På jakt etter den som brenner for ungdommer og tverrprofesjonelt samarbeid.

Ny stipendiatstilling ved Høgskolen i Molde

Av Bjørn Kjetil Larsen 

Bjørn Kjetil Larsen, Atle Ødegård og Karl Yngvar Dale vil gjerne komme i kontakt med personer, med mastergrad, som er opptatt av ungdommer med komplekse og sammensatte hjelpebehov. Disse kan være aktuelle til den nylig utlyste stipendiatstillingen i prosjektet «Tverrprofesjonelt samarbeid i tjenester til ungdom med sammensatte og komplekse hjelpebehov», ved høgskolen i Molde. 

Vi håper å få inn et bredt spekter av søkere med ulik utdanningsbakgrunn. Gjerne fra ulike deler av landet. Vi er interessert i vernepleiere, sykepleiere, sosionomer, pedagoger eller andre med utdanning som kan være relevant for prosjektet. Det kan være nokså krevende å stå i prosjekt som dette. Derfor er det viktig å finne den rette, sier Bjørn Kjetil Larsen som er prosjektansvarlig. Prosjektgruppen ønsker å nå mest mulig ut med utlysningen. Derfor oppfordrer vi folk til å dele annonsen. Vi er sikre på at det finnes mange svært gode kandidater der ute, sier Larsen.

Prosjektet vil ta nytte av både kvalitative og kvantitative metoder i en såkalt mixed method tilnærming. Hovedmålet for prosjektet er å utvikle ny, og fra prosjektgruppens ståsted helt nødvendig, kunnskap om tverrprofesjonelt samarbeid som kan bidra til å forebygge alvorlige hendelser for en svært sårbar gruppe hjelpetrengende. Søknadsfristen er søndag 16.4.  

Les mer om stillingen her 

Les mer om PhD programmet her

Samarbeidsdrevet innovasjon – på master i Helseledelse

Av Atle Ødegård

For tredje gang gjennomføres i disse dager kurset Samarbeidsdrevet innovasjon. I år skjer hoveddelen av undervisningen ved NTNU/Ålesund – i regi av Høgskolen i Molde. Som tidligere har vi gleden av å ha med mange sentrale forelesere: Professor emerita Elisabeth Willumsen (UiS), tidl. rådmann og master i management (fra Universitet i København) Tore Sirnes, professor Turid Aarseth (HiM), dosent Trude Eines (HiM), administrerende direktør ved Helseinnovasjonssenteret Geir Sylte, professor Roar Stokken (HVO), førsteamanuensis Hans Petter Iversen (HiM), PhD stipendiat Ingrid Marie Leikvoll Oskarsson og professor Atle Ødegård (HiM og Helseinnovasjonssenteret). 

Fra omtalen av Master i helseledelse – på hjemmesidene våre – kan vi lese at studiet: gir deg perspektiver, kunnskaper og verktøy som er nødvendige for å fylle ulike lederroller. Du får økt forståelse for endringspresset som ledere i helse- og sosialtjenestene står overfor, blant annet gjennom sterkere krav til myndiggjøring av brukere/pasienter og ansatte, innovasjon, pasientsikkerhet, og en ledelse som er bærekraftig. 

I et helsevesen i omstilling tenker vi at denne beskrivelsen bør være av høy relevans for mange – ledere og andre. Det viser også søknadstallene – for de tre årene denne masteren har vært tilbudt. 

Ekstra gledelig i år – som vi finner det relevant å trekke frem – er at Helseinnovasjonsenteret har fått tildelt den nasjonale utmerkelsen DOGA merket. DOGA står for Design og arkitektur Norge, og DOGA-merket for design og arkitektur er Norges mest høythengende utmerkelse for virksomheter som skaper verdi gjennom bruk av design og arkitektur (https://www.helseinnovasjonssenteret.no/b/hjemmesykehus-tildeles-nasjonal-utmerkelse). 

Vi tenker (helt ubeskjedent!) at de studentene som følger kurset på mange måter får tilgang på noe av den ferskeste kunnskapen om innovasjon – gjennom forelesninger, aktuell litteratur, diskusjoner mm. Ikke minst får de mulighet til å utvikle noen egne innovasjoner gjennom eksamensoppgaven – som nettopp vektlegger innovasjonsprosessen og hvordan denne plasseres i et teoretisk landskap. 

Det tverrprofesjonelle er selvfølgelig også rikelig representert i kurset, ettersom innovasjon og tverrprofesjonelt samarbeid – er to fenomener som ligger nært hverandre – noen vil si overlappende! Det tverrprofesjonelle temaet ble bl.a presentert av førsteamanuensis Hans Petter Iversen – på den første samlingen. 

Hans Petter Iversen foreleser. Foto: AØ

Ny bok fra Fagbokforlaget

Av Cecilie Katrine Utheim Grønvik, Trude Eines og Atle Ødegård

Flere ansatte ved Høgskolen i Molde har bidrag i en ny bok som har tittelen Deltakelse – et helsefremmende perspektiv. Marianne Storm og Elisabeth Willumsen, som begge har en professor II stilling ved Høgskolen i Molde er redaktører av boka – i tillegg til at de har skrevet flere kapitler. Boka er fagfellevurdert og løfter fram sentrale aspekter ved deltakelse i helse- og velferdstjenester relatert til helsefremming, samhandling, innovasjon, teknologi og ledelse. Hvordan endrer roller og relasjoner seg når ulike aktører og tjenester en involvert? 

Kapittelforfatterne presenterer forskning som belyser og reflekterer over hvordan helse- og velferdstjenester legger til rette for deltakelse for den enkelte pasient, bruker og borger, betydning av andre aktører, og hvordan deltakelse kan bidra til framtidens helse- og velferdstjenester.

Boka er fagfellevurdert og løfter fram sentrale aspekter ved deltakelse i helse- og velferdstjenester relatert til helsefremming, samhandling, innovasjon, teknologi og ledelse. Hvordan endrer roller og relasjoner seg når ulike aktører og tjenester en involvert? 

Cecilie K. U Grønvik, Marianne Storm og Trude F. Eines har skrevet kapittelet – Virtuell avdeling – en modell for økt helsefremming i primær helsetjenesten, hvor tverrprofesjonelt samarbeid løftes frem som et av suksesskriteriene for helsefremmende arbeid i primær helsetjenesten. Atle Ødegård og Mari Mørkeset Sandbakk har skrevet kapittelet Tjenestedesign – hvordan fremme brukernes deltakelse. 

Du kan lese mer om boka her: https://www.fagbokforlaget.no/Deltakelse/I9788245037722

SKUP – analysearbeidet fortsetter

Av Atle Ødegård, Emmy Elizabeth Langøy og Ingrid Aasgård

Samskaping og kunnskapsutvikling i praksis (SKUP) er tidligere omtalt i denne bloggen. SKUP er et samarbeid mellom Regionalt kunnskapssenter for habilitering (RHAB) ved NTNU, Høgskolen i Molde, Helse Møre og Romsdal. Prosjektet bidrar med å få frem ny kunnskap om hvordan habiliteringstjenestene i første- og andrelinja fungerer når det gjelder samhandling og læring og hva som kan gjøres for å utvikle tjenestene innen dette feltet. En av målsetningene med SKUP er altså å bidra til økt tjenestekvalitet. 

Nå har vi igjen hatt muligheten til å arbeide med datamaterialet i SKUP. Over to dager har vi dukket ned i utskrifter av kvalitative intervjuer med seks fagkonsulenter ansatt i voksenhabilitering og seks kommunale ledere. 

Alle som har forsøkt å analysere kvalitative data har nok kjent på at det er en ganske omfattende prosess. Noen ganger kan det fortone seg som et kaos av utsagn, meninger og temaer – som det kan være vanskelig å finne noe mønster i. Samtidig er det dette som også er det spennende med kvalitative data. Og kanskje er det slik at det er best å arbeide sammen når kvalitative data skal analyseres – i alle fall innimellom. Tanken er da at mening skapes i diskusjoner og brytninger mellom de perspektivene som kommer frem. Selvfølgelig bruker vi ulike systematiske fremgangsmåter (jfr. f.eks Kvale og Brinkman, 2009; Malterud, 2011 osv) – fordi dette kan gi oversikt og innsikt. Men det er som det er noe mer som skal til og kanskje (i alle fall for noen) vil det å arbeide sammen med andre for å utvikle forståelse være svaret. 

Nå kan vi ikke røpe funnene her, men mye tyder på at vi kan organisere funnene som dimensjoner. Ledelse kan f.eks være noe som forekommer nær de som profesjonelle hjelperne eller det kan være noe som utøves langt unna. Videre kan ledere og andre fremme dialoger – eller de kan være fastlåst i sine egne perspektiver (monologer) – for å nevne noe. 

Emmy og Ingrid jobber med analysene. Foto: AØ

Så er det også behov for noen pauser og da kom vi over et litt artig oppslag på kjøkkenet like ved. 

Oppslag på kjøkkenet

Nå kan dette virke helt irrelevant for SKUP prosjektet – og kanskje er det det. På den annen side er disse instruksjonene også et uttrykk mer enn det som står på lappen? Kan meldingene si oss noe om for eksempel arbeidsmiljøet eller gjenspeiler instruksjonene noe om personligheten til den som har skrevet lappen? 

Vanskelig å si selvfølgelig. Men spørsmålene dukker opp – litt på samme måte som når vi går gjennom vårt materiale. Hva sier disse utsagnene oss – disse som fagkonsulentene og lederne kommer med? Ligger det et budskap eller flere budskap på tvers av det de har sagt? Og kan vi knytte de temaene som fremkommer til en eller flere teorier som gir mening? Vi opplever at vi er på sportet av noe viktig, som på sikt skal formidles til de som gjør den viktige jobben! Det vil si de som er profesjonelle hjelpere og ledere – i arbeidslivet – og som hver dag yter tjenester til dem som kanskje trenger det aller mest. 

Nytt tidsskrift!

Av Atle Ødegård og Roar Stokken

Da har første nummer kommet ut!

Høgskulen i Volda og Høgskolen i Molde er medeiere i dette nystartede tidsskiftet og er representert i editorial board. Redaktør er professor Asbjørn Røiseland ved OsloMet. The Nordic Journal of Innovation in the Public Sector støttes i tillegg av Universitetet i Stavanger, Universitetet Nord, OsloMet, Høgskolen på Vestlandet, Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Innlandet.

Fra hjemmesiden til tidsskriftet kan vi lese at:

Nordic Journal of Innovation in the Public Sector er et flernasjonalt Open Access-tidsskrift om innovasjon i offentlig sektor. Tidsskriftet er vitenskapelig og flerfaglig, og legger vekt på å fungere som en møteplass mellom forskning og praksis, og ha utnyttelse av forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som hovedformål.

Tidsskriftet skal formidle forskning om innovasjon primært knyttet til den nordiske konteksten. Artiklene spenner over et vidt felt, og er opptatt av innovasjon i sammenheng med for eksempel organisering, tjenesteproduksjon, digitalisering, styring og demokrati. Tidsskriftet publiserer både teoretiske og analytiske artikler, samt anvendt og empiri-nær forskning relatert til et analytisk rammeverk.

I første nummer finnes fire vitenskapelige artikler. Tidsskriftet kommer ut med to nummer i året.

Tidsskriftet vil utvilsomt være aktuelt som publiseringskanal for artikler som omhandler tverrprofesjonelt samarbeid – kanskje spesielt i tilknytning til nærliggende fenomener som for eksempel innovasjon, ledelse og tjenesteutvikling.

Bokanmeldelse

Improving Interagency Collaboration and Learning in Criminal Justice System

Skrevet av Atle Ødegård og Bjørn Kjetil Larsen 

Da har den første bokanmeldelsen kommet! Boka som var et resultat av EU prosjektet COLAB – ble ledet av professor Sarah Hean ved Universitetet i Stavanger og Bournemouth University. Fra Høgskolen i Molde var det mange forfattere som bidro med bokkapitler: Siv Elin Nord Sæbjørnsen, Bjørn Kjetil Larsen, Stål Bjørkly, Karl Yngvar Dale, Kristin Røvik og Atle Ødegård. Anmeldelsen er publisert i 

The Howard Journal of Crime and Justice

Det er Vivian Geiran, Trinity College Dublin, former director, Irish Probation Service – som har skrevet anmeldelsen. I konklusjonen heter det: 

As someone who, over many years as both probation practitioner and manager/leader, struggled to better understand as well as to promote and advance the cause of interagency co-operation, this reviewer welcomes the considerable scholarship and practical value that this book brings to the field. The fact that the book is available on open access electronically, as well as to purchase in hard copy, should help it to be, indeed, the trigger for innovation and positive change that it can be and that is clearly a primary intention of this excellent publication and those who contributed to its production.

Hele anmeldelsen kan leses her: https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1111/hojo.12491

Boka kan leses og hentes her: https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-030-70661-6

Improving Interagency Collaboration and Learning in Criminal Justice System

Nyheter fra Regjeringen: Skal gi barn og unge bedre hjelp

Av Atle Ødegård og Mona Helen Ødegård

Fra 1 august 2022 fikk vi endringer i 14 lover som skal bidra til bedre samarbeid om barn og unge som har behov for hjelp. På hjemmesiden Regjeringen.no kan vi lese at kommunene får plikt til å bestemme hvilken tjeneste som skal ha ansvar for å samordne tjenestetilbudet – og det blir innført rett til egen barnekoordinator. Dette skal bl.a. bidra til avlastning for familier som har omsorgen for barn med store hjelpebehov. I tillegg ble det innført en ny forskrift om individuell plan.

Fra hjemmesidene har vi her hentet et utvalg av de endringene som innføres fra 1 august 2022: 

  • Plikt for alle velferdstenestene til å samarbeide om oppfølginga av barn og unge når samarbeid er nødvendig for å gi barnet eller ungdommen eit heilskapleg og samordna tenestetilbod.
  • Plikt for alle velferdstenestene til å samarbeide med andre velferdstenester utover oppfølginga av konkrete barn eller ungdommar, når det er nødvendig for å vareta eigne eller oppgåvene til dei andre velferdstenestene etter lov eller forskrift.
  • Rett til barnekoordinator for familiar med barn eller som ventar barn med alvorleg sjukdom, skadd eller nedsett funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og samansette eller koordinerte helse- og omsorgstenester og andre velferdstenester.
  • Utvida ordning med lovpålagte samarbeidsavtalar mellom dei kommunale helse- og omsorgstenestene og spesialisthelsetenesta, slik at ho omfattar barn og unge med samansette vanskar og lidingar, og som mottek tenester frå begge forvaltningsnivåa.

Du kan lese mer om disse viktige endringene her: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/skal-gi-barn-og-unge-betre-hjelp/id2923262/

Å ha rett og å få rett er ikke det samme, slik barneombudet ofte formulerer det.  Brukerorganisasjoner og foreldre er nå antagelig spent på hva de nye endringene vil bety i praksis. Kanskje spesielt knyttet til opprettelsen av barnekoordinator. Hvilken kompetanse skal de ha og hvilken rolle vil de kunne ta møte med andre instanser for? Det finnes allerede ordninger med koordinator i kommunene og barn med oppfølging i spesialisthelsetjenesten skal ha en koordinator også der. De nye lovene forutsetter nærmest at dette fungerer og nå kommer en koordinator til – nærmest som et supplement. Erfaringene, som mange foreldre har, er de selv ofte må ivareta informasjonsflyt og koordinering fordi ingen andre gjør det. Veien inn til barnekoordinatoren er også et spenningsmoment – vil tildeling av barnekoordinator være diagnoseavhengig eller ta utgangspunkt i summen av utfordringer som barnet og familien har? Vil det bli en reell avlastning, og til hjelp, eller ennå en instans foreldre/foresatte må kjempe for å få tilgang til?

Vi som gjennom relativt lang tid har vært opptatt av tverrprofesjonelle samarbeid og behovet for tydeligere retningslinjer – hilser uansett de nye endringene velkommen. Det blir helt klart spennende å følge med hvordan disse endringene (i intet mindre enn 14 lover) vil påvirke barn, unge og deres familier. Det er nærliggende å tenke at det burde være mulig og nødvendig med forskning for å følge opp disse endringene! 

Psykiatri i lys av den medisinske sykdomsmodellen

Skrevet av Svenn Erik Knutsen

Aktuell ny bok (2022): Psykiatri i lys av den medisinske sykdomsmodellen.En kritisk og konstruktiv analyse av den rådende psykiatri. Boken er tilgjenglig her.

Svenn Erik Knutsen (1946) er Cand. Polit. (psykologi, pedagogikk, sosiologi). Har erfaring fra akutt voksenpsykiatri, jobbet i BUPP som klinisk pedagog og familieterapeut, i PPT som pedagogisk psykologisk-rådgiver og som konsulent i det private barnevernet, jobbet ved vernepleierutdanningen i Fredrikstad, undervist i familieterapi og systemisk praksis, og veiledet og vært sensor ved masterstudiet i familieterapi og systemisk praksis ved Diakonhjemmet VID.

Boken er kommet til i samarbeid med professor emeritus Antònio Barbosa da Silva og farmasøyt Domingos Barbosa da Silva. Ideen vokste først frem etter å ha lest boken til Robert Whitaker (2010) «Pillerparadoxen» om hvorfor flere og flere plages av psykiske lidelser når pillene bare blir bedre og bedre. Boken til Richard P. Bentall tar opp den samme problematikken i «Medikalisering av själslivet. Varför psykiatrisk behandling misslyckas» (2010). I tillegg har Trond F. Aarre skrevet to viktige og nyttige bøker; «Manifest for psykiatrien» (2010), og «Mindre medisinske psykiatri» (2018), som bør gi rom for nyttige og ydmyke refleksjoner. Utover det ga pandemien meg god tid for både lesing og skriving.

Gjennom ulike mediekanaler informeres vi ofte om en psykiatri som sliter med å møte folks utfordringer, og med å gi nyttig og effektiv behandling. Vi ble nysgjerrig på om dette kunne skyldes psykiatriens for ensidige forankring i det naturvitenskaplige fundamentet, en modell som har bestått i flere hundre år.  Vi erfarer i dag at sosiale og emosjonelle utfordringer i alt for stor grad individualiseres og sykeliggjøres gjennom medikalisering og psykologisering. Diagnosemanualenes revidering gjennom tidene har på tvilsomt vis konstruert stadig flere diagnoser av hverdagslivets utfordringer. Særlig gjelder dette barn og unge. Når det påpekes at diagnosenes reliabilitet og validitet er omstridt, bør psykiatrien stoppe opp og reflektere hva det er som fører til en slik lite ønskelig utvikling. I tillegg til dette finnes det en medisinindustri som på ulikt vis styrer mye av psykiatrien, og som profitterer på en slik utvikling. Psykiateren Joel Paris (2010), hevder at psykiatere er spesialister på psyken og psykisk lidelse, men ingen er lenger helt sikre på hva de gjør, og de er selv i villrede om hvordan de bør utøve faget sitt. Dette er nok til at faget må initiere en epistemologidebatt, slik at psykiatrien ikke bør reprodusere for mye dårlige erfaringer.

Mennesket er et komplisert vesen og består av mer enn biologi, og mange ulike fagfolk reflekterer behovet for en nødvendig utvidelse av den biologiske medisinske modellen, eksempelvis den danske psykiateren Søren Hertz (2011) som iverer for en biopsykososial sykdomsmodell hvor det relasjonelle aspektet spiller en stor rolle. Flere følger Hertz, eksempelvis Peter Kinderman (2016) med boken «Fra sykeliggjort til aktiv deltaker – i stedet for dagens psykiatri», og James Davies (2016) med «Sammenbruddet. Hvorfor psykiatrien gjør mer skade enn gagn», og Harlene Anderson (2003) med «Samtal, språk och möjligheter».  Disse understreker viktigheten av å forstå den konteksten folk lever i. Mer enn å utrede og diagnostisere en ubalanse i hjernen som årsak til psykisk lidelse, bør psykiatrien være mer nysgjerrig på folks livsverden. Hvordan lever og forstår folk sine liv, og ikke minst hvordan tilskrives mening til hva folk erfarer og opplever? Dette betyr at psykiatrien må utvide sitt eget tankeparadigme til å bli mer nysgjerrig på det postmoderne perspektivet som rommer mer enn en forklaring, men gir rom for et mangfold av «sannheter». Her vil måten man kommuniserer på og hvordan vi setter ord til hendelser få en viktig rolle. Ord blir mer enn ord, de berører og beveger. Man beveger seg fra en internalisert forklaring til en mer eksternalisert forståelse.

Dagens psykiatri må sette mer fokus på samarbeid og tverrfaglighet i møtet med folk. Ingen lever i vakuum. Dette inkluderer å ta brukermedvirkning på alvor. Måten man møter og snakker med folk på vil ha konsekvenser for hvordan folk opplever hjelpen.  Den tradisjonelle psykiatrien synes for lite opptatt av det å være sammen med sin pasient. Det viktigste synes å ha fokus på diagnosen og medisineringen,  mens det systemiske/postmoderne, biopsykososiale perspektivet fokuserer på hvordan man er sammen med folk, og lytter til hva folk egentlig forteller, og la folks egne ord bli innholdet i «terapien». Terapeutens viktigste oppgave blir å legge til rette for gode utviklingsprosesser. I dag erfares at mange pasienter ikke kjenner seg igjen når de forlater terapitimen. Psykologene Jørgen Flor og Leif Edward Ottesen Kennair (2019) reflekterer over denne tematikken i boken «Skadelige samtaler. Myten om bivirkningsfri terapi». Også vår bok er opptatt av disse problemstillingene.

Bokens oppbygning 

Etter innledningen tar vi for oss det viktige møtet med den andre. Mye av psykiatriens virksomhet hviler på dette møtet. Hvordan velger vi å motta den som søker bistand. Her vil, hvilket paradigme vi «tror» på, medvirke til vår epistemologi, hvordan vi begrunner vår kunnskap eller hvordan vi vet det vi vet. Dette blir en viktig refleksjon da mange opplever seg lite godt mottatt av denne profesjonen. 

I kapittel 2 blir møtet med den andre reflektert. Hvordan blir det å møte den andre som en «sak» eller som den vedkommende er, dvs en person.  Kapittelet legger opp til å tenke dette møtet som noe annet enn utredninger og diagnoser. 

Kapittel 3 tar for seg en kort gjennomgang av jakten på lykkepillen. Den dominerende psykiatrien har klokketro på at pillene virker på de underliggende årsakene til psykiske lidelser. Her vil vi også ta for oss spesielt dette med depresjon og ADHD og behovet for å navnsette hva folk plages av. Akkurat disse to utfordringen blir fokusert i den alternative litteraturen. Man  kan velge mellom å forklare eller forstå folks utfordringer.  

Kapittel 4 blir en omfattende del av teksten, da vi tar for oss sentrale teoretikere og forskere innen psykiatrien som stille spørsmål ved egen virksomhet, og som vil utgjøre en viktig forskjell og motstemme til det dominerende synet på hva psykiske lidelser er og dens behandling. Her stilles spørsmål om ikke familieterapien kan få en mer sentral plass. Her blir det redegjort for modernismen, postmodernismen, paradigmeinndelinger, sykdomsmodellen og en medisinbasert modell (Moncrieff 2009), det salutogene mot det patogene, normalitetsbegrepet, diagnosesystemene og medisinindustriens fokus på profitt. Viktig blir det også å fremme språkets betydning i forståelsen og behandling av psykiske lidelser. Kapitel 4 avrundes med tanker om forholdet mellom psykiatri og juss, 

Kapitel 5 tar for seg metodedelen, hvordan man gjør det man gjør og hvorfor. Arbeidet tuftes på en narrativ analyse av teoretikerne og forskerne presenterte i kapitel 4. Hva de mener om tematikken blir deres stemme. Vi velger ut relevante teoretikere og forskere i forhold til problemstillingens innretning. 

Kapittel 6 handler om dette viktige endringsarbeidet innen psykiatrien. Hva er endring og hvem bistår i dette arbeidet og på hvilken måte. 

Kapittel 7 kritisk analyserer den biomedisinske psykiatriens grunnvoll og spør om vi trenger en annerledes tenkning eller et paradigmeskifte i psykisk helsevern, da det synes som om psykiatrien er fanget i den biomedisinske sykdomsmodellen, og hvorfor den biomedisinske modellen står så sterkt.  

Blir den medisinske modellen alene et blindskudd i møte med folk som strever? Vi er opptatt av å ikke fremme noe som kommer i stedet, men heller hva som komme i tillegg til det vi allerede har.  

I Kapittel 8 reflekteres det rundt alternativer til den biomedisinske sykdomsmodellen. I underkapittel (8.2) beskrives et prosjektet ved nystartet Ungdomspsykiatriske poliklinikk (UPP) for Østfold ved Sarpsborg sykehus. Her er fokus på opplæring av systemiske tenkning i arbeidet med ungdommene og deres familier. Opplæring og praktisering av systemisk familieterapi ble et av våre viktigste redskaper. Hypotesen vår den gang var at opplæring av denne måten å jobbe på påvirket vårt perspektiv slik at det åpnet rom for positiv problemløsning og ikke minst kreativitet, ikke bare for de som mottok våre tjenester, men også for vårt team. Dette er et prosjekt 30 år tilbake i tid, men vi ser at de samme spørsmålene stilles i dag som den gang. Som Wampold hevder har det ikke skjedd så mye de siste 50 årene. Innsatsen i UPP som ble «belønnet» med «Det nytter prisen», og som helt uforståelig ble nedlagt i 2019 i det året sykehuset Østfold feiret 50 års jubileet for barne- og ungdomspsykiatrien i fylket. Ble det for farlig å gå annerledes veier? Noen av våre lesere vil sikkert hevde at dette prosjektet allerede oppleves utdatert, da psykiatrien fra deres ståsted er mer human og i tråd med de elementene postmodernismen beskriver. Men, legges de 17 «stemmene» i kapitel 4 til grunn, og som oppsummeres i tabell 2 sammen med «støttestemmene», preges det dominerende bildet ifølge den litteratur denne boken viser til fortsatt av en for biomedisinsk tilnærming. 

Vi mener at farene ved medikalisering og psykologisering knyttet til den farmakologiske industrien reflekteres samt at myndighetene bør gi fastlegeordningen bedre premisser og utvidet kompetanse til å møte folk med psykiske utfordringer på lokalt plan.   

Kapittel 9 peker på behovet for en epistemologidebatt både om normalitetsbegrepet og om vi har epidemier innen psykisk helsevern. 

Kapittel 10 trekker noen konklusjoner om veien videre.

Boken presenterer en tilnærming til tematikken, mens andre vil kunne finne en annen, i respekt for den postmoderne tenkningen som fokuserer på mangfold fremfor det ene sanne universum. Ingen eier den ene og rette veien i møtet med psykiske lidelser, men sammen kan vi skape en nyttig vei mot bedre helse. Psykisk helse synes å være et fag sentrale myndigheter nedprioriterer selv om målet var å satse, viser rapport fra helsedirektoratet at siden 2013 har veksten i somatikken vært større enn i psykisk helsevern. Ord må følges av praksis. 

Forutsetninger for en bærekraftig profesjonell hjelperrolle

Av Ole David Brask

I årets Fjordantologi om bærekraft, diskuterer jeg hvilken rolle helse- og sosialprofesjonene har, og bør ha, i forhold til en bærekraftig utvikling, og mulige kjennetegn ved en bærekraftig hjelperrolle. Helse- og sosialprofesjonene er viktige endringsagenter i vårt samfunn, potensielt på både individ- og systemnivå. Samtidig stilles det helt spesielle krav til endringsagenter i bærekraftsammenheng fordi et perspektiv om gjensidig avhengighet må ligge til grunn, for både relasjoner menneske til menneske og menneske til natur. Dette krever en endring av innstilling og modus som åpner for mer dialog, mer samhandling og mer kollektivitet – herunder tverrfaglig og tverrprofesjonelt samarbeid. Hvordan kan dannelse og utdanning fremme bærekraftig praksis, og hvilke spesielle muligheter ligger det i å utvikle den profesjonelle hjelperrollen?

Bokkapittelet i årets Fjordantologi kan leses online her: https://www.idunn.no/doi/10.18261/9788215062938-2022-08

Se også mer om den profesjonelle hjelperrollen på denne hjemmesiden: 

https://www.kjerneroller.no

SKUP – går videre

Av Emmy Elizabeth Langøy og Atle Ødegård

Samskaping og kunnskapsutvikling i praksis (SKUP) er tidligere omtalt i denne bloggen. I forrige uke (26-27 april- 2022) møttes prosjektdeltakerne igjen i Angvik. Hensikten med samlingen var bl.a å få et overblikk over kvalitative metoder og gjøre noen innledende analyser av intervjuer gjort med ledere i kommunal sektor. 

SKUP er et samarbeid mellom Regionalt kunnskapssenter for habilitering (RHAB) ved NTNU, Høgskolen i Molde, Helse Møre og Romsdal og førstelinja ved kommunenes helse- og omsorgstjenester. Prosjektet bidrar med å få frem ny kunnskap om hvordan habiliteringstjenestene i første- og andrelinja fungerer når det gjelder samhandling og læring og hva som kan gjøres for å utvikle tjenestene innen dette feltet.

Angvik Gamle Handelsted. Foto: AØ

Så langt har det blitt gjennomført kvalitative intervjuer med fagkonsulenter i voksenhabiliteringstjenester (spesialisthelsetjenesten) og kvalitative intervjuer med ledere i helse – og omsorgstjenester som yter tjenester til personer med utviklingshemming i det daglige (kommune). Seinere vil det bli gjort intervju også av tjenesteytere i sistnevnte tjeneste. 

Krav om kvalitetsutvikling, kompetanseheving og forbedring av praksis stilles til alle offentlige tjenester, men innen enkelte felt framstår dette som særlig viktig. Målgruppene for habilitering er personer som har, eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne (Helsedirektoratet, 2018), hvilket tilsier at 1) habiliteringstjenester skal ytes til personer med et stort spekter av ulike diagnoser og funksjonsutfordringer, ofte av sammensatt og kompleks karakter og 2) habilitering kan være aktuelt gjennom hele livsløpet og favne forskjellige arenaer og ulike livsområder. Dette medfører at habiliteringsfeltet er komplekst og mangfoldig med utstrakt behov for samarbeid på tvers av profesjoner og tjenestenivå, hvilket krever høy kompetanse hos aktørene i habiliteringsprosessene. En særlig utfordring da er at det i det kommunale tjenestene i hjem og dagligliv for mennesker med utviklingshemming er forholdsvis få med høyere utdanning: under 28 % har universitets-/høyskoleutdanning, og av disse kun 10,7 % vernepleiere (Fellesorganisasjonen FO 2020). 

Kommunene har ansvaret for helse – og omsorgstjenester, jmfr Helse og omsorgstjenesteloven, herunder også habilitering. Spesialisthelsetjenesten fungerer ofte som en støtte i dette arbeidet gjennom det å yte nødvendige spesialisthelsetjenester, i og utenfor institusjon (Helsedirektoratet, 2018) overfor personer med behov for slike tjenester.

Målsettingen i Stortingsmeldinga God kvalitet – trygge tjenester. 10 (2012–2013) er at forskning, innovasjon og utdanning i enda større grad enn i dag skal bidra til kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. Det handler bl.a om ta i bruk ny kunnskap, og å stimulere til, og utnytte, praksisnær forskning i kontinuerlig kvalitetsforbedring. Godt samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren og helse- og omsorgssektoren er derfor av stor betydning (Meld. St. 10 (2012–2013) i slikt arbeid. SKUP har til hensikt å følge opp nettopp dette. 

Funn fra de undersøkelsene som har blitt gjort vil ligge noe fram i tid. Prosjektleder, Emmy Elizabeth Langøy, vil i samarbeid med andre prosjektdeltakere, publisere resultatene i nasjonale og internasjonale tidsskrift. Det er også planlagt deltakelse på flere konferanser i tiden som kommer. 

Referanser:

Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester— Kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten.

Helsedirektoratet (2018) Rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. Veileder. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator/malgrupper-og-virkeomrade-for-veilederen/malgrupper-for-habilitering