Den profesjonelle hjelperrollen

Skrevet av Atle Ødegård, May Østby og Ole David Brask

En kompleks praksishverdag stiller høye krav til refleksjons- og relasjonskompetanse hos helse- og sosialprofesjonene. Denne kompetansen er selve kjernen i den profesjonelle hjelperrollen og vektlegges i den nye felles rammeplanen for helse- og sosialutdanningene. Leseren inviteres med på kritisk refleksjon rundt praksiseksempler hentet fra et utvalg av helse- og sosialprofesjoner: barnevernspedagog, ergoterapeut, fysioterapeut, sosionom, sykepleier og vernepleier. Stadig større krav til rollefleksibilitet er en felles utfordring for helse- og sosialprofesjonene, men gjør også at vi trenger profesjoner med ulik kompetanse. En refleksjonsmodell anvendes til å kaste lys over hjelpe- og samarbeidsrelasjoner og over muligheter som oppstår der perspektiver møtes. 

Denne boka har blitt til i nært samarbeid med profesjonelle utøvere i praksis. Vi kan si det så sterkt at boka hadde ikke vært mulig uten de solide og spennende bidragene som vi har fått fra disse samarbeidspartnerne. Videre har vi fått mange gode innspill fra et knippe fagfolk som arbeider ved høgskoler og universiteter. Stor takk til alle sammen! 

I denne boka stiller vi spørsmål som: Hva er en god hjelper? Hva er kjernen i en profesjonell hjelperrolle? Vi håper og tror at den refleksjonsmodellen vi presenterer – kjernerollemodellen – kan bidra til økt bevissthet om egen og andres praksisutøvelse. Samtidig gir den aldri ferdige svar. Vi tenker først og fremst at modellen kan tydeliggjøre noen viktige sider ved refleksjons- og relasjonskompetanse, som samtidig er kjennetegn ved den profesjonelle hjelperrollen. Vårt håp er at kjernerollemodellen kan være anvendelig både i hjelperelasjoner – i direkte kontakt med pasienten eller brukeren, og i samarbeidsrelasjoner – i kontakt med pårørende og fagfolk rundt personen.

Den profesjonelle hjelperrollen er skrevet av Ole David Brask som er psykologspesialist og førstelektor ved Høgskolen i Molde, May Østby som er vernepleier og førstelektor ved Høgskolen i Østfold, og Atle Ødegård som er psykologspesialist og professor ved Høgskolen i Molde.

System meet Lifeworld in the quality of patient education in Norway

This blog-post has earlier been posted on the Social Theory & Health blog.

Roar Stokken
Associate Professor, Volda University College, Norway

In 2018 I hosted a seminar on the quality of patient education. The twenty-two participants worked at patient education resource centers in Mid-Norway and together had more than hundred years of professional experience in the field (1).

A core aim of the seminar was to identify groups of stakeholders and to discover how these group’s understanding of quality regarding patient educative initiatives were perceived. The extent and nature of the variation in how participants described the different groups during the seminar underlies this short blog.

Four main groups of stakeholders that were in a legitimate position to claim that their demands be met were identified: 1) users and their families, 2) hospital and government, 3) health professionals, and 4) patient organizations.

Regarding users and their families, the impression was that they wanted to gain knowledge about the relevant condition, but even more importantly, was to be seen, heard, be met with empathy and compassion, be given attention, be involved etc. In terms of Habermas’ theory, these concepts belong in the lifeworld, where consensus, solidarity and loyalty are the main interpersonal regulatory factors (Habermas, 1984).

Predictably, the demands emanating from the hospital and the government were bound to the system, in Habermasian terminology, via demands for fewer readmissions, documentation, standardization, efficiency, and also that the educative initiatives comply with growing trends within the sector in terms, for example, of inter-professional collaboration and digitalization.

Regarding the demands from health professionals, the impression was that they want a patient educative initiative to be grounded in professional knowledge, proven to be effective, and to result in more autonomous patients who take responsibility for their lives and their decisions. In addition they wanted an initiative that results in a high rate of participant satisfaction. In terms of Habermas again, this signals an educative initiative originating in the system, as is indicated by concepts like professional knowledge, effectiveness and responsibility. They also wanted the new knowledge to impact upon the daily lives of the patients, which necessarily implies changes in the lifeworlds of the patients.

The fourth group of stakeholders comprised patient organizations. These demanded to be involved in educational initiatives on equal terms with the professionals. This demand for ‘equality’ suggests a lifeworld source or character; but they also had demands that, though originating within the lifeworld, have systemic consequences. Specifically, they wanted educational initiatives that showed clear gains for their group of patients. More generally they were insistent on improved services for their members.

To sum up at this juncture, the demands from the patients reside within the lifeworld, the demands from the hospital and the government reside within the system, and the demands from the professionals originate within the system while aiming at consequences with the lifeworld. None of this should occasion surprise. Nor is the patient organizations’ attempt to change the system on the basis of experiences within the lifeworld unexpected. The interesting part, I suggest, is that patients’ organizations demand equality and full reciprocity with professionals.

This demand for equality requires that the relationship be based on communicative action, that is, one actively oriented to consensus amongst all parties, rather than strategic action, that is, one openly or covertly swayed by money and power. For Habermas this is important, since it gives patient organizations the opportunity to engage as equals rather than as ‘puppets’ of the health care system.

When patient organizations’ agenda is to maximize their impact on the system, the media and the logic of the lifeworld ‘confront’ those of the system. A key question then is: can demands that originates within the lifeworld be communicated ‘on the premises of the patient organizations rather than the premises of the system’? Obviously, giving the professionals the responsibility to translate between the media of the lifeworld and the system is giving them power over the translation. On the other hand, since the process of translation is an integral part of the communicative action between the parties, the consequences of the translation themselves have something of the character of communicative action. So this process of translation is not giving the professionals the upper hand, but rather allocating to them the demanding task of being responsible for aligning the system and the lifeworld.

The patients organizations demand for equality between users and professionals is a sense the antithesis of the professional demand for an educative initiative that derives from professional knowledge, effectiveness and responsibility, and that denotes changes in the lifeworld of the patients.

In the diverse stakeholders demands concerning quality of patient education there is as such a kind of equilibrium between the system and the lifeworld, and the impact these have upon each other. This does not come out of thin air. It is actually a result of generally accepted guidelines the professionals ‘ought’ to follow.

In 1997, a pilot patient education resource centre was established at Aker hospital in Oslo. This was founded on an ideology where users and professionals should be equal. For instance the steering committee was made up of 50% users’ representatives and 50% professionals (Stokken, 2013).

Later, this pilot initiative became a national resource centre. This led to the ideology of equality between users and professionals becoming institutionalized and disseminated in «The standard method for quality development of patient education», which specifically demands equality between users and professionals during the planning, delivery and evaluation of patient educative initiatives (Stokken, 2013).

Making equality between users and professionals, hospitals and patient organizations into a standard aspiration or requirement made sense in the context where users’ organizations and health care system were on an equal footing. In other contexts it can be challenging to the health workers, e.g. in terms of contradicting the demand for rationally justified choices within the hospital sector and the fact that professionals are employed while users take part voluntarily.

To conclude, as I understand it, the impressions of the demands from the patient organizations that participants at the seminar put forward are a direct consequence of the standard method championing equality and reciprocity. By evoking a lifeworld concept, penetrating the system, to describe the relationship between patient organisations and hospitals, there seems to be a kind of equilibrium involved in the exchange of media between the system and the lifeworld that at least reduces the colonizing forces the system have over the lifeworld.

(1)  Note on patient education in Norway: Patient education became legislated in Norway in 1999 as one of the four main tasks of hospitals, along with treatment, research and the education of health professionals. In Norway 99% of all hospital stays are publicly funded. Thus, patient education under the auspice of hospitals has the entire Norwegian population as its target group. Guidelines require it to be planned, delivered and evaluated in equal collaboration between users and professionals. 

Habermas, J. (1984). The theory of communicative action. Boston, Mass.: Beacon Press.

Stokken, R. (2013). (Un)organizing equal collaboration between users and professionals: on management of patient education in Norway. Health Expectations, 16(1), 32-42.

Imponert eller stolt over TPS?

Høgreist og stolt, eller med føtene godt planta på jorda?

Med jamne mellomrom vert eg spurd om eg er stolt av døtra mi. Det er eg, men ikkje av grunnane bak spørsmåla om eg er stolt. Dette har fått meg til å tenkje på kva det å vere stolt eigentleg betyr, og at dette omgrepet kan vere ei viktig rettesnor i tverrprofesjonelt arbeid. 

Når eg får spørsmål om eg er stolt av døtra mi, så er det fordi ho har gjort som det er verd å merke seg. Ho er no 19, og har vore aktivt engasjert i demokratiske prosessar sidan ho gjekk på ungdomsskulen. Først i ungdomsrådet, deretter i ungdomsparti på fylkesnivå, så som kommunestyrerepresentant og fylkessekretær i AUF, og no til sist som Noreg sin ungdomsdelegat til Europarådet.

Spørsmålet om eg «ikkje er stolt vel?», kjem etter at ho har gjort noko bra, som å ha halde ein apell til lokalbefolkninga eller eit innlegg i Europarådet. Eg kan altså ikkje svare at eg er stolt, men det eg kan svare er at eg er imponert. 

I mi verd, er kjensla av å vere stolt knytt til at noko er bra, og at dette som er bra, er knytt til deg. Når ein er stolt, så seier ein dermed at ein er viktig for det som er bra. Det kan til dømes vere at ein har fått til noko vanskeleg, eller at ein eig noko av særleg verdi. Altså at ein kan ha laga ei høg, saftig og luftig kake, fekk ein god karakter på eksamen, at ein har investert i ein fin Jaguar, eller stilt eit godt spørsmål på ein god måte i Europarådet. 

Når folk spør om eg er stolt av henne, så er altså svaret mitt «nei». Eg har ingen grunn til å vere stolt av det ho gjer på den politiske arenaen. Dette har ho klart sjølv, og ved hjelp av folk ho har fått kontakt med på denne arenaen. Eg kjenner altså ikkje at eg kan ta noko som helst ære for det ho har gjort. Det eg derimot plar svare, er et eg er imponert. Veldig imponert. 

Så, kva har dette med TPS å gjere? Ganske mykje er min påstand, fordi omgrepa imponert og stolt kan avdekke noko viktig. 

Det eg kan vere stolt av, er når eg veit at eg har eit ansvar for noko. Som til dømes når eg får publisert ein artikkel, eller når eg vert spurt om å gjere noko eg opplever som ei anerkjenning av arbeidet mitt. Eg kan også bli stolt av at studentane våre gjer det særskilt godt, eller at vi som institutt aukar talet på publiseringar frå eitt år til eit anna.  Eg kjenner meg altså stolt om eg har ytt eit aktivt bidrag til å oppnå det eg er stolt over. 

Godt tverrprofesjonelt arbeid er at partar med ulik profesjonell bakgrunn arbeider saman på ein måte som gjer at dei påverkar kvarandre sitt arbeid slik at faglege haldningar, fagkunnskap og ferdigheter skaper noko som ein av desse partane ikkje kunne fått til aleine. Med dette som botn, er det dermed min påstand at om ein er stolt av det eit tverrprofesjonelt team får til, då er ein del av dette teamet. Om ein vert imponert, så er ein ikkje ein del av teamet. 

Så kva seier dette om tverrprofesjonelt samarbeid? Jau, for å få til godt tverrprofesjonelt samarbeid må ein altså vere deltakande og engasjert nok til at ein kan vere stolt av det teamet får til. Om ein er imponert over det som skjer, så er ein ikkje ein del av teamet. Slik  vert det at ein er stolt av det eit tverrprofesjonelt team får til, ein god indikator på om ein har tatt ei rolle som er aktiv og engasjert nok til at ein har gjort ein forskjell.

Desverre så er det ein ulempe med denne logikken som gjer den ubrukeleg, i alle fall til anna enn festtalar og liknande. Ein skal ikkje vere lenge i yrkeslivet før ein oppdagar folk som tek andre si ære, og såleis glatt er stolte av ting dei burde vere imponert over. Då er det altså viktig at om ein skulle finne på å nytte skiljet mellom stolt og imponert i ein festtale, så må ein også peike på ein annan svært viktig faktor for tverrprofesjonelt samarbeid: Ei etisk grunnhaldning og ein vilje til å sette seg nok inn i ei sak, til å bli stolt når det er rett imponert på det er rett. 

Tverrprofesjonelt samarbeid i fengselssektoren

Skrevet av Bjørn Kjetil Larsen

Bjørn Kjetil Larsen

Forskning på tverrprofesjonelt og tverretatlig samarbeid i overgangsfasen fra fengsel til samfunnet er en relativt upløyd mark både nasjonalt og internasjonalt, spesielt for innsatte med rusmiddelrelaterte problemer. Denne gruppen har ofte sammensatte behov som eksempelvis egnet bolig, arbeid, utdanning, økonomisk bistand og mange har komorbide lidelser. I overgangsfasen fra døgnkontinuerlig kontroll og omsorg i fengsel til, i verste fall, ingen omsorg eller kontroll i samfunnet viser seg å være sårbar både med tanke på tilbakefall til kriminalitet og overdose. Samarbeid mellom profesjoner og velferdsetater er essensielt i møte med dette problembildet. Overraskende lite er gjort mht forskning på fenomenet samarbeid i denne konteksten. Det er mange prosjekter, frivillig arbeid og andre ordninger som indirekte omhandler samarbeid, men studier som eksplisitt går på forståelsen (og effekt) av samarbeid og det teoretiske fundamentet for samarbeidet er nærmest fraværende. 

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Skjermbilde-2021-03-04-kl.-10.45.07.png
Mind the gap

Phd-prosjektet mitt – «Mind the gap- exploring interprofessional collaboration in reintegration after prison in Norway” – er en mixed method studie som tar for seg erfaringer og perspektiver på tverrprofesjonelt samarbeid både fra innsatte og ansatte (frontline workers). Målet er å publisere fire delstudier som en del av et hovedprosjekt: To kvalitative studier, en kunnskapsoppsummering (scoping review) og en kvantitativ studie. Det teoretiske rammeverket for prosjektet er wicked problems, relational coordination og PINCOM (Perception of Interprofessional Collaboration Model). Avhandlingen er tilknyttet doktorgradsprogrammet ved Høgskolen i Molde og Høgskulen i Volda. 

Hvad er innovation i velfærdssektoren?

Skrevet av Charlotte Wegener

Hvordan kan vi definere innovation, så det er relevant i sundheds- og omsorgsfagene? Hvad er velfærdsinnovation, og kan alle lære at være innovative? Det er spørgsmål jeg har beskæftiget mig – i praksis og teori som leder og konsulent og siden som forsker.

https://sosuranders.dk/nyheder/podcast-omsorg-paa-nye-veje/

Da jeg blev inviteret som gæst til en ny podcast-serie Omsorg på nye veje var det en fantastisk anledning til at formidle nogle af mine tanker om innovation til et bredere publikum. Podcasten henvender sig til sundhedspersonale, undervisere og studerende. Lyt til de første afsnit her – der kommer 10 afsnit i løbet af året.

I det første afsnit taler vi om begrebet innovation. Hvad betyder det egentlig i en velfærdskontekst, og hvorfor er det blevet så populært? Min forskning er drevet af min egen nysgerrighed. Jeg var leder på en social- og sundhedsskole (som uddanner personale til ældreplejen i Danmark), da jeg i 2010 fik mulighed for at begynde at forske – jeg fik et PhD-stipendium til projektet ’Innovativt skole-praktiksamarbejde’. Ifølge den nye studieordning skulle vi på skolen nu undervise det kommende omsorgspersonale i innovation. Og i kommunerne, hvor de studerende var i praktik og efterfølgende fik ansættelser, lavede man innovationsstrategier, innovationsuddannelser, og man talte om at have et innovativt ’mindset’. Det jeg fandt ud af i løbet af mit PhD-studie var, at begrebet blev fortolket og brugt på mange forskellige måder – til politiske formål, som besparelsesstrategi og først og fremmest at ingen var helt klar over, hvad det egentlig betyder. ’Innovation’ kan selvfølgelig godt defineres – det er en ny ide, der omsættes til en ændret praksis, som skaber værdi. Men definitionen giver anledning til et væld af nye spørgsmål som fx ’hvad vil det sige at noget er nyt?’ ’hvornår er en praksis ændret?’ og ikke mindst, ’hvordan skal vi definere værdi?’ 

Det er denne åbenhed, der gør at innovation er så spændende at beskæftige sig med. Begrebet giver anledning til at diskutere væsentlige spørgsmål om, hvordan vi synes, vores velfærdssektor skal udvikle sig. Det er værdibaserede spørgsmål om trivsel, livskvalitet og livsformer. Derfor er udfordringen med innovation ikke blot at blive enige om den ’rigtige’ definition. Det er heller ikke altid at finde’ svar’. Det handler i høj grad om at blive ved med at stille spørgsmål og skabe rum, hvor alle der er involveret i at skabe velfærd, har mulighed for at bidrage til debatten.

Da jeg i 2017 udgav en bog om innovation i serien FAQ (Frequently Asked Questions) var den netop bygget op om spørgsmål, jeg er blevet stillet og fortsat stiller mig selv om innovation i velfærdssektoren. Bogen består af 20 korte kapitler, hvis overskrifter er spørgsmål, fx ’Findes der en opskrift på innovation?’, ’Hvordan skaber vi stabilitet, når forandring er et vilkår?’ og ’Kan man lave innovation ud af gamle ideer?’

Mine ’svar’ i bogen er, at 

  • der findes mange opskrifter på innovation, men de kan ikke overføres direkte fra én kontekst til en anden – opskrifter er altid i bevægelse,
  • en vigtig ledelseskompetence er ikke kun at skabe rum for innovation, men også for stabilitet,
  • vi skal ikke være så optaget af, om en ide er ’ny’ – der er mange gamle, glemte ideer, som kan skabe udgangspunkt for innovation – jeg kalder det ’upcycling’.

Du kan kigge i bogen og bestille et pensumeksemplar her:

https://hansreitzel.dk/products/faq-om-innovation-bog-42043-9788741265582

Charlotte Wegener er førsteamanuensis på Institut for Kommunikation og Psykologi, Aalborg Universitet. Hun skriver bøger og artikler om innovation og samarbejder med uddannelsesinstitutioner og velfærdsorganisationer om innovation. Nyeste udgivelser om innovation:

Wegener, C., Stenholt, B. V. & Lovring, I., (in press). ‘No Mental Surplus’: Workplace Innovation from Problem-Solving to Problem-Framing. In: Lotz, M., Elkjaer, B. & Nickelsen, N. C. M. (red.) Current practices in workplace and organizational learning : Revisiting the classics and advancing knowledge. Springer.

 Wegener, C. (2021). Improvisation: Innovation – fra nyhed til nærvær. In: E. Willumsen and A. Ødegård (eds.) Grensebrytende samskaping og tverrprofesjonell innovasjon. Universitetsforlaget, Oslo.

 Anvik, C., Vedeler, J. S., Wegener, C., Slettebø, Å. & Ødegård, A. (2020). Practice-Based Learning and Innovation in Nursing Homes. Journal of Workplace Learning 32(2), pp. 122-34.

Læs mere om upcycling her: 

Wegener, C., & M. K. Aakjær (2016). Upcycling – a new perspective on waste in social innovation. Journal of Comparative Social Work11(2).

Wegener, C. (2016). “Upcycling.” In: Glăveanu, V. P., L. Tanggaard & C. Wegener (eds.). Creativity: A New Vocabulary. Palgrave Macmillan, London, pp. 81-88.

Ny bok om bustadsosialt arbeid

Skrevet av Trond Bliksvær

Trond Bliksvær

I februar kom det ut ei ny bok om bustadsosialt arbeid, utgitt på Universitetsforlaget. Boka er skriven av fagpersonar frå FAFO, Husbanken nord, Nord universitet, Nordlandsforskning, OsloMet-storbyuniversitetet, og Universitetet i Stavanger. Dosent i sosialt arbeid Asgeir Solstad ved Nord universitet er initiativtakar og hovudredaktør av boka, som har i alt ti kapittel. 

Det kan hevdast at det er få arenaer eller fagfelt som påkallar tverrprofesjonell praksis så sterkt som bustadsosialt arbeid. Bustaden er ramme og base for dei fleste sitt kvardagsliv i eit samfunn som vårt, og  bustadsosialt arbeid handlar om å hjelpe dei som har vanskar med å skaffe seg bustad på eiga hand gjennom bustadmarknaden, og å styrke den enkelte si muligheit til å meistre det å bu. Utviklingstrendar dei siste tiåra, som «bustadgjering av omsorga», nedbygging av institusjonsbasert omsorg, og ei dreiing mot meir personsentrerte helse- og omsorgstenester (gjennom til dømes kvardagsrehabilitering) har gjort gode butilhøve stadig viktigare som arena for for mottak av helse-, omsorgs- og rehabiliteringstenester. Med dette har bustaden i akuande grad blitt ein arena for tverrprofesjonelt samarbeid. 

«Boligsosialt arbeid» utgitt på Universitetsforlaget

Dette er ikkje den første boka om bustadsosialt arbeid. I 2004 kom «Boligsosialt arbeid» ut på Kommuneforlaget, med Paul Thyness som redaktør. Det er fleire trekk som har skapt grunnlag for ei ny bok om bustadsosialt arbeid i løpet av dei 15 åra som har gått. Det har for det første blitt utført mykje forsking på felt som er relevant for forståinga av bustadsosialt arbeid. Dei politiske og organisatoriske rammene for bustadsosialt arbeid har òg utvikla seg, der eit viktig trekk er den «bustadsosiale vendinga» frå 1980-talet og utover, med ei deregulering av bustadmarknaden og tydelegare målretting av bustadpolitikken mot vanskelegstilte på bustadmarknaden. Dessutan har Husbanken fått endra si rolle, til i sterkare grad å vere ein viktig støttespelar i kommunane si utvikling av bustadsosialt arbeid. Endeleg har kommunane  gjennom dei siste åra fått stadig større og meir samansette oppgåver på det bustadsosiale feltet. Det er på dette bakteppet den nye boka ønskjer å invitere til debatt og fagleg refleksjon om bustadsosialt arbeid.  

Ein nærmare presentasjon av boka kan lesast på universitetsforlaget si nettside: https://www.universitetsforlaget.no/boligsosialt-arbeid

Master i helseledelse

Skrevet av Atle Ødegård 

Det gode samarbeidet mellom Høgskolen i Molde, Høgskulen i Volda og NTNU/Ålesund bærer frukter. Den nye masteren i helseledelse er oppe og går for fullt med nærmere 50 studenter. Fra kursbeskrivelsen kan vi lese at:

Master i helseledelse gir deg perspektiver, kunnskaper og verktøy som er nødvendige for å fylle ulike lederroller. Du får økt forståelse for endringspresset som ledere i helse- og sosialtjenestene står overfor, blant annet gjennom sterkere krav til myndiggjøring av brukere/pasienter og ansatte, innovasjon, pasientsikkerhet, og en ledelse som er bærekraftig.

Studiet er på deltid og er bygget opp omkring disse temaene:

Forskningsgruppa Tverrprofesjonelt samarbeid i praksis og utdanning er godt representert på undervisningssiden i denne utdanningen – spesielt i kurset Samarbeidsdrevet innovasjon. De som deltar med sin kompetanse på dette temaet er: Professor Elisabeth Willumsen (UiS), tidl. rådmann og master i management (fra Universitet i København) Tore Sirnes, professor Turid Aarseth (HiM), førsteamanuensis Roar Stokken (HVO), førsteamanuensis Hans Petter Iversen (HiM), førsteamanuensis Erlend Vik (HiM) og professor Atle Ødegård (HiM og Helseinnovasjonssenteret).

I tillegg er vi veldig glade for å ha fått med oss adm. dir. ved Helseinnovasjonssenteret i Kristiansund Geir Sylte – til å forelese om temaet samskaping. På toppen av det hele har vi med oss førsteamanuensis og forfatter Charlotte Wegener fra Department of Communication and Psychology ved Aalborg University, Danmark. Hun skal snakke om temaet innovasjon og læring. Charlotte har skrevet flere bøker om innovasjon og mer informasjon om henne finnes her: https://vbn.aau.dk/da/persons/122517

Vi gleder oss stort til å komme i gang med kurset som går av stabelen 16 og 17 mars og 14 og 15 april. Se ellers denne linken for ytterligere informasjon: https://www.ntnu.no/studier/mhled

Aalborg University, avd. København. Foto: Atle Ødegård

Tre bøker om innovasjon

Av Atle Ødegård 

Universitetet i Stavanger har lansert et Bokbad om offentlig innovasjon. En av de bøkene som blir presentert – er Samskaping (Willumsen og Ødegård (red.), 2020). Elisabeth Willumsen presenterer her boka – og har også intervjuet to av forfatterne som har bidratt:

Foto: Universitetsforlaget

De to andre bøkene omhandler sentrale sider ved innovasjon i offentlig sektor og finnes her: 

I tillegg finnes en introduksjon til bokbadet ved Marte Cecilie Wilhelmsen: 

En reise i tverrprofesjonelt samarbeid

Av Atle Ødegård 

I dag snakket jeg med Synnøve Hofseth Almås (medlem i TPS gruppa), tidligere dosent og bioingeniør ved NTNU/Ålesund, og en pioner innen tverrprofesjonell utdanning i Norge. Hun kunne fortelle at professor Hugh Barr nettopp hadde gitt ut en «editorial» om sitt virke innen tverrprofesjonelt samarbeid de siste 30 årene.

Hugh Barr er i utgangpunktet sosionom (social worker), og har har vært sjefredaktør for tidsskriftet Journal of Interprofessional Care. Han var professor ved University of Westminster i en årrekke.

Tverrprofesjonelt samarbeid i utdanning og i praksis har hatt formidabel vekst i løpet av de årene Hugh Barr har vært virksom. Og mye av fortjenesten kan knyttes direkte til hans evne til å knytte folk sammen – «We are all friends”. Som det fremkommer i «An international journey: a valedictory editorial» (Barr, H. (2020). Journal of Interprofessional Care, vol, 34 (6), 719-725), så har Hugh Barr skapt et nettverk av en annen verden – i løpet av de siste 30 årene. Han har samarbeidet med folk i alle verdens hjørner og jeg håper du tar deg tid til å lese om den reisen har beskrevet!

Spesielt hyggelig er det også å lese at tre personer fra vår egen forskningsgruppe er nevnt i Hugh Barr sin reiseskildring, noe vi er veldig stolte av. Synnøve Hofseth Almås, Elisabeth Willumsen og Atle Ødegård var alle medlemmer i «The Glimpse group» som i tillegg bestod av Susanne Kvarnström og vår mentor Hugh Barr.

Les Hugh Barr sin editorial her:
https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/13561820.2020.1853015

Eller i epubformat her:
https://www.tandfonline.com/doi/epub/10.1080/13561820.2020.1853015

INNOFF studio og årsmøte

INNOFF er eit nasjonalt nettverk for forskarar som skal synliggjøre og aktualisere forskning på innovasjon i offentleg sektor, forbetre samspelet mellom forskarar og mellom forsking og andre aktørar.

17/11 gjennomførte nettverket både eit seminar og årsmøte. Båe vart planlagde som ein del av NEON-konferansen, men grunna smittesituasjonen måtte dei gjennomførast digitalt. Denne gjennomføringa sto Roar Stokken for ved hjelp av infrastrukturen til Høgskulen i Volda. Sidan det er annleis når folk møtest på nett enn når dei møtest i eit fysisk rom, måtte alt tenkast gjennom og planleggast annleis.

Både seminaret og årsmøtet vart gjennomført som webinar i Zoom, noko som sikrar ein mot såkalla «zoom-bombing» der uvedkomande viser fram slikt som andre ikkje vil sjå. Vidare var ferdiginnspelte filmar sentrale seminaret, medan kommentarar i årsmøtet vart gjort i chat medan avstemmingar vart gjort ved hjelp av «mentimeter.com».

Roar i «kontrollrommet» under INNOFF-studio der han på maskina til høgre kontrollerer webinaret, maskina i midten viser fram innhald og følgjer med det heile som deltakar på ipaden til vestre.

Opplegget var godt planlagt med detaljert køyreplan, naudplanar og mobiltelefonisk kontakt mellom dei involverte for detaljerte instruksjonar. Den tekniske planlegginga vart gjort mellom Roar Stokken og Roy Inge Nupen, medan Jørn Harald Person var med som co-host og sikra at det heile gjekk samlaust føre seg. Innhaldsplanlegginga vart gjort i samarbeid i INNOFF-styret der Ann-Karin Holmen (UiS), Roger Lian (NTNU Samfunnsforskning) og Roar Stokken hadde dei tydelegaste grepa om rattet.

Kombinasjonen av teknisk kompetanse, teknisk utstyr, eit ønske om å gjere alt så enkelt som råd og detaljert planlegging av innhald gjorde at både INNOFF-studio og årsmøtet vart gjennomført utan tekniske problem. Ein av deltakarane på seminaret uttalte i ettertid: «Det var så flott å delta på noko som var så godt planlagt. Det er så alt for mye som er for dårlig gjennomført nå for tiden.»

Eit døme på dette er at for å sikre ei mest mogleg problemfri vising av filmar, vart dei ikkje delte via skjermdeling, men sendt frå ei maskin til ei anna som eit webkamera ved hjelp av ein BlackMagic WebPresenter. Denne gjer at HDMI-utgangen på ei maskin vert eit usb-kamera som kan presenterast som kva som helst anna web-kamera i Zoom. Denne detaljen kom som eit resultat av ein av styremedlemmene sin kommentar under «generalprøva» om at det burde vere betre måtar å vise filmar på enn gjennom skjermdeling – og det var det.