Skrevet av Svenn Erik Knutsen
Svenn Erik Knutsen (1946) er Cand. Polit. (psykologi, pedagogikk, sosiologi). Har erfaring fra akutt voksenpsykiatri, jobbet i BUPP som klinisk pedagog og familieterapeut, i PPT som pedagogisk psykologisk-rådgiver og som konsulent i det private barnevernet, jobbet ved vernepleierutdanningen i Fredrikstad, undervist i familieterapi og systemisk praksis, og veiledet og vært sensor ved masterstudiet i familieterapi og systemisk praksis ved Diakonhjemmet VID.
Boken er kommet til i samarbeid med professor emeritus Antònio Barbosa da Silva og farmasøyt Domingos Barbosa da Silva. Ideen vokste først frem etter å ha lest boken til Robert Whitaker (2010) «Pillerparadoxen» om hvorfor flere og flere plages av psykiske lidelser når pillene bare blir bedre og bedre. Boken til Richard P. Bentall tar opp den samme problematikken i «Medikalisering av själslivet. Varför psykiatrisk behandling misslyckas» (2010). I tillegg har Trond F. Aarre skrevet to viktige og nyttige bøker; «Manifest for psykiatrien» (2010), og «Mindre medisinske psykiatri» (2018), som bør gi rom for nyttige og ydmyke refleksjoner. Utover det ga pandemien meg god tid for både lesing og skriving.
Gjennom ulike mediekanaler informeres vi ofte om en psykiatri som sliter med å møte folks utfordringer, og med å gi nyttig og effektiv behandling. Vi ble nysgjerrig på om dette kunne skyldes psykiatriens for ensidige forankring i det naturvitenskaplige fundamentet, en modell som har bestått i flere hundre år. Vi erfarer i dag at sosiale og emosjonelle utfordringer i alt for stor grad individualiseres og sykeliggjøres gjennom medikalisering og psykologisering. Diagnosemanualenes revidering gjennom tidene har på tvilsomt vis konstruert stadig flere diagnoser av hverdagslivets utfordringer. Særlig gjelder dette barn og unge. Når det påpekes at diagnosenes reliabilitet og validitet er omstridt, bør psykiatrien stoppe opp og reflektere hva det er som fører til en slik lite ønskelig utvikling. I tillegg til dette finnes det en medisinindustri som på ulikt vis styrer mye av psykiatrien, og som profitterer på en slik utvikling. Psykiateren Joel Paris (2010), hevder at psykiatere er spesialister på psyken og psykisk lidelse, men ingen er lenger helt sikre på hva de gjør, og de er selv i villrede om hvordan de bør utøve faget sitt. Dette er nok til at faget må initiere en epistemologidebatt, slik at psykiatrien ikke bør reprodusere for mye dårlige erfaringer.
Mennesket er et komplisert vesen og består av mer enn biologi, og mange ulike fagfolk reflekterer behovet for en nødvendig utvidelse av den biologiske medisinske modellen, eksempelvis den danske psykiateren Søren Hertz (2011) som iverer for en biopsykososial sykdomsmodell hvor det relasjonelle aspektet spiller en stor rolle. Flere følger Hertz, eksempelvis Peter Kinderman (2016) med boken «Fra sykeliggjort til aktiv deltaker – i stedet for dagens psykiatri», og James Davies (2016) med «Sammenbruddet. Hvorfor psykiatrien gjør mer skade enn gagn», og Harlene Anderson (2003) med «Samtal, språk och möjligheter». Disse understreker viktigheten av å forstå den konteksten folk lever i. Mer enn å utrede og diagnostisere en ubalanse i hjernen som årsak til psykisk lidelse, bør psykiatrien være mer nysgjerrig på folks livsverden. Hvordan lever og forstår folk sine liv, og ikke minst hvordan tilskrives mening til hva folk erfarer og opplever? Dette betyr at psykiatrien må utvide sitt eget tankeparadigme til å bli mer nysgjerrig på det postmoderne perspektivet som rommer mer enn en forklaring, men gir rom for et mangfold av «sannheter». Her vil måten man kommuniserer på og hvordan vi setter ord til hendelser få en viktig rolle. Ord blir mer enn ord, de berører og beveger. Man beveger seg fra en internalisert forklaring til en mer eksternalisert forståelse.
Dagens psykiatri må sette mer fokus på samarbeid og tverrfaglighet i møtet med folk. Ingen lever i vakuum. Dette inkluderer å ta brukermedvirkning på alvor. Måten man møter og snakker med folk på vil ha konsekvenser for hvordan folk opplever hjelpen. Den tradisjonelle psykiatrien synes for lite opptatt av det å være sammen med sin pasient. Det viktigste synes å ha fokus på diagnosen og medisineringen, mens det systemiske/postmoderne, biopsykososiale perspektivet fokuserer på hvordan man er sammen med folk, og lytter til hva folk egentlig forteller, og la folks egne ord bli innholdet i «terapien». Terapeutens viktigste oppgave blir å legge til rette for gode utviklingsprosesser. I dag erfares at mange pasienter ikke kjenner seg igjen når de forlater terapitimen. Psykologene Jørgen Flor og Leif Edward Ottesen Kennair (2019) reflekterer over denne tematikken i boken «Skadelige samtaler. Myten om bivirkningsfri terapi». Også vår bok er opptatt av disse problemstillingene.
Bokens oppbygning
Etter innledningen tar vi for oss det viktige møtet med den andre. Mye av psykiatriens virksomhet hviler på dette møtet. Hvordan velger vi å motta den som søker bistand. Her vil, hvilket paradigme vi «tror» på, medvirke til vår epistemologi, hvordan vi begrunner vår kunnskap eller hvordan vi vet det vi vet. Dette blir en viktig refleksjon da mange opplever seg lite godt mottatt av denne profesjonen.
I kapittel 2 blir møtet med den andre reflektert. Hvordan blir det å møte den andre som en «sak» eller som den vedkommende er, dvs en person. Kapittelet legger opp til å tenke dette møtet som noe annet enn utredninger og diagnoser.
Kapittel 3 tar for seg en kort gjennomgang av jakten på lykkepillen. Den dominerende psykiatrien har klokketro på at pillene virker på de underliggende årsakene til psykiske lidelser. Her vil vi også ta for oss spesielt dette med depresjon og ADHD og behovet for å navnsette hva folk plages av. Akkurat disse to utfordringen blir fokusert i den alternative litteraturen. Man kan velge mellom å forklare eller forstå folks utfordringer.
Kapittel 4 blir en omfattende del av teksten, da vi tar for oss sentrale teoretikere og forskere innen psykiatrien som stille spørsmål ved egen virksomhet, og som vil utgjøre en viktig forskjell og motstemme til det dominerende synet på hva psykiske lidelser er og dens behandling. Her stilles spørsmål om ikke familieterapien kan få en mer sentral plass. Her blir det redegjort for modernismen, postmodernismen, paradigmeinndelinger, sykdomsmodellen og en medisinbasert modell (Moncrieff 2009), det salutogene mot det patogene, normalitetsbegrepet, diagnosesystemene og medisinindustriens fokus på profitt. Viktig blir det også å fremme språkets betydning i forståelsen og behandling av psykiske lidelser. Kapitel 4 avrundes med tanker om forholdet mellom psykiatri og juss,
Kapitel 5 tar for seg metodedelen, hvordan man gjør det man gjør og hvorfor. Arbeidet tuftes på en narrativ analyse av teoretikerne og forskerne presenterte i kapitel 4. Hva de mener om tematikken blir deres stemme. Vi velger ut relevante teoretikere og forskere i forhold til problemstillingens innretning.
Kapittel 6 handler om dette viktige endringsarbeidet innen psykiatrien. Hva er endring og hvem bistår i dette arbeidet og på hvilken måte.
Kapittel 7 kritisk analyserer den biomedisinske psykiatriens grunnvoll og spør om vi trenger en annerledes tenkning eller et paradigmeskifte i psykisk helsevern, da det synes som om psykiatrien er fanget i den biomedisinske sykdomsmodellen, og hvorfor den biomedisinske modellen står så sterkt.
Blir den medisinske modellen alene et blindskudd i møte med folk som strever? Vi er opptatt av å ikke fremme noe som kommer i stedet, men heller hva som komme i tillegg til det vi allerede har.
I Kapittel 8 reflekteres det rundt alternativer til den biomedisinske sykdomsmodellen. I underkapittel (8.2) beskrives et prosjektet ved nystartet Ungdomspsykiatriske poliklinikk (UPP) for Østfold ved Sarpsborg sykehus. Her er fokus på opplæring av systemiske tenkning i arbeidet med ungdommene og deres familier. Opplæring og praktisering av systemisk familieterapi ble et av våre viktigste redskaper. Hypotesen vår den gang var at opplæring av denne måten å jobbe på påvirket vårt perspektiv slik at det åpnet rom for positiv problemløsning og ikke minst kreativitet, ikke bare for de som mottok våre tjenester, men også for vårt team. Dette er et prosjekt 30 år tilbake i tid, men vi ser at de samme spørsmålene stilles i dag som den gang. Som Wampold hevder har det ikke skjedd så mye de siste 50 årene. Innsatsen i UPP som ble «belønnet» med «Det nytter prisen», og som helt uforståelig ble nedlagt i 2019 i det året sykehuset Østfold feiret 50 års jubileet for barne- og ungdomspsykiatrien i fylket. Ble det for farlig å gå annerledes veier? Noen av våre lesere vil sikkert hevde at dette prosjektet allerede oppleves utdatert, da psykiatrien fra deres ståsted er mer human og i tråd med de elementene postmodernismen beskriver. Men, legges de 17 «stemmene» i kapitel 4 til grunn, og som oppsummeres i tabell 2 sammen med «støttestemmene», preges det dominerende bildet ifølge den litteratur denne boken viser til fortsatt av en for biomedisinsk tilnærming.
Vi mener at farene ved medikalisering og psykologisering knyttet til den farmakologiske industrien reflekteres samt at myndighetene bør gi fastlegeordningen bedre premisser og utvidet kompetanse til å møte folk med psykiske utfordringer på lokalt plan.
Kapittel 9 peker på behovet for en epistemologidebatt både om normalitetsbegrepet og om vi har epidemier innen psykisk helsevern.
Kapittel 10 trekker noen konklusjoner om veien videre.
Boken presenterer en tilnærming til tematikken, mens andre vil kunne finne en annen, i respekt for den postmoderne tenkningen som fokuserer på mangfold fremfor det ene sanne universum. Ingen eier den ene og rette veien i møtet med psykiske lidelser, men sammen kan vi skape en nyttig vei mot bedre helse. Psykisk helse synes å være et fag sentrale myndigheter nedprioriterer selv om målet var å satse, viser rapport fra helsedirektoratet at siden 2013 har veksten i somatikken vært større enn i psykisk helsevern. Ord må følges av praksis.