Tekster i prosess Feb18 – Abstrakt

Inger Elisabeth Bergum, Tone Hegdal

Tverrprofesjonell samarbeidslæring for sykepleier- og vernepleierstudenter

Bakgrunn: Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) blir definert som «Occasions when two or more professions learn with, from and about each other to improve collaboration and quality of care” (CAIPE, 2002). TPS fremheves som viktig i flere politiske styringsdokument, og tverrprofesjonell samarbeidslæring skal gi studentene mulighet til å utvikle tverrprofesjonell samarbeidskompetanse (Almås, 2014). TPS er et begrep som har blitt institusjonalisert i utdanningsinstitusjonene. Likevel viser en undersøkelse at kun 20 % av høgskolene og universitetene la til rette for TPS i utdanningen (Bjørke et al, 2012). Tverrprofesjonelt samarbeidslæring utfordrer utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet (Willumsen, Sirnes & Ødegård. 2014). Ved Høgskolen i Molde har vi siden 2013 gjennomført et fellesprosjekt for vernepleier- og sykepleierstudentene i 2. studieår. Vår studie har sin bakgrunn i dette prosjektet i perioden 2014 – 2016.

Hensikten med denne studien er å få innsikt i hvordan studenter best kan lære å samarbeide tverrprofesjonelt, og hvilke faktorer som er viktig for å oppnå læringsutbyttene i TPS. Funnene kan være viktige bidrag for å videreutvikle våre pedagogiske metoder i dette fellesprosjektet.

Metode Grunnlaget for dataene i studien er 131 utfylte spørreskjema og ett fokusgruppeintervju med 8 studenter.

Resultat Spørreskjemaene er foreløpig ikke analysert ferdig. Fokusgruppeintervjuet er transkribert og analysert, der tre hovedtema peker seg ut: Strukturelle forhold, Relasjonelle forhold, Profesjon og roller

Helene Hoemsnes

Fagansvarlig, Tverrfaglig videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge (VBU) ved HiM

I tredje semester gjør studentene i veiledningsgruppe et utviklingsprosjekt basert på Appreciative Inquiry, anerkjennende undersøkelser av det som gir liv til sosiale systemer og det som gjør at systemene fungerer på sitt beste. AI metodikk inviterer de som deltar til å lære av de situasjonene organisasjonen (samarbeidet) fungerer på sitt beste.

Jeg har lyst til å lete etter de historiene der «samskaping» finner sted og skaper verdi. Tenker også på innovasjon i offentlig sektor. Innovasjon i betydningen av å gjøre noe som skaper verdi for de som mottar tjenestene på en måte som er eksperimenterende og løsninga ikke er kjent på forhånd.   Tenker at dette er knyttet til begrep som «joint working».

Min tanke er foreløpig slik:

• Invitere studentene/ tidligere studenter/ andre fagpersoner til å skrive en tekst basert på: Fortell en historie om en gang du deltok i tverrprofesjonelt samarbeid som skapte noe av verdi for barnet eller ungdommen dere var satt til å hjelpe. Hjelpespørsmål; Hva skjedde? Hvordan utviklet det seg? Hvorfor tror du det ble slik? Hva var suksessfaktorene?
• Individuelle intervju om tverprofesjonelt samarbeid / samskaping som skaper verdi for de barn, unge og familier informanten er satt til å hjelpe.
• Anerkjennende undersøkelse (i fokusgrupper) for å fortsette å lete etter suksesshistorier når det gjelder tverrfaglig samarbeid / «samskaping» og dypere årsaker til suksess.

Innspill mottas med takk.

Knut Hunnes

Within both health and social work, interprofessional collaboration is in general understood as important, and there is a significant and growing body of literature that addresses the topic. Still, the body of research concerning management of such teams are rather scarce, in special research that concerns how the employees find meaning, experiences mastery and collaborates to carry out daily tasks.

Through 15 interviews with employees from 6 different professions working in the same organizational unit within primary care, we find that interaction with users and collaboration with peers are appreciated. Further we see that constructive disagreements, productive differences and mutual respect is understood as beneficial within the team. We also find parallels between the values within the team and values in clinical practice, in where empowerment is an important component. Through our data, we also see that there is a common ground between the professionals, in where the professionals can make use of their specialities to mutual benefit. We also observe that the leadership style practiced by the team leader, have clear similarities with the transformational leadership style, in where the leader inspires, stimulates and care for their followers.

In sum, we see that the commonalities between how the team is managed, the way they carry out their interprofessional collaboration and the way the clinical practice is carried out, has clear parallels. Empowerment as shared value, creates a common ground for sharing stories, that all team-members can appreciate. These stories are thereby both serving as foundation for meaning and mastery, and serves as vehicles for communicating best practices.

Ann-Iren Høgalmen

Interprofessional collaboration and user involvement has gained importance within the child protection services. The arguments are mainly directed towards better services, but there are also an aspect of democratization within these concepts. On this basis we therefore investigates where the potential for the families might be, when IPC is understood as a decolonizing factor in the work of CPS.

We analyze data from two different investigations: one among students participating in a interprofessional seminar and one among social workers and health professionals working in a interprofessional team where user involvement is expressed as important. The investigation is based upon theories of knowledge, learning, power and Habermas’ distinction between systems and Lifeworld.

The discussion shows that both interprofessional collaboration and user involvement has a decolonizing potential, due to opening up the knowledge base and through both shared understanding and a wider range of possible solutions. In terms of Lukes’ three dimensional understanding of power and Habermas’ concept of communicative action, this both leads to decolonization and greater congruence between the daily life of the families and the child protection services. On the other hand, if the professionals not are able to integrate the users experiential knowledge with their own professional knowledge, there is a potential of enacting an even stronger colonizing force through user involvement and interprofessional collaboration than without.

Torhild Høydalsvik

Teacher education programs have been assigned an important role in meeting the policy aims of professionalizing schools and preschools in Europe. To reach this objective, teacher education programs must be professionally-oriented and coherent. The purpose of this two-site case studyis to examine how teacher educators experienced their roles after an educational reform in Early Childhood Teacher Education (ECTE) in Norway. This new national guideline required multidisciplinarity with a team-based model. This case study selected teacher educators employed by two institutions. Four stages of qualitative data analyses were conducted. The main findings illustrate that teacher educatorsexperienced the need to balance their own academic expertise with the needs of the team. The findings show thatthere are tension between pedagogy specialists and practitioners of the other subjects. More, it perceived slowness in the development of a new, supportive institutional culture around the reformed structure of the program. The findings show thatimplementation of this reform changed the teacher educators’ roles, while the style of cooperation between the disciplines and practices was enhanced through anewly developed role as team members. In particular, the teacher educatorsreported using a broker role to achieve collective responsibility for making the programs coherent.

Trude Eines

Betina Haug Olsson, HVO

Høsten 2017 utviklet en tverrfaglig gruppe undervisere ved Høgskulen i Volda et læringsopplegg for førstesemesterstudentene, med fokus på refleksjon over prosesser i læringsgruppene som de i starten av semesteret var blitt tildelt. Denne teksten vil utforske mulighetene for videreutvikling av læringsoppleggets neste fase: den andre gruppesamtalen i slutten av andre semester. Teksten tar utgangspunkt i to hypoteser som har trådt frem i kjølvannet av læringsopplegget: For det første at studenters opplevelse av manglende integrasjon mellom de ulike emnene de skal gjennom i løpet av studiet, kan være et resultat av at den tverrfaglige ansattgruppen ved utdanningen ikke selv har et fokus på egne og hverandres kjernekompetanser. For det andre at dette også kan være årsaken til at studentene rapporterer manglende kobling mellom holdningene det undervises om, og de holdningene studentene opplever å bli møtt med av underviserne. Det vil argumenteres for at utviklingen av det nevnte læringsopplegget kan fungere som en modell for et studentaktivt læringsopplegg i sosialfaglig arbeid. Ved et større fokus på å kommunisere egen og kjenne hverandres kjernekompetanse, kan en lettere hjelpe studentene til å integrere og skape en helhetlig forståelse av feltet de skal ut i. Gjennom at underviserne opptrer som fasilitatorer for samhandlingen, framfor veiledere som «kjenner veien», anerkjennes studentenes nøkkelposisjon i egen læring, og studentene vil gjennom modellæring få eksempler på hvordan en kan fremme brukers stemme i tverrprofesjonelt sosialt arbeid. På den måten kan en fremme tverrfaglig samhandlingskompetanse både hos undervisere og studenter.

Erlend Vik

En teoretisk modell for å forstå samhandling: Samhandling som interaksjon, beslutning og strukturell kobling

Samhandling fremstår som både et politisk og faglig imperativ for å effektivisere og optimalisere en funksjonelt differensiert velferdstjeneste. Samtidig er det stor ulikhet i hvordan begrepet benyttes og forstås.  Målet med denne artikkelen er å presentere en teoretisk modell for hvordan vi kan operasjonalisere samhandling i lys av Nicklas Luhmanns systemteori. Dette vil ikke nødvendigvis forenkle vårt syn på hva samhandling innebærer, men det vil klargjøre og definere den kompleksitet og de spenninger som er tilknyttet fenomenet. Den teoretiske modellen vil bli presentert gjennom tre steg. Det første steget viser hvordan samhandling tar ulik form i ulike systemer, det andre steget beskriver forutsetninger for integrasjon i de ulike formene for samhandling, og det siste steget drøfter spenningene mellom de ulike formene for samhandling.

I Luhmanns teoretiske rammeverket kan man skille mellom tre ulike sosiale systemer; interaksjonssystemer, organisasjonssystemer og samfunnets funksjonsystemer. Et sentralt teoretisk poeng, som også kan være med å forklare hvorfor det er en så stor uklarhet tilknyttet samhandlingsbegrepet, er at samhandling som fenomen tar ulik form i de ulike systemene. I interaksjonssystemet tar samhandling form som kommunikasjon, i organisasjonssystemet som beslutninger, og mellom funksjonsystemer tar samhandling form som polyfoni.

I et systemteoretisk perspektiv er samhandling et nøytralt begrepet. Det innebærer at samhandling ikke nødvendigvis medfører integrasjon, men kan like gjerne medføre konflikt og fragmentering. Konsekvensene av samhandlingen er altså et empirisk spørsmål. Det modellen vil løfte frem er hvilke teoretiske forutsetninger som må innfris for at samhandling som kommunikasjon, beslutning og polyfoni skal kunne føre til integrasjon.

Den teoretisk tredeling av samhandlingsbegrepet er nødvendig for å fange opp og klargjøre de ulike sidene av fenomenet samhandling. Det siste steget i modellen retter fokuset mot hva som skjer når de ulike formene for samhandling kommer i kontakt med hverandre. Verken kommunikasjon, beslutninger eller polyfoni oppstår i et vakuum, men er en del av en større gjensidig kontekst, og et ikke gitt påvirkningsforhold.  Samhandlingssituasjoner befinner seg altså i spenningsfeltet mellom kommunikasjon, beslutninger og polyfoni. Denne artikkelen ønsker å løfte opp dette spenningsfeltet, og gi det et teoretisk begrepsapparat slik at man kan analysere samhandlingssituasjoner med utgangspunkt i den kompleksitet som fenomenet faktisk omgir seg med.