Ledelse og tverrprofesjonalitet

Skrevet av Anne Katrine Folkman.

Folkmans disputas finner sted ved VID, Sandnes, 30.3. 2020.

Folkman, A.K, Tveit, B. & Sverdrup, S. (2019). Leadership of Multidisciplinary co-operation in Healthcare. Journal of Multidisciplinary Healthcare. 12, 97–107. http://dx.doi.org/10.2147/JMDH.S189199

Folkmans (2019) avhandling: «Vernepleiere i nye kontekster: Endring, forskyvning og tilpasning er en kvalitativ enkeltcase-studie av forhandlinger om vernepleieres kompetanse og yrkesroller i helse- og omsorgstjenester». Studien er basert på tre delstudier. Delstudien om ledelse undersøker og analyserer hvordan ledere tilrettelegger for tverrprofesjonelt samarbeid i helse- og omsorgstjenester. Studien er basert på intervjuer med elleve ledere, derav syv sykepleiere, tre vernepleiere og en ergoterapeut. Spørsmålet er hvilke utfordringer og hvilke muligheter linjeledere beskriver i samarbeid mellom en «ny» profesjon som vernepleie og andre yrkes- og profesjonsgrupper, med et særlig fokus på samarbeid mellom vernepleiere og sykepleiere. 

Tematisk analyse inspirert av Vaismoradi et al. (2013) og Thagaard (2013/2018) anvendes som analytisk tilnærming til materialet. Tematisk analyse gir mulighet til å beskrive og fortolke datamaterialet basert på et epistemologisk utgangspunkt som forstår mening som sosialt konstruert. Tre hovedtemaer blir identifisert: «modes of governance», «opportunities and challenges in leadership in interprofessional collaboration» og «social educators’ opportunities in interprofessional collaboration».

Resultatene viser at det er sammenhenger mellom ulike måter å lede på og ansattes muligheter for omstilling og videreutvikling av kompetanse, roller og arbeidsmåter i tjenester som tradisjonelt har vært dominert av medisinsk- og helsefaglige profesjonsgrupper. Lederne i denne studien anvender i hovedsak selvledelse og samledelse. Dette er ledelsesformer som kan gi stort faglig handlingsrom og styrke både profesjonsfaglige og brukerorienterte tilnærminger i samarbeidet. En følge av selvledelse og samledelse er at noen profesjonsinteresser og kompetansetyper vil kunne dominere andre. Det kan gjøre det vanskelig for lederne å ta ansvar for å kvalitetssikre tjenestene, integrere sosialfaglige profesjoner og bidrag i samarbeid, og å utvikle nye måter å koordinere og organisere ansvars- og arbeidsoppgaver mellom personellgrupper på. Et hovedanliggende i ledelse av tverrprofesjonelt samarbeid er å utnytte den muligheten ulike kompetansebidrag gir for å imøtekomme behov for innovasjon i tjenestene. På bakgrunn av resultatene og forståelse av dem i lys av teorier og tidligere forskning om ledelse, argumenteres det for at ledere som inntar en mer aktiv lederrolle, i større grad vil kunne bidra til innovasjon i tjenestene med bakgrunn i likeverdige kunnskapsbidrag fra ulike tjenesteytere i arbeidsfellesskapet.

Kjernepodden – en podkast om kjerneroller

Av Ole David Brask, May Østby og Atle Ødegård

Podcasten på telefon

Nye tider gir nye muligheter. Innen undervisning finnes det som kjent et utall kanaler for å formidle kunnskap som kan bidra til refleksjon og læring. I «prosjektet» Kjerneroller – har vi over tid forsøkt å få frem en tenkning som fokuserer på ulike hjelper-roller. Spesielt er vi opptatt av hjelperens rolle i praksisøyeblikket. Det ligger til dette at en hjelper ikke kan inneha to roller på samme tidspunkt. For eksempel kan ikke hjelperen ha både en styrende og en følgende rolle i det samme praksisøyeblikket. Men det er mulig å skifte «posisjon/rolle» i den samme praksissituasjonen. Mer om dette og mye annet finnes i vår nystartede Podkast – Kjernepodden! 

Podkast er egentlig bare god gammeldags radio, bortsett fra at du velger når du vil høre den. Kanskje kjører du bil, går en tur eller koker middag!

Kjernepodden er tenkt brukt i undervisningen av vernepleierstudenter, men vil samtidig være fritt tilgjengelig for praktiserende hjelpere av ulik art – vernepleiere og andre.

Vi spør oss: Hva er en god hjelper? Hva er kjernen i en god hjelperrolle? Kjernerollemodellen er inspirert av vernepleiernes praksishverdag, som krever en reflektert og fleksibel bevegelse mellom ulike hjelperroller. Modellen har vekket interesse også hos andre helse- og sosialprofesjoner, og vi ønsker her hjelpere og studenter med ulik fagbakgrunn velkommen til rollerefleksjoner.

I Brobyggerrollen, som er en av de fire kjernerollene, står tverrprofesjonalitet helt sentralt. Dette er interessant på flere måter, ikke minst synliggjør det at tverrprofesjonelt samarbeid må ses og forstås i tilknytning til de andre rollene. 

Du finner Kjernepodden her: 
– Spotify: https://open.spotify.com/show/3KZkkL6XuHsxQedsFrmuz3
– Apple podcast: https://podcasts.apple.com/…/kjernepodden-en-…/id1458994600…
– Google podcast: https://www.google.com/podcasts…

Ved forfatterne av boka Vernepleierens kjerneroller(Fagbokforlaget 2016) – Ole David Brask*, May Østby** og Atle Ødegård*. *Høgskolen i Molde **Høgskolen i Østfold

Integrated Care

Skrevet av Atle Ødegård

Fra 1-3 april 2019 var det en spennende konferanse i San Sebastian, byen som ligger helt nordvest i Spania, i Baskerland. Konferansen var den 19 i rekken innen Integrated Care, en tematikk som i stor grad er forankret i miljøet rundt tidsskriftet International journal of Integrated Care(https://www.ijic.org/). 

Tittelen på konferansen var: A shared culture for change: Evaluating and implementing models of integrated people-centred services og samlet vel 1500 deltagere. https://integratedcarefoundation.org/events/icic19-19th-international-conference-on-integrated-care-san-sebastian-basque-country

Det gamle rådhuset i San Sebastian. Foto: AØ

Elisabeth Willumsen, Tore Sirnes og Atle Ødegård deltok med et poster, med utgangspunkt i et NFR prosjekt som tidligere er omtalt på denne bloggen – Sosial innovasjon i sykehjem (NFR-prosjekt 256647). Tittelen på posteret var: CO-CREATION & INTEGRATION. When improving residential care for the elderly.

Tore Sirnes, Elisabeth Willumsen og Atle Ødegård. Foto: Ukjent. 

Som alltid var det vanskelig å finne og velge ut hvilke foredrag og presentasjoner som burde prioriteres. Selv valgte jeg bl.a å høre på den anerkjente organisasjonsforskeren Henry Mintzberg. Han holdt en veldig interessant presentasjon (på Skype 14 x 8 meter lerret!) med hovedvekt på: The Rise and Fall of Strategic Planning (Mintzberg 1994).

På plassen utenfor konferanselokalene var det daglig ganske heftige demonstrasjoner. Jeg snakket med noen av de som deltok. Slik jeg forstod dem demonstrerte de mot en del nye beslutninger som var gjort av lokale myndigheter. Først og fremst ble det hevdet at tjenesteutviklingen rammet brukerne og de ansatte på uheldige måter. 

En refleksjon jeg gjør meg i etterkant av konferansen er at vi virkelig står overfor store utfordringer med å videreutvikle og bevare velferdsstaten – hvis vi får beholde den da!  

Improving Collaborative Working

Written by Professor Sarah Hean

IMPROVING COLLABORATIVE WORKING BETWEEN CRIMINAL JUSTICE AND MENTAL HEALTH SERVICES: THE HORIZON2020 FUNDED MSCA RISE PROJECT REACHES THE HALF WAY MARK

Effective collaboration between mental health (and other health/welfare services) and criminal justice services impacts on mental illness and reduces reoffending rates. The Change Laboratory Model (CLM), a model of workplace transformation, has potential as a tool to promote interagency collaborative working and innovation. However, the CLM, highly successful internationally and in other practice contexts, is new to service development in the criminal justice context and requires validation before implementation

COLAB, a consortium of researchers and professionals 10 European institutions, funded by the EU Horizon2020 MSCA RISE programme (2017-2021), explores the adaptations that need to be made to the CLM to maximise the likelihood of its success upon future implementation in this new environment. 

The specific objectives for the project were to:

  • Objective 1: Validate the Change Laboratory Model, ready for implementation 
  • Objective 2:  Run interactive knowledge exchange events between CLM researchers and experts in other models of collaboration and innovation.
  • Objective 3:  Develop a training programme to increase awareness, positive attitudes and competence in Change Laboratories in the criminal justice context

Work performed 2017-2019

Eleven empirical studies are underway exploring collaborative practices within the criminal justice services from offender and professional perspectives in two European contexts (Norway and England) and a variety of contexts including low security prisons, third sector organisations, half way houses and diversion/liaison services. A further nine projects explore the potential of piloting the CLM in some of these contexts and the development of training resources to help support collaborative practice.

Findings to date are:

Preparing offenders for resettlement and a life free from crime is complex, an interplay of different state, private and third sector actors.  Effective collaboration between all actors, including offenders, is required to navigate this system effectively, but challenges include:

  • Fragmented or compartmentalised work activities and blockages in information sharing.  This leads to knowledge disparities between agencies and reliance on informal and personal interagency relationships.
  • Lack of contact between agencies  
  • Structural challenges to collaboration at an intra and interagency level
  • Diverse adaptation of national policies at a local level (e.g. national models of rehabilitation, diversion/liaison in England and the Import Model in Norway) 
  • A dependence on cooperation from vulnerable clients.  
  • Limited time, staff and financial resources leading to a depreciation in value of holistic work activity
  • Tensions caused by a lack of shared meaning between actors when using workplace tools designed to promote collaboration
  • Workplace structures not keeping up with a change from security/control to a rehabilitation focus.
  • Lack of effective service user involvement strategies

These challenges mean professionals do not have the confidence, knowledge and competence to support vulnerable offenders in achieving their goals of life stability, meaning, hope  and feelings of self-worth they need to manage a future without crime.

Each of these challenges is a potential subject for researcher-facilitated models of workplace change such as the CLM, in which multiple voices can be merged in a process of bottom up innovation or service redesign.  However, the CLM in its current form faces political and logistical challenges. These relate to the need to negotiate a mandate to implement the CLM and the flexibility of methods used once implementation is agreed. 

There is a need:

  • To build strong, long term practice-academic relationships based on national reputation, trust and logistical ease. 
  • For a perceived and mutual understanding of the need/demand for organisational change, the description of which is shared by all actors.
  • For creativity when negotiating limited human and financial resources available for innovation and collaboration in these organisations. Everyday service delivery and the needs of the offender cannot be compromised in this process.
  • For alternative methods to be found to collect mirror data that relies on audio and video recordings when not permitted in high security environments 
  • To consider possible conflicts, the emotional labour involved of the CLM process and power relations between participants. The CLM must explore tools for supporting participants, especially the offender, during these processes. 
  • To explore the methodological challenges of researchers working in the secure  prison environment and in an international and interdisciplinary milieu.
  • For training in the CLM method for criminal justice staff wishing to use these methods as part of their routine service development strategies. Providing training has timing, resource and logistical implications.
  • To clarify the relevance of this type of training for front line professionals working with offenders in crisis.
  • For a toolbox of tools, to promote and measure collaboration and innovation. Formative interventions such as the CLM are not the only tools to manage organizational collaboration and innovation in the prison system
  • To expand on our empirical understanding of what works currently.  There is a danger that researchers focus on the contradictions in collaborative practices alone.  There is evidence of workplace activity conducted mutually but with flexibility and feelings of autonomy.  Professionals from different organisations, work together in a hybrid configuration of actors, with different, potentially competing institutional logics, but have often engaged in learning processes leading to actors being able to oscillate between the institutionalised logic of their own profession and a shared logic centred on the needs of the offender.
In Dublin: Stål Bjørkly, Sarah Hean and Atle Ødegård

COLAB activity has moved forward understanding of the challenges facing interagency collaborative practice in the criminal justice system, capturing the front line professional and offender perspective previously poorly understood. 

COLAB findings to date have shown that the CLM has potential in the criminal justice context as predicted, and pointed to areas where organisational change and innovation is required.  However, caution must be exercised in future plans for implementation as the model faces political, logistical and methodological challenges specific to the criminal justice environment.

The impact of COLAB activity  to date is evident in the articulation of the offender voice in projects that capture the impact of current service provision on offenders experiences. COLAB members have as a result of their secondments now engaged in the development and implementation of a service user feedback strategies.  There are reports that COLAB research had encouraged  professionals to initiate change in health services in a prison by expanding their treatment capacity and one site has initiated an innovation and service redesign process through agreeing to implement a modification of the CLM.  COLAB members and students attending COLAB events have volunteered to work in third sector organisations supporting offenders.  Reflections by COLAB members has captured the utility of their experiences to their personal development, insight into the research process and specifically research into interagency working, reoffending and offender rehabilitation in other European contexts.  This has improved their ability to cross national, disciplinary and professional cultural boundaries in their practice.

“The rythym”. My life with interprofessional learning.

Written by Professor Susanne Lindqvist – s.lindqvist@uea.ac.uk

The image above links to a very short video (2 ½ min, click on image or see: https://vimeo.com/285844718).  It is one of nine short videos created by Patient Voices and a number of people involved in the Centre for the Advancement of Interprofessional Education (CAIPE).  The aim of the videos was to share personal experiences of leading interprofessional learning (IPL) opportunities to which CAIPE played a role.

When we created these films, we were asked:  so, what is your film about?  What is it really about?  What is it really really about?…

When captured in one word, my video is about ‘resilience’. But, to describe it more, I would say it is about happiness, grief, hope, leadership, passion, teamwork, ambition, dreams, success, failure, anger, sadness, tenacity, learning, growth, humility, gratitude and the knowledge that all this has ‘a rhythm’.

If you watch the film, it may trigger different thoughts and feelings, depending on where you ‘are at’, how you relate to IPL, and/or if you have been leading on something that went through a radical top-down change.

About a year prior to this film being developed, I worked together with a group of colleagues in Molde to investigate university teachers’ views of their role in promoting learning outcomes related to IPL. As some of you already know, this study is now published:

Lindqvist S, Vasset F, Iversen H.P, Almås S.H, Willumsen E & Ødegård A. ‘University teachers’ views of interprofessional learning and their role in achieving outcomes – a qualitative study’ Journal of Interprofessional Care, 2018, DOI: 10.1080/13561820.2018.1534809

As a lead researcher for the above study at UEA, I had mixed feelings whilst listening to colleagues views and faced with the reality that we did not all have the same view of teachers’ role in promoting IPL, or indeed of the value of IPL per se.  When hearing teachers ask: is it [IPL] worth the effort?  I wanted to reassure them how much their input and contribution was valued, that of course it was worth it!  I wanted to – again – emphasise that these outcomes are about culture change, and that such change takes time…  As researcher, of course I could not contribute to such discussions at the time of data collection so it was ‘sobering’ to listen to all views. Of course there were teachers who – in my view – had ‘seen the light’ and who not only appreciated their role in promoting outcomes, but also how to actually do this as part of their every-day teaching. However, despite many positive views, the study with Molde confirmed to me the inert challenge with IPL.

In parallel with the study, I was told that the funding to the Centre for Interprofessional Practice (CIPP) was going to reduce, that IPL delivery was going to be hand over to the schools and that my team would be dispersing as a result.  The pain was real…  

All that effort, all those years…  Now what?

The short video was timely.  It helped me reflect on the past and the new direction of CIPP and IPL at UEA.  We are still in the process of carving our new path for IPL and I look forward to the second phase of the study with Molde.  In particular, we would like to investigate the blocking assumptions underlying the views of university teachers that were presented in our previous study so that we can develop a framework for effective integration of IPL. 

For those of you who wonder about IPL at UEA and if it ‘survived’… yes, some of it did, but without a dedicated team (i.e. CIPP) holding all the different strings and making sure interventions are educationally sound and lead to the desired outcomes.  It is tough for colleagues in the different schools at UEA who now need to do all this on their own with little time and competing commitments. Saying that, some members of CIPP are still around to actively help staff so that they do not have to ‘re-invent the wheel’.  Also, with time, new teams will form and new opportunities IPL will continue to develop.

Going forward with CIPP, our immediate aim is ‘To make a significant contribution in the field of interprofessional practice that is recognised by students, professionals and those who receive care’.  We are currently doing this by supporting the development of IPL offered to students and engaging in research that are relevant to developing interprofesisonal learning and practice.  We are also providing coaching to leaders in clinical practice with the aim of supporting them to implement change, deal with challenging situations and colleagues and try help shape ‘the rhythm’.


Respekt er noe man gjør

Hva er det som styrer oss som forskere når vi skal involvere brukere i forskningen?

Av Helene Hoemsnes

TPS gruppa arrangerte 24. September 2018 seminar om medforskning.
Overskriften om respekt kom fra Dagfinn Bjørgen fra Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT). Dagfinn holdt innlegg sammen med Hege Bakken fra Høgskolen i Molde og Bente Hasle fra Høgskolen i Volda. Under innleggene, og i gruppe etterpå, kom det opp mange refleksjoner knyttet til medforskning. I dette innlegget stilles en rekke spørsmål som kom opp i seminaret.

Mange spørsmål ble reist i seminaret, noen eksempler; Hva er reell brukermedvirkning i forskning? Hvilke roller skal inkluderes i et forskningsprosjekt? Er det nok at et navn er med i søknaden om forskningsmidler? Hva betyr det for helseforskning og tjenesteutvikling at medvirkning er blitt ett av kriteriene for tildeling av prosjektmidler? Hvorfor/hvorfor ikke skal brukeren være med gjennom alle faser i forskningsprosessen?

Dagfinn Bjørgen fortalte at brukere snakker om at de måler respekt ut fra handling. En måte å respektere brukere i forskning kan være å lytte ut deres erfaringer og la brukererfaringer sette dagsorden for hva forskningen skal belyse. Hvem er representative brukere som kan sette den dagsorden? En brukerrepresentant kan være oppnevnt for å uttale seg om sosialhjelp, men har ikke erfaring fra å motta sosialhjelp, hva tenker vi om den representasjonen? Bør brukeren ha direkte erfaring med tema for forskningen, eller kan det være en brukerrepresentant som er blitt kvalifisert gjennom forskerskoler der forskningsmetodikk er tema? Styrer de profesjonelle brukerne i for stor grad? Er forskerskoler for brukere bra for forskningen eller mister vi viktig erfaring fra de som har “skoene på”?

Hege Bakken snakket om mennesker med psykisk utviklingshemming som medforskere. Hun trakk fram tid som et sentralt moment. Ting tar tid i forskning og ekstra tid trengs når mennesker med nedsatt kognitiv fungering skal delta i hele forskningsprosessen. Ett annet moment er om forskerne får publisert forskningsfunn når funnene også skal gjøres tilgjengelig for mennesker med psykisk utviklingshemming. Er det noen anerkjente publiseringskanaler som tar inn lettleste artikler?

Bente Halse snakket om barn og unge som medforskere. Hun har opplevd at ungdommer i en workshop satte pris på å bli spurt om sin ekspertkompetanse. De unge sa at de satte stor pris på å bli snakket med og ikke intervjuet. Bente hadde vist en intervjuguide som hun ville at ungdommene skulle kommentere på. En av de unge sa at du må ha med et spørsmål til; ”Opplever du at behandleren har tillit til deg?” Hvilke erfaringer aktualiserte det spørsmålet for ungdommen og hvilket perspektiv gav det forskeren?

Makt og likeverdighet var sentrale moment gjennom seminaret. For barn og unge kan det for eksempel være slik at de opplever voksne forskere som autoriteter. Kommunikasjon og metakommunikasjon om roller, likeverdighet og makt i medforskning synes sentralt i medforsknings kontekst. Mennesker med brukererfaringer kan være deg, og meg, vi kan være sterke eller sårbare i våre posisjoner som forskere og medforskere. Vi kan i realiteten være forsker en dag og medforsker en annen dag. Er det alltid slik at medforskeren er mer sårbar enn den skolerte forskeren? Hva kan det gjøre med likverdigheten at en person blir omtalt som en bruker i en sårbar gruppe, eller i en sårbar situasjon, når prosjektet legger opp til forskning i fellesskap?

Brukermedvirkning i forskning, brukerinvolvering i forskningsprosess, brukerinitiert forskning og brukerstyrt forskning, hvilke roller har de som skal delta i forskningsprosessen? I tverrprofesjonelt samarbeid kan metadiskusjoner om hvem vi er overfor hverandre ha betydning for hva vi får gjort sammen. Samme diskusjonene kan være nyttig i medforskning. Mange etiske- og metodiske dilemma er klare til å bli belyst i ethvert medforskningsprosjekt.

 

 

Når er forsking medforsking?

Skrive av Roar Stokken, Atle Ødegård og Helene Hoemsnes, basert på diskusjonar i forskingsgruppa vår.

På samlinga som var avsett til temaet «medforsking», kom det opp ein diskusjon om sjølve innhaldet i omgrepet og va som skal til for å kalle involvering av brukarar for medforsking.

I eit forsøk på å rydde litt i feltet, kom vi opp med ein modell med grad av brukarinvolvering langs eine aksen og forskingsmetoden si kopling til samfunnet langs den andre.

[dropcap]På[/dropcap] den vertikale aksen legg vi graden av brukarinvolvering i forskinga. Lågaste grad handlar om at ein spør brukarar til råds, medan ein i den andre enden lar brukarane styre forskinga. Mellom desse ligg mange ulike måtar å involvere brukarar på, til dømes referansegrupper, styringsgrupper og brukarar som del av forskargruppa.

På den horisontale aksen ligg forskingsmetoden. Her tenkjer vi oss at laboratorieforsøket som i utgangspunktet skaper sin eigen kontekst ligg i den eine enden, medan aksjonsforskinga som aktivt påverkar samfunnet i den andre. Mellom desse ligg ulike metodar som i ulik grad påverkar samfunnet, t.d. spørjeundersøkingar, deltakande observasjon og intervensjonsstudiar.

Den raude linja illustrer at ein eller annan stad i kombinasjonen av brukarinvolvering og forskingsmetode går det ei grense for kva ein kan kalle medforsking. Kvar denne grensa går, det veit vi ikkje.

Eit liknande perspektiv vart lagt fram i kapittelet “Brukermedvirkning i praksisnær forsking – hva er det og hva gir det” (Bjørkly og Ødegård, 2017). Eit av hovudpoenga er at brukarmedverknad no er ein integrert del av forskingsprosessane i langt større grad enn før. Dette viser også att i utlysing av forskingsmidlar – frå t.d. Noregs Forskingsråd. Eit uttalt mål frå myndigheitene er at å involvere brukarar og pårørande i forsking vil føre til at forskinga vil ivareta brukarane sine behov og synspunkt. Det vert vidare framheva at det er behov for å legge til rette for auka brukarmedverknad i alle ledd i forskingsprosessen. Tyder dette at brukarane må vere med i heile forskingsprosessen for at vi skal kunne kalle det medforsking, og er det alltid ønskjeleg eller råd å gjennomføre?

Det som synast heilt klårt er at eit forskingsprosjekt der brukarane styrer kva ein skal studere og er med i prosessen heile vegen må reknast som eit medforskingsprosjekt, sjølv om det er eit laboratorieforsøk. Vidare er det vanskeleg å sjå føre seg tilfelle der eit aksjonsforskingsprosjekt som gjennom demokratiske prosessar kjem fram til kva ein skal fokusere på, korleis ein samle og analysere data, og der alle partane saman kjem fram til kva forskinga kan tilføre konteksten kan definerast som noko anna enn eit medforskingsprosjekt.

Eit interessant aspekt ved koplinga mellom forskingsmetode og brukarinvolvering, er at brukar som tek del i prosjekt som ligg til venstre på skalaen må ha meir kunnskapar om forskingsmetode enn dei som deltek i prosjekt som ligg i den høgre delen.

[dropcap]B[/dropcap]rukarinvolvering i forsking kan føre til eit ønske om brukaropplæring i forskingsmetode og forskingsprosess for dei som skal involverast i prosessane.  På den eine sida kan brukaropplæring i form av t.d. forskarskular gi brukarane betre grunnlag for å delta i forsking. På den andre sida kan vi tenke erfaringskunnskap er eit så sterkt bidrag at dei ikkje treng kunnskapar som forskingsmetodikk (som forskarane likevel kan).

Demokratisering av forsking legg opp til  brei forståing av kunnskapsomgrepet. Nokon har brukarerfaring, andre kan forskingsmetode. For at det skal bli eit reelt samarbeid må partane respektere at dei har ulike styrkar. Dersom vi nyttar omgrep som «likeverdige partar» i forskingssamarbeid, må vi vere tydelege på kva som ligg i det å vere «likeverdige». Må ein ha eit minimum av basiskompetanse for å vere ein likeverdig part? På kva område gjeld dette kravet?

Det er ikkje sikkert at det er kunnskapar som er det grunnleggjande spørsmålet. I diskusjonen på samlinga kom det opp at tillit til ei viss grad kan strukturerast. Viktige moment er tydelegheit på kva som skal skje, kvifor det skal skje og ei leiing av forskingsprosess som fører til at partane opplever seg respektert som reelle partar. Viss involveringa vert meir symbolsk enn reell kan vi snakke om tokenism, brukaren kan oppleve å bli eit alibi, ein maskot.

 

Referanse:

Bjørkly; S. & Ødegård, A. (2017). Brukermedvirkning i praksisnær forskning – hva er det, og hva gir det? I Støkken, Anne Marie og Willumsen, Elisabeth (red.). Brukerstemmer, praksisforskning og innovasjon. Kristiansand: Portal forlag.