Måned: oktober 2018

Publisert

«Såkorn» til forskingsprosjekt

Tysdag 16/10 var 23 aktørar med interesse for Barneblikk samla for å finne
«såkorn» til forskingsprosjekt. Samlinga var arrangert av forskingsgruppa for tverrprofesjonelt samarbeid. Sjølv om vi var på jakt etter såkorn til forskingsprosjekt, fekk vi også såkorn for tankane våre om Barneblikk, helsetenesta, tverrprofesjonelt samarbeid og ikkje minst om samhandlinga mellom brukarar og helsetenesta. Alt i alt var det dermed ein svært nyttig dag for oss.

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt alle helseføretak i oppdrag å styrke  oppfølgingstilbodet til gravide og småbarnsfamiliar som har utfordringar knytt til psykisk helse eller rusmiddelbruk. Grunnen er at mangel på støtte, det å ikkje bli sett og å ikkje kjenne seg ivaretatt er farleg for eit barn si helse. Sviktar helsetenesta foreldra på dette området, så sviktar ein dermed barnet. I Møre og Romsdal har styrkinga fått namnet Barneblikk. Som einaste fylke har ein valt å initiere satsinga som eit samarbeid mellom spesialisthelseteneste, kommune og Fylkesmannen i staden for å vere ei satsing innanfor spesialisthelsetenesta. Som del av implementeringa av satsinga i fylket, er det inngått ein samarbeidsavtale mellom Barneblikk og forskingsgruppa for tverrprofesjonelt samarbeid.

Forskingsgruppa ser stort forskingspotensial i Barneblikk. Satsinga handlar om å byggje opp og drifte ei ny teneste for målgruppa. Sidan desse tenestene skal vere tverrprofesjonelle på tvers av tenestenivåa, må det utviklast ein organiseringsmodell. Vidare vil ein måtte vidareutvikle eksisterande tenester, som utnyttar ressursane i dei ulike einingane på den beste måten. I tillegg til dette, må ein vite om desse tenestene fungerer etter intensjonen. På alle dei tre områda som er skisserte under, er det på grunn av særtrekka til Barneblikk i Møre og Romsdal eit klart forskingspotensial.

Vi gjennomførte to rundar med gruppearbeid: Først ein kafédialog der vi fann fram til viktige problemstilingar, deretter ei økt der vi tok tak i tre tema og jobba fram mot idear til forskingsprosjekt innanfor dette temaet.

I løpet av kafédialog var vi innom seks ulike tema, og fann fram til følgjande viktige område som ein bør vurdere å sjå nærare på:

Korleis skaper ein godt samarbeid mellom spesialist og primærhelseteneste?

  • Felles arenaer, t.d. i form av arbeidstid og lokale
  • Felles forståing av samarbeid og roller
  • Gjensidig respekt for kompetanse

Kva er gode lågterskeltilbod?

  • Lett få kontakt og synleg, for både brukarar og helsearbeidarar
  • Ei dør inn, slik at ein slepp på fortelje historia si mange gongar

Kva er gode tenester for heile familien?

  • Alle i familien – far, søsken, ex, besteforeldre osb – må få en aktiv rolle
  • Fokus på barn som symptombærere av utfordringer i familien
  • Voksenpsykiatrien er viktig

Kven er og korleis når ein målgruppa?

  • Målgruppa er dei som føler at dei treng noko ekstra
  • Svangerskapsomsorga er porten inn
  • Utgangspunktet er at barn har rett til god helsehjelp og ein god oppvekst
  • Dei som er i kontakt med gravide må ha mot til å spørje om psykisk helse, og ein plan når dei oppdagar utfordringar
  • Ein må ha noko å gi dei som føler at dei har eit behov

Korleis kan ein skape tillit til Barneblikk?

  • Tillit handlar om systemnivå og relasjonsnivå
  • Systemnivå:
    • Tydeleg, raske tilbakemenlingar, kontinuitet – ein robust nok organisasjon til å fungere sjølv om det er sjukmeldingar ol.
    • Ein må ha noko å gi, også i mellomromma mellom andre tiltak
    • Barneblikk må hjelpe dei andre tenestene
  • Relasjonsnivå
    • Ein må normalisere konsekvensane av å slite
    • Må vere tydeleg på kva ein er, kven ein er, kva ein kan gjere og kva som kan skje – t.d. melding til barnevernet.
    • Skape seg eit godt rykte og hjelpe «viktige personar» som t.d. rådmann til å skryte av Barneblikk.

Korleis får ein til reell brukarmedverknad i eit familieperspektiv?

  • Stille spøsmålet «Kva treng du nett no?»
  • Ta vare på og nyttiggjere seg dei spesielle verdiane i frivillig arbeid
  • Stor utfordring knytt til at små barn skal bli høyrde – må ha kompetanse på det å snakke med barn. Det er barnet som er hovudbrukaren

 

Vi kjem tilbake med om det vi fekk med oss etter lunsj, når vi har fått sortert og rydda meir i dei tankane.

 

 

 

Publisert

Ny artikkel om læreres syn på TPS

Av Atle Ødegård – hentet fra tidsskriftet Journal of Interprofesisonal Care

[dropcap]O[/dropcap]ver the past decade, there has been a rapid increase in higher education institutions offering opportunities for interprofessional learning (IPL) to their students. The literature presents a number of factors that contribute to effective IPL, including having trained facilitators that help optimise the learning process. Many of these IPL facilitators are university teachers and the literature provides us with some insight into their views of IPL. However, little is known about university teachers’ views about IPL and their role in supporting students in achieving outcomes linked to IPL during their own teaching; this paper explores these areas. University teachers, working with students in Norway and England who contribute to patients’ care pathway were purposively invited to join focus groups. Data collected from the teachers’ conversations during these focus groups were analysed to elicit the main themes. Findings show that university teachers have a wide range of views about IPL, its potential to enhance collaborative practice and care, and their role in helping students achieve outcomes linked to IPL. A key challenge appears to be whether IPL is “worth the struggle,” which emphasises the need for strong leadership in order to align pedagogical approaches in education and practice that strive to achieve agreed outcomes.

KEYWORDS: Interprofessional learning, outcomes, teachers, innovation, leadership, qualitative methods

 

https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/13561820.2018.1534809

 

Publisert

Respekt er noe man gjør

Hva er det som styrer oss som forskere når vi skal involvere brukere i forskningen?

Av Helene Hoemsnes

TPS gruppa arrangerte 24. September 2018 seminar om medforskning.
Overskriften om respekt kom fra Dagfinn Bjørgen fra Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT). Dagfinn holdt innlegg sammen med Hege Bakken fra Høgskolen i Molde og Bente Hasle fra Høgskolen i Volda. Under innleggene, og i gruppe etterpå, kom det opp mange refleksjoner knyttet til medforskning. I dette innlegget stilles en rekke spørsmål som kom opp i seminaret.

Mange spørsmål ble reist i seminaret, noen eksempler; Hva er reell brukermedvirkning i forskning? Hvilke roller skal inkluderes i et forskningsprosjekt? Er det nok at et navn er med i søknaden om forskningsmidler? Hva betyr det for helseforskning og tjenesteutvikling at medvirkning er blitt ett av kriteriene for tildeling av prosjektmidler? Hvorfor/hvorfor ikke skal brukeren være med gjennom alle faser i forskningsprosessen?

Dagfinn Bjørgen fortalte at brukere snakker om at de måler respekt ut fra handling. En måte å respektere brukere i forskning kan være å lytte ut deres erfaringer og la brukererfaringer sette dagsorden for hva forskningen skal belyse. Hvem er representative brukere som kan sette den dagsorden? En brukerrepresentant kan være oppnevnt for å uttale seg om sosialhjelp, men har ikke erfaring fra å motta sosialhjelp, hva tenker vi om den representasjonen? Bør brukeren ha direkte erfaring med tema for forskningen, eller kan det være en brukerrepresentant som er blitt kvalifisert gjennom forskerskoler der forskningsmetodikk er tema? Styrer de profesjonelle brukerne i for stor grad? Er forskerskoler for brukere bra for forskningen eller mister vi viktig erfaring fra de som har “skoene på”?

Hege Bakken snakket om mennesker med psykisk utviklingshemming som medforskere. Hun trakk fram tid som et sentralt moment. Ting tar tid i forskning og ekstra tid trengs når mennesker med nedsatt kognitiv fungering skal delta i hele forskningsprosessen. Ett annet moment er om forskerne får publisert forskningsfunn når funnene også skal gjøres tilgjengelig for mennesker med psykisk utviklingshemming. Er det noen anerkjente publiseringskanaler som tar inn lettleste artikler?

Bente Halse snakket om barn og unge som medforskere. Hun har opplevd at ungdommer i en workshop satte pris på å bli spurt om sin ekspertkompetanse. De unge sa at de satte stor pris på å bli snakket med og ikke intervjuet. Bente hadde vist en intervjuguide som hun ville at ungdommene skulle kommentere på. En av de unge sa at du må ha med et spørsmål til; ”Opplever du at behandleren har tillit til deg?” Hvilke erfaringer aktualiserte det spørsmålet for ungdommen og hvilket perspektiv gav det forskeren?

Makt og likeverdighet var sentrale moment gjennom seminaret. For barn og unge kan det for eksempel være slik at de opplever voksne forskere som autoriteter. Kommunikasjon og metakommunikasjon om roller, likeverdighet og makt i medforskning synes sentralt i medforsknings kontekst. Mennesker med brukererfaringer kan være deg, og meg, vi kan være sterke eller sårbare i våre posisjoner som forskere og medforskere. Vi kan i realiteten være forsker en dag og medforsker en annen dag. Er det alltid slik at medforskeren er mer sårbar enn den skolerte forskeren? Hva kan det gjøre med likverdigheten at en person blir omtalt som en bruker i en sårbar gruppe, eller i en sårbar situasjon, når prosjektet legger opp til forskning i fellesskap?

Brukermedvirkning i forskning, brukerinvolvering i forskningsprosess, brukerinitiert forskning og brukerstyrt forskning, hvilke roller har de som skal delta i forskningsprosessen? I tverrprofesjonelt samarbeid kan metadiskusjoner om hvem vi er overfor hverandre ha betydning for hva vi får gjort sammen. Samme diskusjonene kan være nyttig i medforskning. Mange etiske- og metodiske dilemma er klare til å bli belyst i ethvert medforskningsprosjekt.

 

 

Publisert

Når er forsking medforsking?

Skrive av Roar Stokken, Atle Ødegård og Helene Hoemsnes, basert på diskusjonar i forskingsgruppa vår.

På samlinga som var avsett til temaet «medforsking», kom det opp ein diskusjon om sjølve innhaldet i omgrepet og va som skal til for å kalle involvering av brukarar for medforsking.

I eit forsøk på å rydde litt i feltet, kom vi opp med ein modell med grad av brukarinvolvering langs eine aksen og forskingsmetoden si kopling til samfunnet langs den andre.

[dropcap]På[/dropcap] den vertikale aksen legg vi graden av brukarinvolvering i forskinga. Lågaste grad handlar om at ein spør brukarar til råds, medan ein i den andre enden lar brukarane styre forskinga. Mellom desse ligg mange ulike måtar å involvere brukarar på, til dømes referansegrupper, styringsgrupper og brukarar som del av forskargruppa.

På den horisontale aksen ligg forskingsmetoden. Her tenkjer vi oss at laboratorieforsøket som i utgangspunktet skaper sin eigen kontekst ligg i den eine enden, medan aksjonsforskinga som aktivt påverkar samfunnet i den andre. Mellom desse ligg ulike metodar som i ulik grad påverkar samfunnet, t.d. spørjeundersøkingar, deltakande observasjon og intervensjonsstudiar.

Den raude linja illustrer at ein eller annan stad i kombinasjonen av brukarinvolvering og forskingsmetode går det ei grense for kva ein kan kalle medforsking. Kvar denne grensa går, det veit vi ikkje.

Eit liknande perspektiv vart lagt fram i kapittelet “Brukermedvirkning i praksisnær forsking – hva er det og hva gir det” (Bjørkly og Ødegård, 2017). Eit av hovudpoenga er at brukarmedverknad no er ein integrert del av forskingsprosessane i langt større grad enn før. Dette viser også att i utlysing av forskingsmidlar – frå t.d. Noregs Forskingsråd. Eit uttalt mål frå myndigheitene er at å involvere brukarar og pårørande i forsking vil føre til at forskinga vil ivareta brukarane sine behov og synspunkt. Det vert vidare framheva at det er behov for å legge til rette for auka brukarmedverknad i alle ledd i forskingsprosessen. Tyder dette at brukarane må vere med i heile forskingsprosessen for at vi skal kunne kalle det medforsking, og er det alltid ønskjeleg eller råd å gjennomføre?

Det som synast heilt klårt er at eit forskingsprosjekt der brukarane styrer kva ein skal studere og er med i prosessen heile vegen må reknast som eit medforskingsprosjekt, sjølv om det er eit laboratorieforsøk. Vidare er det vanskeleg å sjå føre seg tilfelle der eit aksjonsforskingsprosjekt som gjennom demokratiske prosessar kjem fram til kva ein skal fokusere på, korleis ein samle og analysere data, og der alle partane saman kjem fram til kva forskinga kan tilføre konteksten kan definerast som noko anna enn eit medforskingsprosjekt.

Eit interessant aspekt ved koplinga mellom forskingsmetode og brukarinvolvering, er at brukar som tek del i prosjekt som ligg til venstre på skalaen må ha meir kunnskapar om forskingsmetode enn dei som deltek i prosjekt som ligg i den høgre delen.

[dropcap]B[/dropcap]rukarinvolvering i forsking kan føre til eit ønske om brukaropplæring i forskingsmetode og forskingsprosess for dei som skal involverast i prosessane.  På den eine sida kan brukaropplæring i form av t.d. forskarskular gi brukarane betre grunnlag for å delta i forsking. På den andre sida kan vi tenke erfaringskunnskap er eit så sterkt bidrag at dei ikkje treng kunnskapar som forskingsmetodikk (som forskarane likevel kan).

Demokratisering av forsking legg opp til  brei forståing av kunnskapsomgrepet. Nokon har brukarerfaring, andre kan forskingsmetode. For at det skal bli eit reelt samarbeid må partane respektere at dei har ulike styrkar. Dersom vi nyttar omgrep som «likeverdige partar» i forskingssamarbeid, må vi vere tydelege på kva som ligg i det å vere «likeverdige». Må ein ha eit minimum av basiskompetanse for å vere ein likeverdig part? På kva område gjeld dette kravet?

Det er ikkje sikkert at det er kunnskapar som er det grunnleggjande spørsmålet. I diskusjonen på samlinga kom det opp at tillit til ei viss grad kan strukturerast. Viktige moment er tydelegheit på kva som skal skje, kvifor det skal skje og ei leiing av forskingsprosess som fører til at partane opplever seg respektert som reelle partar. Viss involveringa vert meir symbolsk enn reell kan vi snakke om tokenism, brukaren kan oppleve å bli eit alibi, ein maskot.

 

Referanse:

Bjørkly; S. & Ødegård, A. (2017). Brukermedvirkning i praksisnær forskning – hva er det, og hva gir det? I Støkken, Anne Marie og Willumsen, Elisabeth (red.). Brukerstemmer, praksisforskning og innovasjon. Kristiansand: Portal forlag.