I høst kom boka Tverrprofesjonelt samarbeid ut – i tredje utgave. Det brukes på mange profesjonsutdanninger i Norge. På Universitetsforlaget sider kan vi lese bl.a følgende:
Tverrprofesjonelt samarbeid er et samfunnsoppdrag for alle som arbeider med velferdstjenester. Godt samarbeid er en grunnleggende forutsetning for å skape gode tjenester og videreutvikle tjenestetilbudet. Kunnskap om relasjoner, strukturer og samspill på flere nivåer er nødvendig for å lykkes med dette.
Boken tar for seg samfunnsoppdraget med spesiell vekt på den viktige rollen profesjonene har i utvikling av tjenestetilbudet. I denne nye utgaven er de første kapitlene omskrevet for å knytte tverrprofesjonelt samarbeid tettere til samskaping og sosial innovasjon. Et nytt kapittel beskriver tverrprofesjonelt samarbeid og tjenestedesign. Videre presenterer forfatterne sentrale teorier og oppdatert forskning samt gjør rede for aktuelle strategier og modeller for samarbeid i helse- og sosialtjenestene.
Boken er skrevet for både studenter, lærere, forskere, praktikere og brukere. I tillegg er den spesielt viktig for rådgivere og faglige og administrative ledere i offentlig og privat virksomhet.
PINCOM – som står for Perception of Interprofessional Collaboration Model – har i løpet av de ti siste årene fått en del oppmerksomhet – i forskning og som analyseredskap i praksis.
Kort fortalt, handler PINCOM (og PINCOM-Q) om å forsøke å identifisere hvilke aspekter som inngår i tverrprofesjonelle samarbeid. Dette er viktig for å komme nærmere inn på hva fenomenet består av, noe som også gir muligheter for å forbedre det tverrprofesjonelle samarbeidet.
Sagt på en annen måte – det er vanskelig (om ikke umulig) å få til gode samarbeid mellom f.eks profesjonelle og profesjonelle og brukere/pasienter, uten å vite hva vi mener med samarbeid. Er samarbeid noe som forutsetter motiverte medarbeidere, god kommunikasjon, god ledelse eller halt andre ting? I hvilken grad fremmer de ulike organisasjonskulturene som de profesjonelle er en del av samarbeid? Kanskje er det alt dette og mer til!
I en helt ny artikkel – publisert i tidsskriftet International Journal of Integraded Care – har spørreskjemaet PINCOM-Q blitt anvendt for å undersøke hvordan profesjonelle som arbeider overfor barn og unge opplever tverrprofesjonelt samarbeid. Førsteforfatter på artikkelen er Astrid Jörns-Presentati – som arbeider ved Hamburg University of Applied Sciences. I sammendraget (abstractet) nedenfor finnes en kort beskrivelse av artikkelens innhold.
Mennesker med utviklingshemming er en gruppe mennesker som ofte har behov for hjelp gjennom hele livet. En særlig utfordring i habiliteringsarbeidet er at vi møter personer med komplekse og sammensatte utfordringer. For å få til gode tjenester for brukerne er samarbeid mellom første- og andrelinjetjenesten helt avgjørende.
Fra venstre: Karl Yngvar Dale (HiM), Bjørg Neset (RHAB/NTNU), Martha Midtbø (Molde kommune), Lajla Wennevold (praksisfeltet/Sunndal), Janne Remøy Endresen (bruker representant), Atle Ødegård (HiM/Helseinnovasjonssenteret), Geir Sylte (Helseinnovasjonssenteret), Emmy Elizabeth Langøy (HiM/RHAB/NTNU), Hilde Husby (Helse Møre og Romsdal HF) og Frode Skjelstad (Helse Møre og Romsdal HF).
En annen utfordring er kompetansesituasjonen: en tredjedel (33,2 %) av de ansatte i tjenester til utviklingshemmede har ikke formell kompetanse. Over en tredjedel (38,6 %) av ansatte har fagbrev. Under en tredjedel (28 %) av de ansatte har universitets-/høyskoleutdanning (U/H utdanning), og av disse kun 10,7 % utdannet som vernepleiere (Fellesorganisasjonen FO 2020).
I voksen-habiliteringsfeltet har flere erfart at kunnskap, som formidles/utvikles mellom spesialisthelsetjenesten og kommunenes helse – og omsorgstjenester, ofte ikke slår rot i praktisk tjenesteyting. Dette kan gjelde i enkelt saker, men også mer generell kunnskap som formidler på fagdager (f.eks «om tvang og makt»). Det synes altså som om det er behov for økt kunnskap om hvordan samarbeidet mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten kan utvikles!
Fra forskningen finner vi at det (dessverre!) kan ta veldig lang tid før forskning blir implementert i praksis – faktisk opptil 17 år! (Morris, Wooding, Grant 2011). Denne tiden omtales ofte som «kunnskap-til-handling-gapet», og dette gapet sees til tross for at ny kunnskap og nye tilnærminger er tilgjengelig. Hvorfor det er slik kan ha sammenheng med mange faktorer og en av dem kan være knyttet til for svakt samarbeid og felles kunnskapsutvikling mellom 1 og 2 linjetjenesten.
I et nytt prosjekt skal dette utforskes. Et overordnet mål med prosjektet er å få mer kunnskap om hvordan tjenestene fungerer innen dette feltet og hva som kan gjøres for utvikle tjenestene.
Prosjektet er et samarbeid mellom NTNU, Høgskolen i Molde, Helse Møre og Romsdal og førstelinja ved kommunenes helse- og omsorgstjenester. Prosjektledere er førsteamanuensis Emmy Elizabeth Langøy. Nylig ble det gjennomført en samling på fantastiske Håholmen, der en rekke sentrale personer i vår region deltok. Mange faglige temaer ble presentert og diskutert. Vi fikk også et svært viktig og lærerikt bidrag av en mor som har en voksen datter med omfattende hjelpebehov. Det var da vi virkelig kjente hva disse tjenestene handler om!
Kilder: FO og NAKU (2020). Ingen tid å miste. En kartlegging av kompetansesituasjonen i tjenester til personer med utviklingshemming. Rapport, 06/20. Morris, Z. S., Wooding,S and Grant, J. (2011). The answer is 17 years, what is the question: understanding time lags in translational research. J R Soc Med 2011: 104: 510 –520.
Erlend Vik, forsvarte 25 september avhandlingen «Samhandling i en funksjonelt differensiert helsetjeneste”. Det gikk helt strålende! Vi som var tilstede fikk se en stødig og velreflektert PhD kandidat – i diskusjon med to svært dyktige opponenter.
Først ut var professor Morten Knudsen fra Copenhagen Business School, Departement of Management, Politics and Philosophy, Denmark. Han deltok digitalt, noe som gikk veldig fint. Deretter var det førsteamanuensis Line Melby ved Senter for omsorgsforskning, NTNU Gjøvik og Seniorforsker SINTEF AS sin tur – en samtale som også ble veldig spennende!
Tittelen på prøveforelesningen var «Refleksjon over styrker og begrensninger ved ulike datakilder for å forstå samhandling i helsetjenesten som sosialt fenomen». Disputasen ble ledet at dekan Heidi Haavardsen. Mer om disputasen finnes her:
La oss være raske med å legge til at vi i forskningsgruppa ser frem til et fruktbart samarbeid med Erlend i tiden som kommer. Blant annet gleder vi oss til å samarbeide om den nye masteren i Helseledelse.
Elisabeth Willumsen, Siv Elin Nord Sæbjørnsen og Atle Ødegård har nylig bidratt med et bokkapittel i en engelsk antologi. Boka er redigert av professorene Jonathan Parker og Sara Ashencaen – begge ved Bournemouth University.
På hjemmesidene til forlaget kan vi lese:
Unparalleled in its coverage of concepts and themes, this textbook uses insights from across sociology, psychology, criminology and other areas of expertise to show how children and young people negotiate crucial challenges and transitions in their lives. It considers a wide range of theories, issues and practice dimensions and clearly shows how they connect, with fresh insights on topics including mental health, bereavement and disability in children. https://policy.bristoluniversitypress.co.uk/human-growth-and-development-in-children-and-young-people
Kapittelet til Willumsen, Sæbjørnsen og Ødegård har tittelen «Mental health and children» og omhandler både teoretiske perspektiver og kliniske eksempler – med hovedvekt på tverrprofesjonelt samarbeid.
