the above study at UEA, I had mixed feelings whilst listening to colleagues views and faced with the reality that we did not all have the same view of teachers’ role in promoting IPL, or indeed of the value of IPL per se.  When hearing teachers ask: is it [IPL] worth the effort?  I wanted to reassure them how much their input and contribution was valued, that of course it was worth it!  I wanted to – again – emphasise that these outcomes are about culture change, and that such change takes time…  As researcher, of course I could not contribute to such discussions at the time of data collection so it was ‘sobering’ to listen to all views. Of course there were teachers who – in my view – had ‘seen the light’ and who not only appreciated their role in promoting outcomes, but also how to actually do this as part of their every-day teaching. However, despite many positive views, the study with Molde confirmed to me the inert challenge with IPL.

In parallel with the study, I was told that the funding to the Centre for Interprofessional Practice (CIPP) was going to reduce, that IPL delivery was going to be hand over to the schools and that my team would be dispersing as a result.  The pain was real…  

All that effort, all those years…  Now what?

The short video was timely.  It helped me reflect on the past and the new direction of CIPP and IPL at UEA.  We are still in the process of carving our new path for IPL and I look forward to the second phase of the study with Molde.  In particular, we would like to investigate the blocking assumptions underlying the views of university teachers that were presented in our previous study so that we can develop a framework for effective integration of IPL. 

For those of you who wonder about IPL at UEA and if it ‘survived’… yes, some of it did, but without a dedicated team (i.e. CIPP) holding all the different strings and making sure interventions are educationally sound and lead to the desired outcomes.  It is tough for colleagues in the different schools at UEA who now need to do all this on their own with little time and competing commitments. Saying that, some members of CIPP are still around to actively help staff so that they do not have to ‘re-invent the wheel’.  Also, with time, new teams will form and new opportunities IPL will continue to develop.

Going forward with CIPP, our immediate aim is ‘To make a significant contribution in the field of interprofessional practice that is recognised by students, professionals and those who receive care’.  We are currently doing this by supporting the development of IPL offered to students and engaging in research that are relevant to developing interprofesisonal learning and practice.  We are also providing coaching to leaders in clinical practice with the aim of supporting them to implement change, deal with challenging situations and colleagues and try help shape ‘the rhythm’.


TPS Bloggen tema på møte i Forskningforum

Ved Høgskolen i Molde møtest leiarane av forskingsgruppene som er knytt til avdeling for helse- og sosialfag ein gong i månaden. Denne månaden var formidling gjennom nettstad tema. Atle Ødegård og Roar Stokken fortalde difor om TPS-bloggen og viste korleis ein jobbar med den.

Roar Stokken viser fram bloggen. Karl Yngvar Dale, leiar for forskingsgruppa for psykisk helsearbeid til høgre

Bloggen vår er basert på ein «WordPress-server» som Høgskulen i Volda har sett opp. På denne finn ein også til dømes Johan Roppen sin rektorblogg. Roar sin bodskap var: Det tekniske er enkelt, men ein må ha ein informasjonsstrategi og ein må ha noko å seie. Atle fokuserte på effekten av å ha ein slik nettstad, og korleis den kunne kome til nytte.


Tverrprofesjonelle erfaringar i Porto

Skrive av Roar Stokken og Helene Hoemsnes

Denne gangen var møtet i Porto. Neste gang er det Paris, og til høsten blir det Split. Og det beste av alt: Han EU, han betalar.

Vi er med i det som heiter ein COST-aksjon. COST er det forskingsrådet kallar eit «kontaktformidlande og koordinerande organ med ansvar for å initiere og gjennomføre europeisk forskingssamarbeid». Sagiv Segal frå Israel formulerte formålet på ein annan måte: Til vanleg er det slik at elefantar leikar med elefantar og giraffar med giraffar. Poenget med COST-aksjonar er at giraffar og elefantar kan finne ut at det kan vere kjekt å leike i lag. 

COST-aksjonen vår fokuserer på vitskapleg forståing med basis i evolusjonsteori. Dette gjer at svært mange av deltakarane er evolusjonsbiologar, men her er også lærarutdannarar, journalistar og profesjonelle «grant-writers» og så bortetter. Det at ei gruppe er stor, og dei andre er små, tilfører svært interessante dimensjonar for oss som er over gjennomsnittleg interesserte i tverrprofesjonelt samarbeid. 

Evolusjonsbiologane er altså i fleirtal. Det er også denne gruppa som har skrive søknaden og sett i gang aksjonen. Det tyder at dei sit i mange av dei sentrale posisjonane. Vidare er mange av dei sentrale i organisasjonen EVOKE (Evolutionary Knowledge for Everyone) som har slagordet «Fostering the public’s understanding and acceptance of evolution». 

For oss som er meir interessert i læringsprosessar, organisering og tverrprofesjonelt samarbeid enn evolusjon, vert dermed fokuset tidvis rart. Dette har gjort at vi begge har bytta arbeidsgrupper – frå dei vi trudde var mest relevante til dei som viste seg å vere mest interessante. Roar bytta frå ei gruppe som skulle samle kunnskap om barn og unge si vitskaplege forståing i ulike europeiske land, til ei gruppe som ser på korleis akademikarar forheld seg til og gjennomfører formidling. Helene bytta frå ei gruppe som omhandlar formell undervisning, til ei som ser på uformell opplæring. Dette er den typen aktivitetar vi til dømes gjennomfører i løpet av forskingsdagane. Her kjem kunnskap om og interesse for kunnskapsdanning og læring meir til sin rett. Sjølv om ho har bytta gruppe, kjem ho til å bidra til arbeidet og følgje med på både prosess og resultat. 

I byttet av gruppe ligg der ein viktig tverrprofesjonell lærdom. Dei gruppene vi hadde fatta interesse for før aksjonen starta, såg veldig spanande ut på papiret. Problemet vi opplevde stamma frå at innhaldet var utforma av ein profesjon ut frå denne profesjonen sin logikk. Vi måtte dermed gå på akkord med eigne faglege standardar eller ta eit steg tilbake. Dei to gruppene vi bytta til er meir opne i sin natur, og dermed meir vage på papiret. På same tid opplevde vi vi kunne gjere bruk av våre kunnskapar og få nytte av det sjølv. Vi kunne dermed vere med å utforme innhaldet.

Roar si arbeidsgruppe i full gang med å diskutere kva som skal gjerast

I arbeidsgruppa til Roar skal det lagast ein rapport og ein artikkel som seier noko om forskarar si formidling. Gruppa skal også kome med anbefalingar om korleis ein kan legge til rette for slikt arbeid. Den opphavlege ideen var å spørje om aktivitetane forskarane gjennomfører, men Roar spelte med bakgrunn i pedagogikk og organisasjonsteori inn at det også ville vere vesentleg å vite noko om motivasjon og barrierar. Dette vart godt motteke (og vil difor bli inkludert). Dette gjorde at han vart med i gruppa som skulle utarbeide spørjeskjemaet. I gruppearbeidet foreslo han vidare at det burde takast med noko om tverrprofesjonelt samarbeid. Noko som også vart teke godt imot. Dermed har det tverrprofesjonelle samarbeidet ført til at andre aspekt vert med enn det som opphavleg var tenkt. 

Lærdommen vår er med andre ord to ting: 1) I tverrprofesjonelt samarbeid kan ein ikkje ha for detaljerte planar utarbeida av ein profesjon aleine, og 2) stor deltaking frå ein profesjon fører til marginalisering av dei andre. 

Prosjektet Sosial innovasjon i sykehjem – går inn i siste (neste?) fase

Skrevet av Atle Ødegård



I nærmere tre år har deltagere fra forskningsgruppa vår deltatt i NFR prosjektet Sosial innovasjon i sykehjem (SiS) (NFR, nr. 256647).

Svolvær – Foto: Atle Ødegård

Det er gjennomført omfattende datainnsamling ved i alt seks sykehjem i Norge og Danmark (tidligere beskrevet på denne bloggen). Prosjektdeltagerne – 12 i tallet – møttes denne gangen i fantastiske Svolvær (6-7 februar 2019). Hensikten med møtet var å oppsummere status for de ulike delprosjektene. 

Det legges opp til en rekke publikasjoner, basert på kvalitative og kvantitative data. Noen av forskerne har allerede publisert interessant materiale bl.a om ledelse av sosiale innovasjoner. Det som er helt sikkert er at det vil komme mye ny spennende kunnskap ut av dette prosjektet – noe som ikke minst har sammenheng med tett samarbeid med praksisfeltet gjennom hele prosjektperioden. Det ble også planlagt en avslutningskonferanse som blir på Gardermoen 5 juni – nærmere informasjon om denne kommer snart. 

Overskriften på dette blogginnlegget åpner opp for tvil. Er vi inne i siste fase av dette prosjektet eller beveger vi oss inn i neste fase? I følge den evalueringen vi gjorde er det mye som tyder på at prosjektet vil fortsette – i en eller annen form. Mest nærliggende er å søke nye forskningsmidler som kan bidra til å videreutvikle den kunnskapen som har kommet fram så langt.

Min egen erfaring er at jeg opplever at det har vært et stort privilegium å få samarbeide med så mange dyktige og hyggelige folk som jeg har gjort i SiS prosjektet – både fra praksis og andre forskere. Derfor håper jeg virkelig at vi får til en videreføring – noe som også kan åpne opp for nye forskingsområder og at flere (bl.a fra HiM) kan ta del i den spennende kunnskapsutviklingen som skjer!


TPS-bok får god omtale i «Bioingeniøren»

TPS boka som kom ut i høst får veldig god omtale i Bioingeniøren. Pensjonert høgskolelektor ved NTNU, Kjellrun Gangaune skriver bl.a at:

«Dette er ei bok som kan anbefales for undervisningspersonell ved helse- og sosialfagutdanningen. Den vil også være nyttig for studenter som skal utvikle seg til dyktige preofesjonsutøvere og for helsepersonell som reflekterer over eget fagfelt og egen praksis. Jeg kommer absolutt til å anbefale boka til tidligere kollegaer».

Omtalen kan leses i sin helhet i Bioingeniøren nr. 1 – 2019 eller her:

Grensebrytende samskaping!

15 januar var en rekke forskere/forfattere samlet ved Universitetet i Stavanger. Hensikten med dette internasjonale forskerseminaret var å presentere og diskutere temaer/kapitler til den nye boka som har arbeidstittelen Grensebrytende samskaping og tverrprofesjonell innovasjon. Boka vil publiseres på Universitetsforlaget – ca 1 juni. Redaktører er Elisabeth Willumsen og Atle Ødegård, i samarbeid med Tore Sirnes. Forfatterne kommer fra Danmark, Finland, England, Sør Afrika og Norge. 

Vi er inne i en rivende utvikling hvor helse- og velferdssektoren skal møte et betydelig politisk påtrykk for å oppnå endring og nytenking. Tittelen på denne boka er et forsøk på å illustrere utviklingen innen velferdsområdet. Samskaping er lansert som visjon for å oppnå nyskapende samspill mellom tjenester, innbyggere og brukere. Det kan innebære å bryte ned grenser. Innovasjon er i seg selv et konsept som blant annet forutsetter vilje til å gå utover profesjonsdomener.

Vi håper at boka vil inspirere til forskning og diskusjon!

Ny artikkel fra Trude Eines, Elfrid Måløy og Atle Ødegård

Av Atle Ødegård

I en ny artikkel presenterer vi en studie som omhandler bruken av tverrprofesjonelle team i arbeidet med legemiddelgjennomganger i kommunene. Studien viser at dette er et viktig tiltak i kvalitetssikringen av medisinering til eldre multisyke – og hjemmeboende pasienter. Det er gjort lite forskning innenfor dette området. Tiltaket omtales internasjonalt som IMSs – dvs «interprofessional medication reviews».

https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S2405452618300855

ABSTRACT (fra artikkelen)

Background:Age-related changes in pharmacokinetics and pharmacodynamics, together with comorbidity and polypharmacy, require increased attention to handling medications of elderly patients receiving home care services. Because more care is taking place in the home, more health services will be needed within community health instead of at hospitals, especially for elderly patients. Increased transitions between hospitals and home may increase risks of medication errors due to a lack of accurate monitoring and interprofessional mis-communication. Interprofessional medication reviews (IMRs) are proposed to improve prescription practices.

Purpose:This study aimed to a) describe aspects of collaboration during IMR processes and b) explore how IMRs may contribute to strengthening service delivery for elderly home care patients.

Method:Two focus group interviews with general physicians (GPs) and nurses working in interprofessional teams running medication reviews amongst 15 elderly home care patients were conducted. Data were subjected to thematic analyses to generate findings.

Results:Two main themes emerged: i) patient safety and ii) working effectively together. Both nurses and GPs highlighted IMRs as necessary to increase patient safety and the quality of home care health services. They particularly emphasised the need for closer interprofessional communication and collaboration to exchange complementary competence and skills.

Conclusions:IMRs may be an effective approach to maintaining safety for increasing numbers of elderly patient scared for in their homes. For professionals to develop high-functioning teams when patients’ medications are rapidly changing, it is crucial to use effective communication channels.

En ferdighet i samarbeidsbasert forskning er å håndtere kaos

Av Helene Hoemsnes

Jeg har hatt tre artige dager på Phd kurs ved NTNU i samarbeidsbasert forskningsmetodologi. Sitatet i overskriften kommer fra Ottar Ness ved NTNU som var ansvarlig for kurset sammen med Marit Borg, Bengt Karlsson og Tommy Sjåfjell.

Jeg opplever meg veldig heldig som fikk anledning til å delta på første kull i dette phd kurset. Det var tre veldig inspirerende dager, i samarbeidets ånd. Før jeg går videre med hva som skjedde på samlingen vil jeg komme inn på hva som hadde skjedd før vi møttes på Dragvoll onsdag 14. november.

I september flikk vi som skulle delta en e-post med det meste av litteraturen. I tillegg var det en bok og to bokkapitler til på pensum. Første del var å sette seg inn i litteraturen og skrive et paper på maks 10 sider innen 1.11.2018 Retningslinjene var å skrive om hvordan vi kan anvende samarbeidsbasert metodologi i relasjon til noe eget. Det kunne være ulike aspekter, temaer osv. Jeg kan komme tilbake til hva jeg skrev om i en senere anledning. I denne omgangen vil jeg gi et lite glimt inn i kurset. Uka før vi skulle møtes fikk vi tilgang til de andre studentenes paper og ble delt i grupper. Vi skulle lese de andre i gruppa sitt paper og forberede oss på å kunne drøfte deres og vår egen tekst.

Vi møttes onsdag formiddag, ca 20 stykker i tillegg til de ansvarlige. Bordene sto i hesteskoform og vi startet med å presentere oss. Marit Borg var tidlig ute og sa litt om seg selv og om denne type forskning. Hun sa at hennes erfaring fra samarbeidsbasert forskning er at «man må ikke ha alt for stort kontrollbehov…være to… tenke at dette løser seg».

Medstudentene hadde ulik bakgrunn og erfaring i forskning. Allerede i presentasjonsrunden kjente jeg på at alle var innstilt på å dele og presentasjonene var preget av at alle var forberedt på tematikken gjennom å ha utviklet sitt paper. Vi hadde forelesning før vi gikk i grupper. Gruppene kunne velge hvordan de ville organisere seg, vi samarbeidet om å finne formJ! Min gruppe hadde Bengt Karlsson som ansvarlig og vi ble enig om å prøve varianter av reflekterende team. Det var inspirerende å delta i refleksjoner knyttet til de andre sine paper og ikke minst innta tale og lytterposisjon da vi reflekterte over min tekst.

Dag to hadde vi igjen forelesninger og gruppearbeid samt samling i plenum til sist. Siste dag hadde vi forelesninger. Forelesningene var på mange måter inspirert av åpen dialog. Samspillet mellom kurslederne var veldig inspirerende. Tommy har en annen type erfaring enn de andre tre. Bredden av erfaring knyttet til forskning, samt åpninger for at deltagernes interesser og spørsmål skulle forme forelesningene, gjorde forelesningene veldig levende og spennende.

Jeg trenger å tenke videre på hvordan samarbeid og erfaringer kan bli kunnskap i et vitenskapelig landskap etter disse dagene! De andre deltagerne og de ansvarlige som jeg fikk gleden av å bli kjent med inspirerte meg til å utforske tema videre. De ansvarlige hadde ikke alt for stort kontrollbehov, de var fire og hele kurset løste seg på en strålende måte uten kaos.