Nytt tidsskrift!

Av Atle Ødegård og Roar Stokken

Da har første nummer kommet ut!

Høgskulen i Volda og Høgskolen i Molde er medeiere i dette nystartede tidsskiftet og er representert i editorial board. Redaktør er professor Asbjørn Røiseland ved OsloMet. The Nordic Journal of Innovation in the Public Sector støttes i tillegg av Universitetet i Stavanger, Universitetet Nord, OsloMet, Høgskolen på Vestlandet, Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Innlandet.

Fra hjemmesiden til tidsskriftet kan vi lese at:

Nordic Journal of Innovation in the Public Sector er et flernasjonalt Open Access-tidsskrift om innovasjon i offentlig sektor. Tidsskriftet er vitenskapelig og flerfaglig, og legger vekt på å fungere som en møteplass mellom forskning og praksis, og ha utnyttelse av forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som hovedformål.

Tidsskriftet skal formidle forskning om innovasjon primært knyttet til den nordiske konteksten. Artiklene spenner over et vidt felt, og er opptatt av innovasjon i sammenheng med for eksempel organisering, tjenesteproduksjon, digitalisering, styring og demokrati. Tidsskriftet publiserer både teoretiske og analytiske artikler, samt anvendt og empiri-nær forskning relatert til et analytisk rammeverk.

I første nummer finnes fire vitenskapelige artikler. Tidsskriftet kommer ut med to nummer i året.

Tidsskriftet vil utvilsomt være aktuelt som publiseringskanal for artikler som omhandler tverrprofesjonelt samarbeid – kanskje spesielt i tilknytning til nærliggende fenomener som for eksempel innovasjon, ledelse og tjenesteutvikling.

Bokanmeldelse

Improving Interagency Collaboration and Learning in Criminal Justice System

Skrevet av Atle Ødegård og Bjørn Kjetil Larsen 

Da har den første bokanmeldelsen kommet! Boka som var et resultat av EU prosjektet COLAB – ble ledet av professor Sarah Hean ved Universitetet i Stavanger og Bournemouth University. Fra Høgskolen i Molde var det mange forfattere som bidro med bokkapitler: Siv Elin Nord Sæbjørnsen, Bjørn Kjetil Larsen, Stål Bjørkly, Karl Yngvar Dale, Kristin Røvik og Atle Ødegård. Anmeldelsen er publisert i 

The Howard Journal of Crime and Justice

Det er Vivian Geiran, Trinity College Dublin, former director, Irish Probation Service – som har skrevet anmeldelsen. I konklusjonen heter det: 

As someone who, over many years as both probation practitioner and manager/leader, struggled to better understand as well as to promote and advance the cause of interagency co-operation, this reviewer welcomes the considerable scholarship and practical value that this book brings to the field. The fact that the book is available on open access electronically, as well as to purchase in hard copy, should help it to be, indeed, the trigger for innovation and positive change that it can be and that is clearly a primary intention of this excellent publication and those who contributed to its production.

Hele anmeldelsen kan leses her: https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1111/hojo.12491

Boka kan leses og hentes her: https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-030-70661-6

Improving Interagency Collaboration and Learning in Criminal Justice System

Nyheter fra Regjeringen: Skal gi barn og unge bedre hjelp

Av Atle Ødegård og Mona Helen Ødegård

Fra 1 august 2022 fikk vi endringer i 14 lover som skal bidra til bedre samarbeid om barn og unge som har behov for hjelp. På hjemmesiden Regjeringen.no kan vi lese at kommunene får plikt til å bestemme hvilken tjeneste som skal ha ansvar for å samordne tjenestetilbudet – og det blir innført rett til egen barnekoordinator. Dette skal bl.a. bidra til avlastning for familier som har omsorgen for barn med store hjelpebehov. I tillegg ble det innført en ny forskrift om individuell plan.

Fra hjemmesidene har vi her hentet et utvalg av de endringene som innføres fra 1 august 2022: 

  • Plikt for alle velferdstenestene til å samarbeide om oppfølginga av barn og unge når samarbeid er nødvendig for å gi barnet eller ungdommen eit heilskapleg og samordna tenestetilbod.
  • Plikt for alle velferdstenestene til å samarbeide med andre velferdstenester utover oppfølginga av konkrete barn eller ungdommar, når det er nødvendig for å vareta eigne eller oppgåvene til dei andre velferdstenestene etter lov eller forskrift.
  • Rett til barnekoordinator for familiar med barn eller som ventar barn med alvorleg sjukdom, skadd eller nedsett funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og samansette eller koordinerte helse- og omsorgstenester og andre velferdstenester.
  • Utvida ordning med lovpålagte samarbeidsavtalar mellom dei kommunale helse- og omsorgstenestene og spesialisthelsetenesta, slik at ho omfattar barn og unge med samansette vanskar og lidingar, og som mottek tenester frå begge forvaltningsnivåa.

Du kan lese mer om disse viktige endringene her: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/skal-gi-barn-og-unge-betre-hjelp/id2923262/

Å ha rett og å få rett er ikke det samme, slik barneombudet ofte formulerer det.  Brukerorganisasjoner og foreldre er nå antagelig spent på hva de nye endringene vil bety i praksis. Kanskje spesielt knyttet til opprettelsen av barnekoordinator. Hvilken kompetanse skal de ha og hvilken rolle vil de kunne ta møte med andre instanser for? Det finnes allerede ordninger med koordinator i kommunene og barn med oppfølging i spesialisthelsetjenesten skal ha en koordinator også der. De nye lovene forutsetter nærmest at dette fungerer og nå kommer en koordinator til – nærmest som et supplement. Erfaringene, som mange foreldre har, er de selv ofte må ivareta informasjonsflyt og koordinering fordi ingen andre gjør det. Veien inn til barnekoordinatoren er også et spenningsmoment – vil tildeling av barnekoordinator være diagnoseavhengig eller ta utgangspunkt i summen av utfordringer som barnet og familien har? Vil det bli en reell avlastning, og til hjelp, eller ennå en instans foreldre/foresatte må kjempe for å få tilgang til?

Vi som gjennom relativt lang tid har vært opptatt av tverrprofesjonelle samarbeid og behovet for tydeligere retningslinjer – hilser uansett de nye endringene velkommen. Det blir helt klart spennende å følge med hvordan disse endringene (i intet mindre enn 14 lover) vil påvirke barn, unge og deres familier. Det er nærliggende å tenke at det burde være mulig og nødvendig med forskning for å følge opp disse endringene! 

Psykiatri i lys av den medisinske sykdomsmodellen

Skrevet av Svenn Erik Knutsen

Aktuell ny bok (2022): Psykiatri i lys av den medisinske sykdomsmodellen.En kritisk og konstruktiv analyse av den rådende psykiatri. Boken er tilgjenglig her.

Svenn Erik Knutsen (1946) er Cand. Polit. (psykologi, pedagogikk, sosiologi). Har erfaring fra akutt voksenpsykiatri, jobbet i BUPP som klinisk pedagog og familieterapeut, i PPT som pedagogisk psykologisk-rådgiver og som konsulent i det private barnevernet, jobbet ved vernepleierutdanningen i Fredrikstad, undervist i familieterapi og systemisk praksis, og veiledet og vært sensor ved masterstudiet i familieterapi og systemisk praksis ved Diakonhjemmet VID.

Boken er kommet til i samarbeid med professor emeritus Antònio Barbosa da Silva og farmasøyt Domingos Barbosa da Silva. Ideen vokste først frem etter å ha lest boken til Robert Whitaker (2010) «Pillerparadoxen» om hvorfor flere og flere plages av psykiske lidelser når pillene bare blir bedre og bedre. Boken til Richard P. Bentall tar opp den samme problematikken i «Medikalisering av själslivet. Varför psykiatrisk behandling misslyckas» (2010). I tillegg har Trond F. Aarre skrevet to viktige og nyttige bøker; «Manifest for psykiatrien» (2010), og «Mindre medisinske psykiatri» (2018), som bør gi rom for nyttige og ydmyke refleksjoner. Utover det ga pandemien meg god tid for både lesing og skriving.

Gjennom ulike mediekanaler informeres vi ofte om en psykiatri som sliter med å møte folks utfordringer, og med å gi nyttig og effektiv behandling. Vi ble nysgjerrig på om dette kunne skyldes psykiatriens for ensidige forankring i det naturvitenskaplige fundamentet, en modell som har bestått i flere hundre år.  Vi erfarer i dag at sosiale og emosjonelle utfordringer i alt for stor grad individualiseres og sykeliggjøres gjennom medikalisering og psykologisering. Diagnosemanualenes revidering gjennom tidene har på tvilsomt vis konstruert stadig flere diagnoser av hverdagslivets utfordringer. Særlig gjelder dette barn og unge. Når det påpekes at diagnosenes reliabilitet og validitet er omstridt, bør psykiatrien stoppe opp og reflektere hva det er som fører til en slik lite ønskelig utvikling. I tillegg til dette finnes det en medisinindustri som på ulikt vis styrer mye av psykiatrien, og som profitterer på en slik utvikling. Psykiateren Joel Paris (2010), hevder at psykiatere er spesialister på psyken og psykisk lidelse, men ingen er lenger helt sikre på hva de gjør, og de er selv i villrede om hvordan de bør utøve faget sitt. Dette er nok til at faget må initiere en epistemologidebatt, slik at psykiatrien ikke bør reprodusere for mye dårlige erfaringer.

Mennesket er et komplisert vesen og består av mer enn biologi, og mange ulike fagfolk reflekterer behovet for en nødvendig utvidelse av den biologiske medisinske modellen, eksempelvis den danske psykiateren Søren Hertz (2011) som iverer for en biopsykososial sykdomsmodell hvor det relasjonelle aspektet spiller en stor rolle. Flere følger Hertz, eksempelvis Peter Kinderman (2016) med boken «Fra sykeliggjort til aktiv deltaker – i stedet for dagens psykiatri», og James Davies (2016) med «Sammenbruddet. Hvorfor psykiatrien gjør mer skade enn gagn», og Harlene Anderson (2003) med «Samtal, språk och möjligheter».  Disse understreker viktigheten av å forstå den konteksten folk lever i. Mer enn å utrede og diagnostisere en ubalanse i hjernen som årsak til psykisk lidelse, bør psykiatrien være mer nysgjerrig på folks livsverden. Hvordan lever og forstår folk sine liv, og ikke minst hvordan tilskrives mening til hva folk erfarer og opplever? Dette betyr at psykiatrien må utvide sitt eget tankeparadigme til å bli mer nysgjerrig på det postmoderne perspektivet som rommer mer enn en forklaring, men gir rom for et mangfold av «sannheter». Her vil måten man kommuniserer på og hvordan vi setter ord til hendelser få en viktig rolle. Ord blir mer enn ord, de berører og beveger. Man beveger seg fra en internalisert forklaring til en mer eksternalisert forståelse.

Dagens psykiatri må sette mer fokus på samarbeid og tverrfaglighet i møtet med folk. Ingen lever i vakuum. Dette inkluderer å ta brukermedvirkning på alvor. Måten man møter og snakker med folk på vil ha konsekvenser for hvordan folk opplever hjelpen.  Den tradisjonelle psykiatrien synes for lite opptatt av det å være sammen med sin pasient. Det viktigste synes å ha fokus på diagnosen og medisineringen,  mens det systemiske/postmoderne, biopsykososiale perspektivet fokuserer på hvordan man er sammen med folk, og lytter til hva folk egentlig forteller, og la folks egne ord bli innholdet i «terapien». Terapeutens viktigste oppgave blir å legge til rette for gode utviklingsprosesser. I dag erfares at mange pasienter ikke kjenner seg igjen når de forlater terapitimen. Psykologene Jørgen Flor og Leif Edward Ottesen Kennair (2019) reflekterer over denne tematikken i boken «Skadelige samtaler. Myten om bivirkningsfri terapi». Også vår bok er opptatt av disse problemstillingene.

Bokens oppbygning 

Etter innledningen tar vi for oss det viktige møtet med den andre. Mye av psykiatriens virksomhet hviler på dette møtet. Hvordan velger vi å motta den som søker bistand. Her vil, hvilket paradigme vi «tror» på, medvirke til vår epistemologi, hvordan vi begrunner vår kunnskap eller hvordan vi vet det vi vet. Dette blir en viktig refleksjon da mange opplever seg lite godt mottatt av denne profesjonen. 

I kapittel 2 blir møtet med den andre reflektert. Hvordan blir det å møte den andre som en «sak» eller som den vedkommende er, dvs en person.  Kapittelet legger opp til å tenke dette møtet som noe annet enn utredninger og diagnoser. 

Kapittel 3 tar for seg en kort gjennomgang av jakten på lykkepillen. Den dominerende psykiatrien har klokketro på at pillene virker på de underliggende årsakene til psykiske lidelser. Her vil vi også ta for oss spesielt dette med depresjon og ADHD og behovet for å navnsette hva folk plages av. Akkurat disse to utfordringen blir fokusert i den alternative litteraturen. Man  kan velge mellom å forklare eller forstå folks utfordringer.  

Kapittel 4 blir en omfattende del av teksten, da vi tar for oss sentrale teoretikere og forskere innen psykiatrien som stille spørsmål ved egen virksomhet, og som vil utgjøre en viktig forskjell og motstemme til det dominerende synet på hva psykiske lidelser er og dens behandling. Her stilles spørsmål om ikke familieterapien kan få en mer sentral plass. Her blir det redegjort for modernismen, postmodernismen, paradigmeinndelinger, sykdomsmodellen og en medisinbasert modell (Moncrieff 2009), det salutogene mot det patogene, normalitetsbegrepet, diagnosesystemene og medisinindustriens fokus på profitt. Viktig blir det også å fremme språkets betydning i forståelsen og behandling av psykiske lidelser. Kapitel 4 avrundes med tanker om forholdet mellom psykiatri og juss, 

Kapitel 5 tar for seg metodedelen, hvordan man gjør det man gjør og hvorfor. Arbeidet tuftes på en narrativ analyse av teoretikerne og forskerne presenterte i kapitel 4. Hva de mener om tematikken blir deres stemme. Vi velger ut relevante teoretikere og forskere i forhold til problemstillingens innretning. 

Kapittel 6 handler om dette viktige endringsarbeidet innen psykiatrien. Hva er endring og hvem bistår i dette arbeidet og på hvilken måte. 

Kapittel 7 kritisk analyserer den biomedisinske psykiatriens grunnvoll og spør om vi trenger en annerledes tenkning eller et paradigmeskifte i psykisk helsevern, da det synes som om psykiatrien er fanget i den biomedisinske sykdomsmodellen, og hvorfor den biomedisinske modellen står så sterkt.  

Blir den medisinske modellen alene et blindskudd i møte med folk som strever? Vi er opptatt av å ikke fremme noe som kommer i stedet, men heller hva som komme i tillegg til det vi allerede har.  

I Kapittel 8 reflekteres det rundt alternativer til den biomedisinske sykdomsmodellen. I underkapittel (8.2) beskrives et prosjektet ved nystartet Ungdomspsykiatriske poliklinikk (UPP) for Østfold ved Sarpsborg sykehus. Her er fokus på opplæring av systemiske tenkning i arbeidet med ungdommene og deres familier. Opplæring og praktisering av systemisk familieterapi ble et av våre viktigste redskaper. Hypotesen vår den gang var at opplæring av denne måten å jobbe på påvirket vårt perspektiv slik at det åpnet rom for positiv problemløsning og ikke minst kreativitet, ikke bare for de som mottok våre tjenester, men også for vårt team. Dette er et prosjekt 30 år tilbake i tid, men vi ser at de samme spørsmålene stilles i dag som den gang. Som Wampold hevder har det ikke skjedd så mye de siste 50 årene. Innsatsen i UPP som ble «belønnet» med «Det nytter prisen», og som helt uforståelig ble nedlagt i 2019 i det året sykehuset Østfold feiret 50 års jubileet for barne- og ungdomspsykiatrien i fylket. Ble det for farlig å gå annerledes veier? Noen av våre lesere vil sikkert hevde at dette prosjektet allerede oppleves utdatert, da psykiatrien fra deres ståsted er mer human og i tråd med de elementene postmodernismen beskriver. Men, legges de 17 «stemmene» i kapitel 4 til grunn, og som oppsummeres i tabell 2 sammen med «støttestemmene», preges det dominerende bildet ifølge den litteratur denne boken viser til fortsatt av en for biomedisinsk tilnærming. 

Vi mener at farene ved medikalisering og psykologisering knyttet til den farmakologiske industrien reflekteres samt at myndighetene bør gi fastlegeordningen bedre premisser og utvidet kompetanse til å møte folk med psykiske utfordringer på lokalt plan.   

Kapittel 9 peker på behovet for en epistemologidebatt både om normalitetsbegrepet og om vi har epidemier innen psykisk helsevern. 

Kapittel 10 trekker noen konklusjoner om veien videre.

Boken presenterer en tilnærming til tematikken, mens andre vil kunne finne en annen, i respekt for den postmoderne tenkningen som fokuserer på mangfold fremfor det ene sanne universum. Ingen eier den ene og rette veien i møtet med psykiske lidelser, men sammen kan vi skape en nyttig vei mot bedre helse. Psykisk helse synes å være et fag sentrale myndigheter nedprioriterer selv om målet var å satse, viser rapport fra helsedirektoratet at siden 2013 har veksten i somatikken vært større enn i psykisk helsevern. Ord må følges av praksis. 

Forutsetninger for en bærekraftig profesjonell hjelperrolle

Av Ole David Brask

I årets Fjordantologi om bærekraft, diskuterer jeg hvilken rolle helse- og sosialprofesjonene har, og bør ha, i forhold til en bærekraftig utvikling, og mulige kjennetegn ved en bærekraftig hjelperrolle. Helse- og sosialprofesjonene er viktige endringsagenter i vårt samfunn, potensielt på både individ- og systemnivå. Samtidig stilles det helt spesielle krav til endringsagenter i bærekraftsammenheng fordi et perspektiv om gjensidig avhengighet må ligge til grunn, for både relasjoner menneske til menneske og menneske til natur. Dette krever en endring av innstilling og modus som åpner for mer dialog, mer samhandling og mer kollektivitet – herunder tverrfaglig og tverrprofesjonelt samarbeid. Hvordan kan dannelse og utdanning fremme bærekraftig praksis, og hvilke spesielle muligheter ligger det i å utvikle den profesjonelle hjelperrollen?

Bokkapittelet i årets Fjordantologi kan leses online her: https://www.idunn.no/doi/10.18261/9788215062938-2022-08

Se også mer om den profesjonelle hjelperrollen på denne hjemmesiden: 

https://www.kjerneroller.no

SKUP – går videre

Av Emmy Elizabeth Langøy og Atle Ødegård

Samskaping og kunnskapsutvikling i praksis (SKUP) er tidligere omtalt i denne bloggen. I forrige uke (26-27 april- 2022) møttes prosjektdeltakerne igjen i Angvik. Hensikten med samlingen var bl.a å få et overblikk over kvalitative metoder og gjøre noen innledende analyser av intervjuer gjort med ledere i kommunal sektor. 

SKUP er et samarbeid mellom Regionalt kunnskapssenter for habilitering (RHAB) ved NTNU, Høgskolen i Molde, Helse Møre og Romsdal og førstelinja ved kommunenes helse- og omsorgstjenester. Prosjektet bidrar med å få frem ny kunnskap om hvordan habiliteringstjenestene i første- og andrelinja fungerer når det gjelder samhandling og læring og hva som kan gjøres for å utvikle tjenestene innen dette feltet.

Angvik Gamle Handelsted. Foto: AØ

Så langt har det blitt gjennomført kvalitative intervjuer med fagkonsulenter i voksenhabiliteringstjenester (spesialisthelsetjenesten) og kvalitative intervjuer med ledere i helse – og omsorgstjenester som yter tjenester til personer med utviklingshemming i det daglige (kommune). Seinere vil det bli gjort intervju også av tjenesteytere i sistnevnte tjeneste. 

Krav om kvalitetsutvikling, kompetanseheving og forbedring av praksis stilles til alle offentlige tjenester, men innen enkelte felt framstår dette som særlig viktig. Målgruppene for habilitering er personer som har, eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne (Helsedirektoratet, 2018), hvilket tilsier at 1) habiliteringstjenester skal ytes til personer med et stort spekter av ulike diagnoser og funksjonsutfordringer, ofte av sammensatt og kompleks karakter og 2) habilitering kan være aktuelt gjennom hele livsløpet og favne forskjellige arenaer og ulike livsområder. Dette medfører at habiliteringsfeltet er komplekst og mangfoldig med utstrakt behov for samarbeid på tvers av profesjoner og tjenestenivå, hvilket krever høy kompetanse hos aktørene i habiliteringsprosessene. En særlig utfordring da er at det i det kommunale tjenestene i hjem og dagligliv for mennesker med utviklingshemming er forholdsvis få med høyere utdanning: under 28 % har universitets-/høyskoleutdanning, og av disse kun 10,7 % vernepleiere (Fellesorganisasjonen FO 2020). 

Kommunene har ansvaret for helse – og omsorgstjenester, jmfr Helse og omsorgstjenesteloven, herunder også habilitering. Spesialisthelsetjenesten fungerer ofte som en støtte i dette arbeidet gjennom det å yte nødvendige spesialisthelsetjenester, i og utenfor institusjon (Helsedirektoratet, 2018) overfor personer med behov for slike tjenester.

Målsettingen i Stortingsmeldinga God kvalitet – trygge tjenester. 10 (2012–2013) er at forskning, innovasjon og utdanning i enda større grad enn i dag skal bidra til kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. Det handler bl.a om ta i bruk ny kunnskap, og å stimulere til, og utnytte, praksisnær forskning i kontinuerlig kvalitetsforbedring. Godt samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren og helse- og omsorgssektoren er derfor av stor betydning (Meld. St. 10 (2012–2013) i slikt arbeid. SKUP har til hensikt å følge opp nettopp dette. 

Funn fra de undersøkelsene som har blitt gjort vil ligge noe fram i tid. Prosjektleder, Emmy Elizabeth Langøy, vil i samarbeid med andre prosjektdeltakere, publisere resultatene i nasjonale og internasjonale tidsskrift. Det er også planlagt deltakelse på flere konferanser i tiden som kommer. 

Referanser:

Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester— Kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten.

Helsedirektoratet (2018) Rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. Veileder. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator/malgrupper-og-virkeomrade-for-veilederen/malgrupper-for-habilitering

Vi gratulerer Bjørn Kjetil Larsen med vellykket disputas

Av Atle Ødegård

Bjørn Kjetil Larsen disputerte 8 april ved Høgskulen i Volda. Bjørn Kjetil har fulgt felles PhD programmet ved Høgskolen i Molde og Høgskulen i Volda. En nærmere beskrivelse av programmet finnes her: https://www.himolde.no/forskning/doktorgrad-karriere/programmer/helse-sosialfag/

Bjørn Kjetil Larsen, PhD

Tittelen på avhandlingen var: Exploring Interprofessional Collaboration in the Field of Criminal Justice in Norway – A Mixed Methods Study of Prisoners’ Reintegration after Prison. Avhandlingen bestod av en kappe (innledningskapittel med diskusjon av prosjektets helhet) og fire publiserte artikler i internasjonale tidsskrifter. 

Førsteopponent var professor Jonathan Parker (Bournemouth University), andreopponent var førsteamanuensis Mona Jerndahl Fineide (Høgskolen i Østfold) og administrator var dosent Alf Roger Djupvik. Disputasen foregikk fysisk, samt at en rekke personer også fulgte disputasen digitalt. Etter disputasen ventet rungende applaus og mange godord fra representanter fra begge høgskolene. 

Bjørn Kjetil arbeider ved vernepleierutdanninga ved Høgskolen i Molde. To av veilederne i  PhD prosjektet, jobber samme sted, Atle Ødegård (hovedveileder) og Karl Yngvar Dale (biveileder). I tillegg var Sarah Hean, professor ved Universitetet i Stavanger, med i veilederteamet. 

Det blir nå spennende å se hva Bjørn Kjetil velger å gå videre med i sin forskning. Ut fra den responsen han har fått på forskningen så langt, ser det ut som det ligger an til mange fine muligheter for videre kunnskapsutvikling innen kriminalomsorgen.

En ny samarbeids- undervisnings- og læringskontekst i skolen?

Av: Anne Katrine Folkman, Kristina Areskoug Josefsson, Kirsten Jæger Fjetland

Covid-19 våren 2020 medførte lock-down av skolene i Norge. Dette medførte raske forandringer av hvordan undervisning og samarbeide i grunnskolene skulle gjennomføres. Studien som omtales her, utforsker læreres erfaringer med digital undervisning, ledelse og samarbeid i skolen i perioden med Covid-19, høst- og vårsemesteret 2020. 

Resultatene i studien viser at lærere, elever, foreldre og skoleledere både har store tilpassningsvilje- og kunnskaper til å håndtere nye digitale læringskontekster. Samtidig peker studien på økte forskjeller mellom lærere mht. muligheter til samarbeide med foreldre, så vel som med andre profesjoner som bidrar til trivsel og et helsefremmende læringsmiljø for elever.  Studien viser at lærere erfarer at digital undervisning i nedstengningsperioden medførte økende sosiale også økende sosiale forskjeller mellom elever mht. deltakelse sosialt-, i læringsaktiviteter og i oppnåelse av læringsresultater. Et hovedresultat i studien er at lærerne beskriver ledelse som motiverende, støttende og tilgjengelig med forståelse for den «24/7 situasjonen» lock-down medfører for lærere. Kontaktlæreres rolle og vurderinger av kompetanse i samarbeidet synes å styrkes, hvilket kan indikere at dette kan bidra til større forskjeller i deltakelse og engasjement, mellom kontaktlærere, faglærere og elever, men også andre partnere (foreldre, PPT, helsesykepleiere, miljøterapeuter osv.). De som allerede har digital kompetanse, styrker sin rolle og opplevelse av suksess. Resultatene indikerer at digital undervisning primært fører til å fremme individuelle arbeidsmetoder og ansvar for egen læring hos både elever og kontaktlærere, som samtidig kan svekke deltakelse, sosial rettferdighet og likeverd i samarbeidet. Kommunikativ ledelse fremtrer som avgjørende både for å løse samarbeid i teamene mellom kontaktlærer, faglærer og miljøarbeider utfordringer i den nye læringskonteksten, men også for å fremme et godt samarbeid lærere imellom. Resultatene gir imidlertid lite kunnskaper om hvordan ledelse bidrar til å implementere problemløsning i samarbeidet for andre samarbeidspartnere i skolen. Snarer peker resultatene på at PPT, barnevern, helsesykepleieres bidrag i samarbeidet generelt ble svekket, men også varierte med partenes evne til å endre kontaktform med ledelse, lærere og elever i en ny kontekst. 

Studien viser følgende implikasjoner for praksis: behov for å styrke kapasitet til å møte både sosiopsykologiske og pedagogiske og behov hos elever og familier i sårbare livssituasjoner, aktiv handling av eksterne samarbeidsparter for å endre kontakt- og arbeidsmåte til ny kontekst, og behov for å bevare tydelig og støttende ledelse med etablering av strategier som styrker ledelse av brede demokratiske prosesser i læring og undervisning. 

Les mer: 

Anne Katrine Folkman, Kristina Areskoug Josefsson & Kirsten Jæger Fjetland (2022) Norwegian Teachers’ Experiences with Distance Teaching and Online Schooling During the COVID-19 Pandemic, Scandinavian Journal of Educational Research, DOI: 10.1080/00313831.2021.2021445

Special issue – Samskaping

Skrevet av Atle Ødegård

Et spesial nummer av tidsskriftet Akademisk Kvarter (Academic Quarter) har fokus på samskaping – co-creation. I omtalen av nummeret heter det bl.a at: 

During the past decade, co-creation and co-production have become significant buzzwords throughout society, often serving as processual means and as new solutions to complex societal challenges. Co-creation and co-production processes often involve a variety of stakeholders, and the terms indicate getting things done through democratic collaboration. This issue contains 11 papers concerning co-creation and co-production covering different areas.https://journals.aau.dk/index.php/ak

I en av artiklene skriver vi om utviklingen av en forskningsmetodikk som tar sikte på å kartlegge erfaringer med sosial innovasjon: 

An increased knowledge of innovation depends on high-quality re-search.  However, what aspects  of  innovation  impact  positive  out-comes for different actors? New insights call for the development of research methodology to be used to explore and investigate the phenomenon of innovation, i.e., processes and outcomes. In this paper, our aims are to a) describe the development of a conceptual model of social innovation at the micro level and b) describe the development of a quantitative methodology named the Social In-novation Measurement Model Questionnaire (SIMM-Q). We will also discuss some principal issues linked to research on social innovation and its relevance for co-creation.

Artikkelen ligger open access og kan leses her: 

https://journals.aau.dk/index.php/ak/article/view/7035/6009

Sustainable Nursing Leadership in Nordic Health Care Organizations

Skrevet av Frøydis Vasset

En artikkel av Vasset, F., Fagerstrøm, L og Frilund, M. (2021).  Langtidsledelse i helsetjenester i de Nordiske land. International Journal of Caring Sciences May-August 2021 Volume 14| Issue 2| Page 1527. 

http://www.internationaljournalofcaringsciences.org/docs/78_frilund_special_14_2.pdf

This is a book review of a Nordic book: Leadership in Nursing: Experiences from the European Nordic Countries. Switzerland: Springer Nature. The book reflects and describes the nursing leadership of research, clinical nursing leadership and the leadership of nursing education from Denmark, Finland, Norway, Sweden and Iceland.

Konklusjonen er:
We agree with Hafsteinsdóttir and all her Nordic colleagues. They emphasise that nurses need to strengthen their leadership competencies in health policy, academia, system improvement, evidence-based practice, and competency in specific content areas. As we mentioned above, the nursing leader’s role is to change the processes and positively impact the patients’ care qualities.