System meet Lifeworld in the quality of patient education in Norway

This blog-post has earlier been posted on the Social Theory & Health blog.

Roar Stokken
Associate Professor, Volda University College, Norway

In 2018 I hosted a seminar on the quality of patient education. The twenty-two participants worked at patient education resource centers in Mid-Norway and together had more than hundred years of professional experience in the field (1).

A core aim of the seminar was to identify groups of stakeholders and to discover how these group’s understanding of quality regarding patient educative initiatives were perceived. The extent and nature of the variation in how participants described the different groups during the seminar underlies this short blog.

Four main groups of stakeholders that were in a legitimate position to claim that their demands be met were identified: 1) users and their families, 2) hospital and government, 3) health professionals, and 4) patient organizations.

Regarding users and their families, the impression was that they wanted to gain knowledge about the relevant condition, but even more importantly, was to be seen, heard, be met with empathy and compassion, be given attention, be involved etc. In terms of Habermas’ theory, these concepts belong in the lifeworld, where consensus, solidarity and loyalty are the main interpersonal regulatory factors (Habermas, 1984).

Predictably, the demands emanating from the hospital and the government were bound to the system, in Habermasian terminology, via demands for fewer readmissions, documentation, standardization, efficiency, and also that the educative initiatives comply with growing trends within the sector in terms, for example, of inter-professional collaboration and digitalization.

Regarding the demands from health professionals, the impression was that they want a patient educative initiative to be grounded in professional knowledge, proven to be effective, and to result in more autonomous patients who take responsibility for their lives and their decisions. In addition they wanted an initiative that results in a high rate of participant satisfaction. In terms of Habermas again, this signals an educative initiative originating in the system, as is indicated by concepts like professional knowledge, effectiveness and responsibility. They also wanted the new knowledge to impact upon the daily lives of the patients, which necessarily implies changes in the lifeworlds of the patients.

The fourth group of stakeholders comprised patient organizations. These demanded to be involved in educational initiatives on equal terms with the professionals. This demand for ‘equality’ suggests a lifeworld source or character; but they also had demands that, though originating within the lifeworld, have systemic consequences. Specifically, they wanted educational initiatives that showed clear gains for their group of patients. More generally they were insistent on improved services for their members.

To sum up at this juncture, the demands from the patients reside within the lifeworld, the demands from the hospital and the government reside within the system, and the demands from the professionals originate within the system while aiming at consequences with the lifeworld. None of this should occasion surprise. Nor is the patient organizations’ attempt to change the system on the basis of experiences within the lifeworld unexpected. The interesting part, I suggest, is that patients’ organizations demand equality and full reciprocity with professionals.

This demand for equality requires that the relationship be based on communicative action, that is, one actively oriented to consensus amongst all parties, rather than strategic action, that is, one openly or covertly swayed by money and power. For Habermas this is important, since it gives patient organizations the opportunity to engage as equals rather than as ‘puppets’ of the health care system.

When patient organizations’ agenda is to maximize their impact on the system, the media and the logic of the lifeworld ‘confront’ those of the system. A key question then is: can demands that originates within the lifeworld be communicated ‘on the premises of the patient organizations rather than the premises of the system’? Obviously, giving the professionals the responsibility to translate between the media of the lifeworld and the system is giving them power over the translation. On the other hand, since the process of translation is an integral part of the communicative action between the parties, the consequences of the translation themselves have something of the character of communicative action. So this process of translation is not giving the professionals the upper hand, but rather allocating to them the demanding task of being responsible for aligning the system and the lifeworld.

The patients organizations demand for equality between users and professionals is a sense the antithesis of the professional demand for an educative initiative that derives from professional knowledge, effectiveness and responsibility, and that denotes changes in the lifeworld of the patients.

In the diverse stakeholders demands concerning quality of patient education there is as such a kind of equilibrium between the system and the lifeworld, and the impact these have upon each other. This does not come out of thin air. It is actually a result of generally accepted guidelines the professionals ‘ought’ to follow.

In 1997, a pilot patient education resource centre was established at Aker hospital in Oslo. This was founded on an ideology where users and professionals should be equal. For instance the steering committee was made up of 50% users’ representatives and 50% professionals (Stokken, 2013).

Later, this pilot initiative became a national resource centre. This led to the ideology of equality between users and professionals becoming institutionalized and disseminated in «The standard method for quality development of patient education», which specifically demands equality between users and professionals during the planning, delivery and evaluation of patient educative initiatives (Stokken, 2013).

Making equality between users and professionals, hospitals and patient organizations into a standard aspiration or requirement made sense in the context where users’ organizations and health care system were on an equal footing. In other contexts it can be challenging to the health workers, e.g. in terms of contradicting the demand for rationally justified choices within the hospital sector and the fact that professionals are employed while users take part voluntarily.

To conclude, as I understand it, the impressions of the demands from the patient organizations that participants at the seminar put forward are a direct consequence of the standard method championing equality and reciprocity. By evoking a lifeworld concept, penetrating the system, to describe the relationship between patient organisations and hospitals, there seems to be a kind of equilibrium involved in the exchange of media between the system and the lifeworld that at least reduces the colonizing forces the system have over the lifeworld.

(1)  Note on patient education in Norway: Patient education became legislated in Norway in 1999 as one of the four main tasks of hospitals, along with treatment, research and the education of health professionals. In Norway 99% of all hospital stays are publicly funded. Thus, patient education under the auspice of hospitals has the entire Norwegian population as its target group. Guidelines require it to be planned, delivered and evaluated in equal collaboration between users and professionals. 

Habermas, J. (1984). The theory of communicative action. Boston, Mass.: Beacon Press.

Stokken, R. (2013). (Un)organizing equal collaboration between users and professionals: on management of patient education in Norway. Health Expectations, 16(1), 32-42.

Imponert eller stolt over TPS?

Høgreist og stolt, eller med føtene godt planta på jorda?

Med jamne mellomrom vert eg spurd om eg er stolt av døtra mi. Det er eg, men ikkje av grunnane bak spørsmåla om eg er stolt. Dette har fått meg til å tenkje på kva det å vere stolt eigentleg betyr, og at dette omgrepet kan vere ei viktig rettesnor i tverrprofesjonelt arbeid. 

Når eg får spørsmål om eg er stolt av døtra mi, så er det fordi ho har gjort som det er verd å merke seg. Ho er no 19, og har vore aktivt engasjert i demokratiske prosessar sidan ho gjekk på ungdomsskulen. Først i ungdomsrådet, deretter i ungdomsparti på fylkesnivå, så som kommunestyrerepresentant og fylkessekretær i AUF, og no til sist som Noreg sin ungdomsdelegat til Europarådet.

Spørsmålet om eg «ikkje er stolt vel?», kjem etter at ho har gjort noko bra, som å ha halde ein apell til lokalbefolkninga eller eit innlegg i Europarådet. Eg kan altså ikkje svare at eg er stolt, men det eg kan svare er at eg er imponert. 

I mi verd, er kjensla av å vere stolt knytt til at noko er bra, og at dette som er bra, er knytt til deg. Når ein er stolt, så seier ein dermed at ein er viktig for det som er bra. Det kan til dømes vere at ein har fått til noko vanskeleg, eller at ein eig noko av særleg verdi. Altså at ein kan ha laga ei høg, saftig og luftig kake, fekk ein god karakter på eksamen, at ein har investert i ein fin Jaguar, eller stilt eit godt spørsmål på ein god måte i Europarådet. 

Når folk spør om eg er stolt av henne, så er altså svaret mitt «nei». Eg har ingen grunn til å vere stolt av det ho gjer på den politiske arenaen. Dette har ho klart sjølv, og ved hjelp av folk ho har fått kontakt med på denne arenaen. Eg kjenner altså ikkje at eg kan ta noko som helst ære for det ho har gjort. Det eg derimot plar svare, er et eg er imponert. Veldig imponert. 

Så, kva har dette med TPS å gjere? Ganske mykje er min påstand, fordi omgrepa imponert og stolt kan avdekke noko viktig. 

Det eg kan vere stolt av, er når eg veit at eg har eit ansvar for noko. Som til dømes når eg får publisert ein artikkel, eller når eg vert spurt om å gjere noko eg opplever som ei anerkjenning av arbeidet mitt. Eg kan også bli stolt av at studentane våre gjer det særskilt godt, eller at vi som institutt aukar talet på publiseringar frå eitt år til eit anna.  Eg kjenner meg altså stolt om eg har ytt eit aktivt bidrag til å oppnå det eg er stolt over. 

Godt tverrprofesjonelt arbeid er at partar med ulik profesjonell bakgrunn arbeider saman på ein måte som gjer at dei påverkar kvarandre sitt arbeid slik at faglege haldningar, fagkunnskap og ferdigheter skaper noko som ein av desse partane ikkje kunne fått til aleine. Med dette som botn, er det dermed min påstand at om ein er stolt av det eit tverrprofesjonelt team får til, då er ein del av dette teamet. Om ein vert imponert, så er ein ikkje ein del av teamet. 

Så kva seier dette om tverrprofesjonelt samarbeid? Jau, for å få til godt tverrprofesjonelt samarbeid må ein altså vere deltakande og engasjert nok til at ein kan vere stolt av det teamet får til. Om ein er imponert over det som skjer, så er ein ikkje ein del av teamet. Slik  vert det at ein er stolt av det eit tverrprofesjonelt team får til, ein god indikator på om ein har tatt ei rolle som er aktiv og engasjert nok til at ein har gjort ein forskjell.

Desverre så er det ein ulempe med denne logikken som gjer den ubrukeleg, i alle fall til anna enn festtalar og liknande. Ein skal ikkje vere lenge i yrkeslivet før ein oppdagar folk som tek andre si ære, og såleis glatt er stolte av ting dei burde vere imponert over. Då er det altså viktig at om ein skulle finne på å nytte skiljet mellom stolt og imponert i ein festtale, så må ein også peike på ein annan svært viktig faktor for tverrprofesjonelt samarbeid: Ei etisk grunnhaldning og ein vilje til å sette seg nok inn i ei sak, til å bli stolt når det er rett imponert på det er rett. 

Tverrprofesjonelt samarbeid i fengselssektoren

Skrevet av Bjørn Kjetil Larsen

Bjørn Kjetil Larsen

Forskning på tverrprofesjonelt og tverretatlig samarbeid i overgangsfasen fra fengsel til samfunnet er en relativt upløyd mark både nasjonalt og internasjonalt, spesielt for innsatte med rusmiddelrelaterte problemer. Denne gruppen har ofte sammensatte behov som eksempelvis egnet bolig, arbeid, utdanning, økonomisk bistand og mange har komorbide lidelser. I overgangsfasen fra døgnkontinuerlig kontroll og omsorg i fengsel til, i verste fall, ingen omsorg eller kontroll i samfunnet viser seg å være sårbar både med tanke på tilbakefall til kriminalitet og overdose. Samarbeid mellom profesjoner og velferdsetater er essensielt i møte med dette problembildet. Overraskende lite er gjort mht forskning på fenomenet samarbeid i denne konteksten. Det er mange prosjekter, frivillig arbeid og andre ordninger som indirekte omhandler samarbeid, men studier som eksplisitt går på forståelsen (og effekt) av samarbeid og det teoretiske fundamentet for samarbeidet er nærmest fraværende. 

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Skjermbilde-2021-03-04-kl.-10.45.07.png
Mind the gap

Phd-prosjektet mitt – «Mind the gap- exploring interprofessional collaboration in reintegration after prison in Norway” – er en mixed method studie som tar for seg erfaringer og perspektiver på tverrprofesjonelt samarbeid både fra innsatte og ansatte (frontline workers). Målet er å publisere fire delstudier som en del av et hovedprosjekt: To kvalitative studier, en kunnskapsoppsummering (scoping review) og en kvantitativ studie. Det teoretiske rammeverket for prosjektet er wicked problems, relational coordination og PINCOM (Perception of Interprofessional Collaboration Model). Avhandlingen er tilknyttet doktorgradsprogrammet ved Høgskolen i Molde og Høgskulen i Volda. 

Hvad er innovation i velfærdssektoren?

Skrevet av Charlotte Wegener

Hvordan kan vi definere innovation, så det er relevant i sundheds- og omsorgsfagene? Hvad er velfærdsinnovation, og kan alle lære at være innovative? Det er spørgsmål jeg har beskæftiget mig – i praksis og teori som leder og konsulent og siden som forsker.

Da jeg blev inviteret som gæst til en ny podcast-serie Omsorg på nye veje var det en fantastisk anledning til at formidle nogle af mine tanker om innovation til et bredere publikum. Podcasten henvender sig til sundhedspersonale, undervisere og studerende. Lyt til de første afsnit her – der kommer 10 afsnit i løbet af året.

I det første afsnit taler vi om begrebet innovation. Hvad betyder det egentlig i en velfærdskontekst, og hvorfor er det blevet så populært? Min forskning er drevet af min egen nysgerrighed. Jeg var leder på en social- og sundhedsskole (som uddanner personale til ældreplejen i Danmark), da jeg i 2010 fik mulighed for at begynde at forske – jeg fik et PhD-stipendium til projektet ’Innovativt skole-praktiksamarbejde’. Ifølge den nye studieordning skulle vi på skolen nu undervise det kommende omsorgspersonale i innovation. Og i kommunerne, hvor de studerende var i praktik og efterfølgende fik ansættelser, lavede man innovationsstrategier, innovationsuddannelser, og man talte om at have et innovativt ’mindset’. Det jeg fandt ud af i løbet af mit PhD-studie var, at begrebet blev fortolket og brugt på mange forskellige måder – til politiske formål, som besparelsesstrategi og først og fremmest at ingen var helt klar over, hvad det egentlig betyder. ’Innovation’ kan selvfølgelig godt defineres – det er en ny ide, der omsættes til en ændret praksis, som skaber værdi. Men definitionen giver anledning til et væld af nye spørgsmål som fx ’hvad vil det sige at noget er nyt?’ ’hvornår er en praksis ændret?’ og ikke mindst, ’hvordan skal vi definere værdi?’ 

Det er denne åbenhed, der gør at innovation er så spændende at beskæftige sig med. Begrebet giver anledning til at diskutere væsentlige spørgsmål om, hvordan vi synes, vores velfærdssektor skal udvikle sig. Det er værdibaserede spørgsmål om trivsel, livskvalitet og livsformer. Derfor er udfordringen med innovation ikke blot at blive enige om den ’rigtige’ definition. Det er heller ikke altid at finde’ svar’. Det handler i høj grad om at blive ved med at stille spørgsmål og skabe rum, hvor alle der er involveret i at skabe velfærd, har mulighed for at bidrage til debatten.

Da jeg i 2017 udgav en bog om innovation i serien FAQ (Frequently Asked Questions) var den netop bygget op om spørgsmål, jeg er blevet stillet og fortsat stiller mig selv om innovation i velfærdssektoren. Bogen består af 20 korte kapitler, hvis overskrifter er spørgsmål, fx ’Findes der en opskrift på innovation?’, ’Hvordan skaber vi stabilitet, når forandring er et vilkår?’ og ’Kan man lave innovation ud af gamle ideer?’

Mine ’svar’ i bogen er, at 

  • der findes mange opskrifter på innovation, men de kan ikke overføres direkte fra én kontekst til en anden – opskrifter er altid i bevægelse,
  • en vigtig ledelseskompetence er ikke kun at skabe rum for innovation, men også for stabilitet,
  • vi skal ikke være så optaget af, om en ide er ’ny’ – der er mange gamle, glemte ideer, som kan skabe udgangspunkt for innovation – jeg kalder det ’upcycling’.

Du kan kigge i bogen og bestille et pensumeksemplar her:

Charlotte Wegener er førsteamanuensis på Institut for Kommunikation og Psykologi, Aalborg Universitet. Hun skriver bøger og artikler om innovation og samarbejder med uddannelsesinstitutioner og velfærdsorganisationer om innovation. Nyeste udgivelser om innovation:

Wegener, C., Stenholt, B. V. & Lovring, I., (in press). ‘No Mental Surplus’: Workplace Innovation from Problem-Solving to Problem-Framing. In: Lotz, M., Elkjaer, B. & Nickelsen, N. C. M. (red.) Current practices in workplace and organizational learning : Revisiting the classics and advancing knowledge. Springer.

 Wegener, C. (2021). Improvisation: Innovation – fra nyhed til nærvær. In: E. Willumsen and A. Ødegård (eds.) Grensebrytende samskaping og tverrprofesjonell innovasjon. Universitetsforlaget, Oslo.

 Anvik, C., Vedeler, J. S., Wegener, C., Slettebø, Å. & Ødegård, A. (2020). Practice-Based Learning and Innovation in Nursing Homes. Journal of Workplace Learning 32(2), pp. 122-34.

Læs mere om upcycling her: 

Wegener, C., & M. K. Aakjær (2016). Upcycling – a new perspective on waste in social innovation. Journal of Comparative Social Work11(2).

Wegener, C. (2016). “Upcycling.” In: Glăveanu, V. P., L. Tanggaard & C. Wegener (eds.). Creativity: A New Vocabulary. Palgrave Macmillan, London, pp. 81-88.

Faglig seminar i havgapet

Skrevet av Emmy Elizabeth Langøy og Atle Ødegård

Foto: Atle Ødegård

Det sier seg selv at det er viktig at undervisningstilbudet som blir gitt ved Høgskoler og universiteter har høy relevans for praksisfeltet. For en tid tilbake tok vi som arbeider ved Videreutdanning for habilitering og miljøarbeid (VHM) ved Høgskolen i Molde initiativ til å styrke kontakten med praksisfeltet. Det ble etablert et prosjekt som nå går under navnet Evaluering VHM 2020 med førsteamanuensis Emmy Elizabeth Langøy (HiM) som prosjektleder.                  

I løpet av to dager i september ble det gjennomført et faglig seminar på vakre Håholmen – ytterst i havgapet. Foruten fire medarbeidere fra Høgskolen i Molde deltok i alt sju fagpersoner som alle har sentrale stillinger på kommunalt nivå i Romsdalsregionen. Det kan legges til at utviklingen av tjenestetilbudet i disse kommunene – herunder behovet for kompetanseutvikling – på mange måter står ved en skillevei i lys av kommunesammenslåingene i regionen. Deltakerne i seminaret har sine arbeidsplasser i både Hustadvika kommune (tidligere Eide kommune og Fræna kommune) og Molde kommune (tidligere Nesset kommune, Midsund kommune og Molde kommune). 

Formålet med prosjektet er å sikre kvaliteten ved studietilbudet Videreutdanning i habilitering og miljøarbeid (VHM) og slik treffe tjenestene, og tjenestemottakernes behov på best mulig måte. Vi ønsker å få innblikk i hva som er behov og utfordringer ute i kommunale omsorgstjenester og å kunne justere innholdet i VHM opp imot praksisfeltets utfordringer og kompetansebehov. Gjennom prosjektet vil vi forsøke å utvikle en forståelse for hvordan kunnskap kan tas opp i daglig tjenesteyting og slik utgjøre en reell kompetanseheving.

I korte trekk bestod seminaret av faglige presentasjoner som omhandlet tema som på ulike måter har betydning for utvikling av tjenestetilbudet i kommunene. En overordnet problemstilling var hvordan utdanningstilbudet ved VHM/HiM på beste måte kan tilrettelegges (innhold og struktur) mht å møte de behov kommunene har for kompetanseutvikling. Tematisk var vi innom reformhistorikk, forskning på utsatte brukergrupper og refleksjonsmodeller for praksisutøvelse. Det ble også presentert erfaringer fra sammenslåingsprosessene som pågår i kommunene, med et særlig fokus på hvilke utfordringer og muligheter dette gir med tanke på tjenestekvalitet og behovet for faglig utvikling. 

Et trekk som på mange måter gikk igjen på tvers av temaene og diskusjonene var behovet for tverrfaglig/profesjonelt samarbeid og samskaping. Som en oppsummering kan vi si at – tjeneste- og kompetanse utvikling er helt avhengig av å få til gode prosesser mellom personer på ulike nivå i kommunene og mellom kommunene og utdanningssystemet. Dette understreker også viktigheten av å vektlegge sammenhengene mellom praksis, forskning og utdanning. 

En viktig side ved et slikt seminar som vi nettopp har gjennomført på Håholmen – er å bli bedre kjent med hverandre. Vi tenker at det å kjenne hverandre bl.a kan bidra til at det er lettere å ta kontakt for å diskutere et eller annet – som på sikt vil kunne ha betydning for flere – det være seg brukere, studenter eller ansatte i tjenestene. Faglige diskusjoner er viktige, men det er altså også mulighetene for sosialt samvær. For eksempel hadde noen av deltagerne tatt med gitar og laget et hefte med sanger. Dette ga mulighet til både allsang, uformell prat og latter ut over kvelden. 

When I find myself in times of trouble…..! 

Ledelse og tverrprofesjonalitet

Skrevet av Anne Katrine Folkman.

Folkmans disputas finner sted ved VID, Sandnes, 30.3. 2020.

Folkman, A.K, Tveit, B. & Sverdrup, S. (2019). Leadership of Multidisciplinary co-operation in Healthcare. Journal of Multidisciplinary Healthcare. 12, 97–107.

Folkmans (2019) avhandling: «Vernepleiere i nye kontekster: Endring, forskyvning og tilpasning er en kvalitativ enkeltcase-studie av forhandlinger om vernepleieres kompetanse og yrkesroller i helse- og omsorgstjenester». Studien er basert på tre delstudier. Delstudien om ledelse undersøker og analyserer hvordan ledere tilrettelegger for tverrprofesjonelt samarbeid i helse- og omsorgstjenester. Studien er basert på intervjuer med elleve ledere, derav syv sykepleiere, tre vernepleiere og en ergoterapeut. Spørsmålet er hvilke utfordringer og hvilke muligheter linjeledere beskriver i samarbeid mellom en «ny» profesjon som vernepleie og andre yrkes- og profesjonsgrupper, med et særlig fokus på samarbeid mellom vernepleiere og sykepleiere. 

Tematisk analyse inspirert av Vaismoradi et al. (2013) og Thagaard (2013/2018) anvendes som analytisk tilnærming til materialet. Tematisk analyse gir mulighet til å beskrive og fortolke datamaterialet basert på et epistemologisk utgangspunkt som forstår mening som sosialt konstruert. Tre hovedtemaer blir identifisert: «modes of governance», «opportunities and challenges in leadership in interprofessional collaboration» og «social educators’ opportunities in interprofessional collaboration».

Resultatene viser at det er sammenhenger mellom ulike måter å lede på og ansattes muligheter for omstilling og videreutvikling av kompetanse, roller og arbeidsmåter i tjenester som tradisjonelt har vært dominert av medisinsk- og helsefaglige profesjonsgrupper. Lederne i denne studien anvender i hovedsak selvledelse og samledelse. Dette er ledelsesformer som kan gi stort faglig handlingsrom og styrke både profesjonsfaglige og brukerorienterte tilnærminger i samarbeidet. En følge av selvledelse og samledelse er at noen profesjonsinteresser og kompetansetyper vil kunne dominere andre. Det kan gjøre det vanskelig for lederne å ta ansvar for å kvalitetssikre tjenestene, integrere sosialfaglige profesjoner og bidrag i samarbeid, og å utvikle nye måter å koordinere og organisere ansvars- og arbeidsoppgaver mellom personellgrupper på. Et hovedanliggende i ledelse av tverrprofesjonelt samarbeid er å utnytte den muligheten ulike kompetansebidrag gir for å imøtekomme behov for innovasjon i tjenestene. På bakgrunn av resultatene og forståelse av dem i lys av teorier og tidligere forskning om ledelse, argumenteres det for at ledere som inntar en mer aktiv lederrolle, i større grad vil kunne bidra til innovasjon i tjenestene med bakgrunn i likeverdige kunnskapsbidrag fra ulike tjenesteytere i arbeidsfellesskapet.

Kjernepodden – en podkast om kjerneroller

Av Ole David Brask, May Østby og Atle Ødegård

Podcasten på telefon

Nye tider gir nye muligheter. Innen undervisning finnes det som kjent et utall kanaler for å formidle kunnskap som kan bidra til refleksjon og læring. I «prosjektet» Kjerneroller – har vi over tid forsøkt å få frem en tenkning som fokuserer på ulike hjelper-roller. Spesielt er vi opptatt av hjelperens rolle i praksisøyeblikket. Det ligger til dette at en hjelper ikke kan inneha to roller på samme tidspunkt. For eksempel kan ikke hjelperen ha både en styrende og en følgende rolle i det samme praksisøyeblikket. Men det er mulig å skifte «posisjon/rolle» i den samme praksissituasjonen. Mer om dette og mye annet finnes i vår nystartede Podkast – Kjernepodden! 

Podkast er egentlig bare god gammeldags radio, bortsett fra at du velger når du vil høre den. Kanskje kjører du bil, går en tur eller koker middag!

Kjernepodden er tenkt brukt i undervisningen av vernepleierstudenter, men vil samtidig være fritt tilgjengelig for praktiserende hjelpere av ulik art – vernepleiere og andre.

Vi spør oss: Hva er en god hjelper? Hva er kjernen i en god hjelperrolle? Kjernerollemodellen er inspirert av vernepleiernes praksishverdag, som krever en reflektert og fleksibel bevegelse mellom ulike hjelperroller. Modellen har vekket interesse også hos andre helse- og sosialprofesjoner, og vi ønsker her hjelpere og studenter med ulik fagbakgrunn velkommen til rollerefleksjoner.

I Brobyggerrollen, som er en av de fire kjernerollene, står tverrprofesjonalitet helt sentralt. Dette er interessant på flere måter, ikke minst synliggjør det at tverrprofesjonelt samarbeid må ses og forstås i tilknytning til de andre rollene. 

Du finner Kjernepodden her: 
– Spotify:
– Apple podcast:…/kjernepodden-en-…/id1458994600…
– Google podcast:…

Ved forfatterne av boka Vernepleierens kjerneroller(Fagbokforlaget 2016) – Ole David Brask*, May Østby** og Atle Ødegård*. *Høgskolen i Molde **Høgskolen i Østfold

Integrated Care

Skrevet av Atle Ødegård

Fra 1-3 april 2019 var det en spennende konferanse i San Sebastian, byen som ligger helt nordvest i Spania, i Baskerland. Konferansen var den 19 i rekken innen Integrated Care, en tematikk som i stor grad er forankret i miljøet rundt tidsskriftet International journal of Integrated Care( 

Tittelen på konferansen var: A shared culture for change: Evaluating and implementing models of integrated people-centred services og samlet vel 1500 deltagere.

Det gamle rådhuset i San Sebastian. Foto: AØ

Elisabeth Willumsen, Tore Sirnes og Atle Ødegård deltok med et poster, med utgangspunkt i et NFR prosjekt som tidligere er omtalt på denne bloggen – Sosial innovasjon i sykehjem (NFR-prosjekt 256647). Tittelen på posteret var: CO-CREATION & INTEGRATION. When improving residential care for the elderly.

Tore Sirnes, Elisabeth Willumsen og Atle Ødegård. Foto: Ukjent. 

Som alltid var det vanskelig å finne og velge ut hvilke foredrag og presentasjoner som burde prioriteres. Selv valgte jeg bl.a å høre på den anerkjente organisasjonsforskeren Henry Mintzberg. Han holdt en veldig interessant presentasjon (på Skype 14 x 8 meter lerret!) med hovedvekt på: The Rise and Fall of Strategic Planning (Mintzberg 1994).

På plassen utenfor konferanselokalene var det daglig ganske heftige demonstrasjoner. Jeg snakket med noen av de som deltok. Slik jeg forstod dem demonstrerte de mot en del nye beslutninger som var gjort av lokale myndigheter. Først og fremst ble det hevdet at tjenesteutviklingen rammet brukerne og de ansatte på uheldige måter. 

En refleksjon jeg gjør meg i etterkant av konferansen er at vi virkelig står overfor store utfordringer med å videreutvikle og bevare velferdsstaten – hvis vi får beholde den da!  

Improving Collaborative Working

Written by Professor Sarah Hean


Effective collaboration between mental health (and other health/welfare services) and criminal justice services impacts on mental illness and reduces reoffending rates. The Change Laboratory Model (CLM), a model of workplace transformation, has potential as a tool to promote interagency collaborative working and innovation. However, the CLM, highly successful internationally and in other practice contexts, is new to service development in the criminal justice context and requires validation before implementation

COLAB, a consortium of researchers and professionals 10 European institutions, funded by the EU Horizon2020 MSCA RISE programme (2017-2021), explores the adaptations that need to be made to the CLM to maximise the likelihood of its success upon future implementation in this new environment. 

The specific objectives for the project were to:

  • Objective 1: Validate the Change Laboratory Model, ready for implementation 
  • Objective 2:  Run interactive knowledge exchange events between CLM researchers and experts in other models of collaboration and innovation.
  • Objective 3:  Develop a training programme to increase awareness, positive attitudes and competence in Change Laboratories in the criminal justice context

Work performed 2017-2019

Eleven empirical studies are underway exploring collaborative practices within the criminal justice services from offender and professional perspectives in two European contexts (Norway and England) and a variety of contexts including low security prisons, third sector organisations, half way houses and diversion/liaison services. A further nine projects explore the potential of piloting the CLM in some of these contexts and the development of training resources to help support collaborative practice.

Findings to date are:

Preparing offenders for resettlement and a life free from crime is complex, an interplay of different state, private and third sector actors.  Effective collaboration between all actors, including offenders, is required to navigate this system effectively, but challenges include:

  • Fragmented or compartmentalised work activities and blockages in information sharing.  This leads to knowledge disparities between agencies and reliance on informal and personal interagency relationships.
  • Lack of contact between agencies  
  • Structural challenges to collaboration at an intra and interagency level
  • Diverse adaptation of national policies at a local level (e.g. national models of rehabilitation, diversion/liaison in England and the Import Model in Norway) 
  • A dependence on cooperation from vulnerable clients.  
  • Limited time, staff and financial resources leading to a depreciation in value of holistic work activity
  • Tensions caused by a lack of shared meaning between actors when using workplace tools designed to promote collaboration
  • Workplace structures not keeping up with a change from security/control to a rehabilitation focus.
  • Lack of effective service user involvement strategies

These challenges mean professionals do not have the confidence, knowledge and competence to support vulnerable offenders in achieving their goals of life stability, meaning, hope  and feelings of self-worth they need to manage a future without crime.

Each of these challenges is a potential subject for researcher-facilitated models of workplace change such as the CLM, in which multiple voices can be merged in a process of bottom up innovation or service redesign.  However, the CLM in its current form faces political and logistical challenges. These relate to the need to negotiate a mandate to implement the CLM and the flexibility of methods used once implementation is agreed. 

There is a need:

  • To build strong, long term practice-academic relationships based on national reputation, trust and logistical ease. 
  • For a perceived and mutual understanding of the need/demand for organisational change, the description of which is shared by all actors.
  • For creativity when negotiating limited human and financial resources available for innovation and collaboration in these organisations. Everyday service delivery and the needs of the offender cannot be compromised in this process.
  • For alternative methods to be found to collect mirror data that relies on audio and video recordings when not permitted in high security environments 
  • To consider possible conflicts, the emotional labour involved of the CLM process and power relations between participants. The CLM must explore tools for supporting participants, especially the offender, during these processes. 
  • To explore the methodological challenges of researchers working in the secure  prison environment and in an international and interdisciplinary milieu.
  • For training in the CLM method for criminal justice staff wishing to use these methods as part of their routine service development strategies. Providing training has timing, resource and logistical implications.
  • To clarify the relevance of this type of training for front line professionals working with offenders in crisis.
  • For a toolbox of tools, to promote and measure collaboration and innovation. Formative interventions such as the CLM are not the only tools to manage organizational collaboration and innovation in the prison system
  • To expand on our empirical understanding of what works currently.  There is a danger that researchers focus on the contradictions in collaborative practices alone.  There is evidence of workplace activity conducted mutually but with flexibility and feelings of autonomy.  Professionals from different organisations, work together in a hybrid configuration of actors, with different, potentially competing institutional logics, but have often engaged in learning processes leading to actors being able to oscillate between the institutionalised logic of their own profession and a shared logic centred on the needs of the offender.
In Dublin: Stål Bjørkly, Sarah Hean and Atle Ødegård

COLAB activity has moved forward understanding of the challenges facing interagency collaborative practice in the criminal justice system, capturing the front line professional and offender perspective previously poorly understood. 

COLAB findings to date have shown that the CLM has potential in the criminal justice context as predicted, and pointed to areas where organisational change and innovation is required.  However, caution must be exercised in future plans for implementation as the model faces political, logistical and methodological challenges specific to the criminal justice environment.

The impact of COLAB activity  to date is evident in the articulation of the offender voice in projects that capture the impact of current service provision on offenders experiences. COLAB members have as a result of their secondments now engaged in the development and implementation of a service user feedback strategies.  There are reports that COLAB research had encouraged  professionals to initiate change in health services in a prison by expanding their treatment capacity and one site has initiated an innovation and service redesign process through agreeing to implement a modification of the CLM.  COLAB members and students attending COLAB events have volunteered to work in third sector organisations supporting offenders.  Reflections by COLAB members has captured the utility of their experiences to their personal development, insight into the research process and specifically research into interagency working, reoffending and offender rehabilitation in other European contexts.  This has improved their ability to cross national, disciplinary and professional cultural boundaries in their practice.

“The rythym”. My life with interprofessional learning.

Written by Professor Susanne Lindqvist –

The image above links to a very short video (2 ½ min, click on image or see:  It is one of nine short videos created by Patient Voices and a number of people involved in the Centre for the Advancement of Interprofessional Education (CAIPE).  The aim of the videos was to share personal experiences of leading interprofessional learning (IPL) opportunities to which CAIPE played a role.

When we created these films, we were asked:  so, what is your film about?  What is it really about?  What is it really really about?…

When captured in one word, my video is about ‘resilience’. But, to describe it more, I would say it is about happiness, grief, hope, leadership, passion, teamwork, ambition, dreams, success, failure, anger, sadness, tenacity, learning, growth, humility, gratitude and the knowledge that all this has ‘a rhythm’.

If you watch the film, it may trigger different thoughts and feelings, depending on where you ‘are at’, how you relate to IPL, and/or if you have been leading on something that went through a radical top-down change.

About a year prior to this film being developed, I worked together with a group of colleagues in Molde to investigate university teachers’ views of their role in promoting learning outcomes related to IPL. As some of you already know, this study is now published:

Lindqvist S, Vasset F, Iversen H.P, Almås S.H, Willumsen E & Ødegård A. ‘University teachers’ views of interprofessional learning and their role in achieving outcomes – a qualitative study’ Journal of Interprofessional Care, 2018, DOI: 10.1080/13561820.2018.1534809

As a lead researcher for the above study at UEA, I had mixed feelings whilst listening to colleagues views and faced with the reality that we did not all have the same view of teachers’ role in promoting IPL, or indeed of the value of IPL per se.  When hearing teachers ask: is it [IPL] worth the effort?  I wanted to reassure them how much their input and contribution was valued, that of course it was worth it!  I wanted to – again – emphasise that these outcomes are about culture change, and that such change takes time…  As researcher, of course I could not contribute to such discussions at the time of data collection so it was ‘sobering’ to listen to all views. Of course there were teachers who – in my view – had ‘seen the light’ and who not only appreciated their role in promoting outcomes, but also how to actually do this as part of their every-day teaching. However, despite many positive views, the study with Molde confirmed to me the inert challenge with IPL.

In parallel with the study, I was told that the funding to the Centre for Interprofessional Practice (CIPP) was going to reduce, that IPL delivery was going to be hand over to the schools and that my team would be dispersing as a result.  The pain was real…  

All that effort, all those years…  Now what?

The short video was timely.  It helped me reflect on the past and the new direction of CIPP and IPL at UEA.  We are still in the process of carving our new path for IPL and I look forward to the second phase of the study with Molde.  In particular, we would like to investigate the blocking assumptions underlying the views of university teachers that were presented in our previous study so that we can develop a framework for effective integration of IPL. 

For those of you who wonder about IPL at UEA and if it ‘survived’… yes, some of it did, but without a dedicated team (i.e. CIPP) holding all the different strings and making sure interventions are educationally sound and lead to the desired outcomes.  It is tough for colleagues in the different schools at UEA who now need to do all this on their own with little time and competing commitments. Saying that, some members of CIPP are still around to actively help staff so that they do not have to ‘re-invent the wheel’.  Also, with time, new teams will form and new opportunities IPL will continue to develop.

Going forward with CIPP, our immediate aim is ‘To make a significant contribution in the field of interprofessional practice that is recognised by students, professionals and those who receive care’.  We are currently doing this by supporting the development of IPL offered to students and engaging in research that are relevant to developing interprofesisonal learning and practice.  We are also providing coaching to leaders in clinical practice with the aim of supporting them to implement change, deal with challenging situations and colleagues and try help shape ‘the rhythm’.