Av Atle Ødegård, Emmy Elizabeth Langøy og Ingrid Aasgård
Samskaping og kunnskapsutvikling i praksis (SKUP) er tidligere omtalt i denne bloggen. SKUP er et samarbeid mellom Regionalt kunnskapssenter for habilitering (RHAB) ved NTNU, Høgskolen i Molde, Helse Møre og Romsdal. Prosjektet bidrar med å få frem ny kunnskap om hvordan habiliteringstjenestene i første- og andrelinja fungerer når det gjelder samhandling og læring og hva som kan gjøres for å utvikle tjenestene innen dette feltet. En av målsetningene med SKUP er altså å bidra til økt tjenestekvalitet.
Nå har vi igjen hatt muligheten til å arbeide med datamaterialet i SKUP. Over to dager har vi dukket ned i utskrifter av kvalitative intervjuer med seks fagkonsulenter ansatt i voksenhabilitering og seks kommunale ledere.
Alle som har forsøkt å analysere kvalitative data har nok kjent på at det er en ganske omfattende prosess. Noen ganger kan det fortone seg som et kaos av utsagn, meninger og temaer – som det kan være vanskelig å finne noe mønster i. Samtidig er det dette som også er det spennende med kvalitative data. Og kanskje er det slik at det er best å arbeide sammen når kvalitative data skal analyseres – i alle fall innimellom. Tanken er da at mening skapes i diskusjoner og brytninger mellom de perspektivene som kommer frem. Selvfølgelig bruker vi ulike systematiske fremgangsmåter (jfr. f.eks Kvale og Brinkman, 2009; Malterud, 2011 osv) – fordi dette kan gi oversikt og innsikt. Men det er som det er noe mer som skal til og kanskje (i alle fall for noen) vil det å arbeide sammen med andre for å utvikle forståelse være svaret.
Nå kan vi ikke røpe funnene her, men mye tyder på at vi kan organisere funnene som dimensjoner. Ledelse kan f.eks være noe som forekommer nær de som profesjonelle hjelperne eller det kan være noe som utøves langt unna. Videre kan ledere og andre fremme dialoger – eller de kan være fastlåst i sine egne perspektiver (monologer) – for å nevne noe.
Emmy og Ingrid jobber med analysene. Foto: AØ
Så er det også behov for noen pauser og da kom vi over et litt artig oppslag på kjøkkenet like ved.
Oppslag på kjøkkenet
Nå kan dette virke helt irrelevant for SKUP prosjektet – og kanskje er det det. På den annen side er disse instruksjonene også et uttrykk mer enn det som står på lappen? Kan meldingene si oss noe om for eksempel arbeidsmiljøet eller gjenspeiler instruksjonene noe om personligheten til den som har skrevet lappen?
Vanskelig å si selvfølgelig. Men spørsmålene dukker opp – litt på samme måte som når vi går gjennom vårt materiale. Hva sier disse utsagnene oss – disse som fagkonsulentene og lederne kommer med? Ligger det et budskap eller flere budskap på tvers av det de har sagt? Og kan vi knytte de temaene som fremkommer til en eller flere teorier som gir mening? Vi opplever at vi er på sportet av noe viktig, som på sikt skal formidles til de som gjør den viktige jobben! Det vil si de som er profesjonelle hjelpere og ledere – i arbeidslivet – og som hver dag yter tjenester til dem som kanskje trenger det aller mest.
Av: Anne Katrine Folkman, Kristina Areskoug Josefsson, Kirsten Jæger Fjetland
Covid-19 våren 2020 medførte lock-down av skolene i Norge. Dette medførte raske forandringer av hvordan undervisning og samarbeide i grunnskolene skulle gjennomføres. Studien som omtales her, utforsker læreres erfaringer med digital undervisning, ledelse og samarbeid i skolen i perioden med Covid-19, høst- og vårsemesteret 2020.
Resultatene i studien viser at lærere, elever, foreldre og skoleledere både har store tilpassningsvilje- og kunnskaper til å håndtere nye digitale læringskontekster. Samtidig peker studien på økte forskjeller mellom lærere mht. muligheter til samarbeide med foreldre, så vel som med andre profesjoner som bidrar til trivsel og et helsefremmende læringsmiljø for elever. Studien viser at lærere erfarer at digital undervisning i nedstengningsperioden medførte økende sosiale også økende sosiale forskjeller mellom elever mht. deltakelse sosialt-, i læringsaktiviteter og i oppnåelse av læringsresultater. Et hovedresultat i studien er at lærerne beskriver ledelse som motiverende, støttende og tilgjengelig med forståelse for den «24/7 situasjonen» lock-down medfører for lærere. Kontaktlæreres rolle og vurderinger av kompetanse i samarbeidet synes å styrkes, hvilket kan indikere at dette kan bidra til større forskjeller i deltakelse og engasjement, mellom kontaktlærere, faglærere og elever, men også andre partnere (foreldre, PPT, helsesykepleiere, miljøterapeuter osv.). De som allerede har digital kompetanse, styrker sin rolle og opplevelse av suksess. Resultatene indikerer at digital undervisning primært fører til å fremme individuelle arbeidsmetoder og ansvar for egen læring hos både elever og kontaktlærere, som samtidig kan svekke deltakelse, sosial rettferdighet og likeverd i samarbeidet. Kommunikativ ledelse fremtrer som avgjørende både for å løse samarbeid i teamene mellom kontaktlærer, faglærer og miljøarbeider utfordringer i den nye læringskonteksten, men også for å fremme et godt samarbeid lærere imellom. Resultatene gir imidlertid lite kunnskaper om hvordan ledelse bidrar til å implementere problemløsning i samarbeidet for andre samarbeidspartnere i skolen. Snarer peker resultatene på at PPT, barnevern, helsesykepleieres bidrag i samarbeidet generelt ble svekket, men også varierte med partenes evne til å endre kontaktform med ledelse, lærere og elever i en ny kontekst.
Studien viser følgende implikasjoner for praksis: behov for å styrke kapasitet til å møte både sosiopsykologiske og pedagogiske og behov hos elever og familier i sårbare livssituasjoner, aktiv handling av eksterne samarbeidsparter for å endre kontakt- og arbeidsmåte til ny kontekst, og behov for å bevare tydelig og støttende ledelse med etablering av strategier som styrker ledelse av brede demokratiske prosesser i læring og undervisning.
Les mer:
Anne Katrine Folkman, Kristina Areskoug Josefsson & Kirsten Jæger Fjetland (2022) Norwegian Teachers’ Experiences with Distance Teaching and Online Schooling During the COVID-19 Pandemic, Scandinavian Journal of Educational Research, DOI: 10.1080/00313831.2021.2021445
I går, da jeg skulle innom kontoret for å hente et par bøker, hadde noen festet et tidsskift i dørhåndtaket på kontordøra. Det var tidsskriftet Nature og på forsiden stod det: How to collaborate. The promise and pitfalls of partaking in team science. Jeg skjønte raskt at det var professor Stål Bjørkly som hadde vært på ferde (takk Stål 😊) – som nåværende kollega og tidligere PhD veileder vet han at jeg brenner for temaet «collaboration». Og nå hadde altså fenomenet «collaboration» nådd førstesiden på selveste Nature – tidsskriftet som så dagens lys tilbake i 1869!
Faksimisle av Nature 17/6 2021
Om tidsskrftet kan vi lese på hjemmesiden at: Nature is a weekly international journal publishing the finest peer-reviewed research in all fields of science and technology on the basis of its originality, importance, interdisciplinary interest, timeliness, accessibility, elegance and surprising conclusions. Nature also provides rapid, authoritative, insightful and arresting news and interpretation of topical and coming trends affecting science, scientists and the wider public. https://www.nature.com/nature/about
Tilbake til saken. I den utgaven jeg nå hadde fått levert på døra var det flere interessante artikler som altså handlet om samarbeid i forskning. Et par hadde fokus på forskersamarbeid som oppstod i forbindelse med Covid-19 pandemien. Veldig interessant lesing – der beskrivelser av samarbeid på tvers av landegrenser, kulturer og fagfelt får grundig oppmerksomhet.
Videre tar en artikkel tar opp det spennende – og til tider krevende temaet: How to tackle authorship disputes. Det viktigste poenget, slik jeg oppfatter forfatterene av denne artikkelen, er å være i forkant av eventuelle vanskeligheter som kan oppstå mellom forskere som samarbeider i et prosjekt. Dette gjelder både forfatterrekkefølge og hvilke bidrag den enkelte forsker vil komme til å ha i det aktuelle prosjektet. Tidlige avklaring (les: god og klar kommunikasjon!) vil kunne forebygge vanskeligheter som ofte oppstår i en publiseringprosess. I artikkelen gir forfatterene flere konkrete råd: https://www.nature.com/articles/d41586-021-01574-y
Det er liten tvil om at temaet forfattersamarbeid er spesielt aktuelt i våre dager – der vi ser at det blir stadig vanligere at antall forfattere på hver artikkel øker på. I en studie av over 30 millioner artikler registreret i databasen MEDLINE – viste det seg at antall forfattere økte fra 1.9 i 1975 til 5.9 i 2015. Det sier litt om hvilke potensielle samarbeidsutfordringer forskere står ovenfor. Antagelig burde temaet utforskers langt mer enn det har blitt gjort så langt. Det at tidsskrftet Nature nå har satt temaet så tydelig på dagsordenen – peker i retning at det vil komme mer!
Roar Stokken Associate Professor, Volda University College, Norway
In 2018 I hosted a seminar on the quality of patient education. The twenty-two participants worked at patient education resource centers in Mid-Norway and together had more than hundred years of professional experience in the field (1).
A core aim of the seminar was to identify groups of stakeholders and to discover how these group’s understanding of quality regarding patient educative initiatives were perceived. The extent and nature of the variation in how participants described the different groups during the seminar underlies this short blog.
Four main groups of stakeholders that were in a legitimate position to claim that their demands be met were identified: 1) users and their families, 2) hospital and government, 3) health professionals, and 4) patient organizations.
Regarding users and their families, the impression was that they wanted to gain knowledge about the relevant condition, but even more importantly, was to be seen, heard, be met with empathy and compassion, be given attention, be involved etc. In terms of Habermas’ theory, these concepts belong in the lifeworld, where consensus, solidarity and loyalty are the main interpersonal regulatory factors (Habermas, 1984).
Predictably, the demands emanating from the hospital and the government were bound to the system, in Habermasian terminology, via demands for fewer readmissions, documentation, standardization, efficiency, and also that the educative initiatives comply with growing trends within the sector in terms, for example, of inter-professional collaboration and digitalization.
Regarding the demands from health professionals, the impression was that they want a patient educative initiative to be grounded in professional knowledge, proven to be effective, and to result in more autonomous patients who take responsibility for their lives and their decisions. In addition they wanted an initiative that results in a high rate of participant satisfaction. In terms of Habermas again, this signals an educative initiative originating in the system, as is indicated by concepts like professional knowledge, effectiveness and responsibility. They also wanted the new knowledge to impact upon the daily lives of the patients, which necessarily implies changes in the lifeworlds of the patients.
The fourth group of stakeholders comprised patient organizations. These demanded to be involved in educational initiatives on equal terms with the professionals. This demand for ‘equality’ suggests a lifeworld source or character; but they also had demands that, though originating within the lifeworld, have systemic consequences. Specifically, they wanted educational initiatives that showed clear gains for their group of patients. More generally they were insistent on improved services for their members.
To sum up at this juncture, the demands from the patients reside within the lifeworld, the demands from the hospital and the government reside within the system, and the demands from the professionals originate within the system while aiming at consequences with the lifeworld. None of this should occasion surprise. Nor is the patient organizations’ attempt to change the system on the basis of experiences within the lifeworld unexpected. The interesting part, I suggest, is that patients’ organizations demand equality and full reciprocity with professionals.
This demand for equality requires that the relationship be based on communicative action, that is, one actively oriented to consensus amongst all parties, rather than strategic action, that is, one openly or covertly swayed by money and power. For Habermas this is important, since it gives patient organizations the opportunity to engage as equals rather than as ‘puppets’ of the health care system.
When patient organizations’ agenda is to maximize their impact on the system, the media and the logic of the lifeworld ‘confront’ those of the system. A key question then is: can demands that originates within the lifeworld be communicated ‘on the premises of the patient organizations rather than the premises of the system’? Obviously, giving the professionals the responsibility to translate between the media of the lifeworld and the system is giving them power over the translation. On the other hand, since the process of translation is an integral part of the communicative action between the parties, the consequences of the translation themselves have something of the character of communicative action. So this process of translation is not giving the professionals the upper hand, but rather allocating to them the demanding task of being responsible for aligning the system and the lifeworld.
The patients organizations demand for equality between users and professionals is a sense the antithesis of the professional demand for an educative initiative that derives from professional knowledge, effectiveness and responsibility, and that denotes changes in the lifeworld of the patients.
In the diverse stakeholders demands concerning quality of patient education there is as such a kind of equilibrium between the system and the lifeworld, and the impact these have upon each other. This does not come out of thin air. It is actually a result of generally accepted guidelines the professionals ‘ought’ to follow.
In 1997, a pilot patient education resource centre was established at Aker hospital in Oslo. This was founded on an ideology where users and professionals should be equal. For instance the steering committee was made up of 50% users’ representatives and 50% professionals (Stokken, 2013).
Later, this pilot initiative became a national resource centre. This led to the ideology of equality between users and professionals becoming institutionalized and disseminated in «The standard method for quality development of patient education», which specifically demands equality between users and professionals during the planning, delivery and evaluation of patient educative initiatives (Stokken, 2013).
Making equality between users and professionals, hospitals and patient organizations into a standard aspiration or requirement made sense in the context where users’ organizations and health care system were on an equal footing. In other contexts it can be challenging to the health workers, e.g. in terms of contradicting the demand for rationally justified choices within the hospital sector and the fact that professionals are employed while users take part voluntarily.
To conclude, as I understand it, the impressions of the demands from the patient organizations that participants at the seminar put forward are a direct consequence of the standard method championing equality and reciprocity. By evoking a lifeworld concept, penetrating the system, to describe the relationship between patient organisations and hospitals, there seems to be a kind of equilibrium involved in the exchange of media between the system and the lifeworld that at least reduces the colonizing forces the system have over the lifeworld.
(1) Note on patient education in Norway: Patient education became legislated in Norway in 1999 as one of the four main tasks of hospitals, along with treatment, research and the education of health professionals. In Norway 99% of all hospital stays are publicly funded. Thus, patient education under the auspice of hospitals has the entire Norwegian population as its target group. Guidelines require it to be planned, delivered and evaluated in equal collaboration between users and professionals.
Habermas, J. (1984). The theory of communicative action. Boston, Mass.: Beacon Press.
Stokken, R. (2013). (Un)organizing equal collaboration between users and professionals: on management of patient education in Norway. Health Expectations, 16(1), 32-42.
Høgreist og stolt, eller med føtene godt planta på jorda?
Med jamne mellomrom vert eg spurd om eg er stolt av døtra mi. Det er eg, men ikkje av grunnane bak spørsmåla om eg er stolt. Dette har fått meg til å tenkje på kva det å vere stolt eigentleg betyr, og at dette omgrepet kan vere ei viktig rettesnor i tverrprofesjonelt arbeid.
Når eg får spørsmål om eg er stolt av døtra mi, så er det fordi ho har gjort som det er verd å merke seg. Ho er no 19, og har vore aktivt engasjert i demokratiske prosessar sidan ho gjekk på ungdomsskulen. Først i ungdomsrådet, deretter i ungdomsparti på fylkesnivå, så som kommunestyrerepresentant og fylkessekretær i AUF, og no til sist som Noreg sin ungdomsdelegat til Europarådet.
Spørsmålet om eg «ikkje er stolt vel?», kjem etter at ho har gjort noko bra, som å ha halde ein apell til lokalbefolkninga eller eit innlegg i Europarådet. Eg kan altså ikkje svare at eg er stolt, men det eg kan svare er at eg er imponert.
I mi verd, er kjensla av å vere stolt knytt til at noko er bra, og at dette som er bra, er knytt til deg. Når ein er stolt, så seier ein dermed at ein er viktig for det som er bra. Det kan til dømes vere at ein har fått til noko vanskeleg, eller at ein eig noko av særleg verdi. Altså at ein kan ha laga ei høg, saftig og luftig kake, fekk ein god karakter på eksamen, at ein har investert i ein fin Jaguar, eller stilt eit godt spørsmål på ein god måte i Europarådet.
Når folk spør om eg er stolt av henne, så er altså svaret mitt «nei». Eg har ingen grunn til å vere stolt av det ho gjer på den politiske arenaen. Dette har ho klart sjølv, og ved hjelp av folk ho har fått kontakt med på denne arenaen. Eg kjenner altså ikkje at eg kan ta noko som helst ære for det ho har gjort. Det eg derimot plar svare, er et eg er imponert. Veldig imponert.
Så, kva har dette med TPS å gjere? Ganske mykje er min påstand, fordi omgrepa imponert og stolt kan avdekke noko viktig.
Det eg kan vere stolt av, er når eg veit at eg har eit ansvar for noko. Som til dømes når eg får publisert ein artikkel, eller når eg vert spurt om å gjere noko eg opplever som ei anerkjenning av arbeidet mitt. Eg kan også bli stolt av at studentane våre gjer det særskilt godt, eller at vi som institutt aukar talet på publiseringar frå eitt år til eit anna. Eg kjenner meg altså stolt om eg har ytt eit aktivt bidrag til å oppnå det eg er stolt over.
Godt tverrprofesjonelt arbeid er at partar med ulik profesjonell bakgrunn arbeider saman på ein måte som gjer at dei påverkar kvarandre sitt arbeid slik at faglege haldningar, fagkunnskap og ferdigheter skaper noko som ein av desse partane ikkje kunne fått til aleine. Med dette som botn, er det dermed min påstand at om ein er stolt av det eit tverrprofesjonelt team får til, då er ein del av dette teamet. Om ein vert imponert, så er ein ikkje ein del av teamet.
Så kva seier dette om tverrprofesjonelt samarbeid? Jau, for å få til godt tverrprofesjonelt samarbeid må ein altså vere deltakande og engasjert nok til at ein kan vere stolt av det teamet får til. Om ein er imponert over det som skjer, så er ein ikkje ein del av teamet. Slik vert det at ein er stolt av det eit tverrprofesjonelt team får til, ein god indikator på om ein har tatt ei rolle som er aktiv og engasjert nok til at ein har gjort ein forskjell.
Desverre så er det ein ulempe med denne logikken som gjer den ubrukeleg, i alle fall til anna enn festtalar og liknande. Ein skal ikkje vere lenge i yrkeslivet før ein oppdagar folk som tek andre si ære, og såleis glatt er stolte av ting dei burde vere imponert over. Då er det altså viktig at om ein skulle finne på å nytte skiljet mellom stolt og imponert i ein festtale, så må ein også peike på ein annan svært viktig faktor for tverrprofesjonelt samarbeid: Ei etisk grunnhaldning og ein vilje til å sette seg nok inn i ei sak, til å bli stolt når det er rett imponert på det er rett.
Forskning på tverrprofesjonelt og tverretatlig samarbeid i overgangsfasen fra fengsel til samfunnet er en relativt upløyd mark både nasjonalt og internasjonalt, spesielt for innsatte med rusmiddelrelaterte problemer. Denne gruppen har ofte sammensatte behov som eksempelvis egnet bolig, arbeid, utdanning, økonomisk bistand og mange har komorbide lidelser. I overgangsfasen fra døgnkontinuerlig kontroll og omsorg i fengsel til, i verste fall, ingen omsorg eller kontroll i samfunnet viser seg å være sårbar både med tanke på tilbakefall til kriminalitet og overdose. Samarbeid mellom profesjoner og velferdsetater er essensielt i møte med dette problembildet. Overraskende lite er gjort mht forskning på fenomenet samarbeid i denne konteksten. Det er mange prosjekter, frivillig arbeid og andre ordninger som indirekte omhandler samarbeid, men studier som eksplisitt går på forståelsen (og effekt) av samarbeid og det teoretiske fundamentet for samarbeidet er nærmest fraværende.
Mind the gap
Phd-prosjektet mitt – «Mind the gap- exploring interprofessional collaboration in reintegration after prison in Norway” – er en mixed method studie som tar for seg erfaringer og perspektiver på tverrprofesjonelt samarbeid både fra innsatte og ansatte (frontline workers). Målet er å publisere fire delstudier som en del av et hovedprosjekt: To kvalitative studier, en kunnskapsoppsummering (scoping review) og en kvantitativ studie. Det teoretiske rammeverket for prosjektet er wicked problems, relational coordination og PINCOM (Perception of Interprofessional Collaboration Model). Avhandlingen er tilknyttet doktorgradsprogrammet ved Høgskolen i Molde og Høgskulen i Volda.
Hvordan kan vi definere innovation, så det er relevant i sundheds- og omsorgsfagene? Hvad er velfærdsinnovation, og kan alle lære at være innovative? Det er spørgsmål jeg har beskæftiget mig – i praksis og teori som leder og konsulent og siden som forsker.
Da jeg blev inviteret som gæst til en ny podcast-serie Omsorg på nye veje var det en fantastisk anledning til at formidle nogle af mine tanker om innovation til et bredere publikum. Podcasten henvender sig til sundhedspersonale, undervisere og studerende. Lyt til de første afsnit her – der kommer 10 afsnit i løbet af året.
I det første afsnit taler vi om begrebet innovation. Hvad betyder det egentlig i en velfærdskontekst, og hvorfor er det blevet så populært? Min forskning er drevet af min egen nysgerrighed. Jeg var leder på en social- og sundhedsskole (som uddanner personale til ældreplejen i Danmark), da jeg i 2010 fik mulighed for at begynde at forske – jeg fik et PhD-stipendium til projektet ’Innovativt skole-praktiksamarbejde’. Ifølge den nye studieordning skulle vi på skolen nu undervise det kommende omsorgspersonale i innovation. Og i kommunerne, hvor de studerende var i praktik og efterfølgende fik ansættelser, lavede man innovationsstrategier, innovationsuddannelser, og man talte om at have et innovativt ’mindset’. Det jeg fandt ud af i løbet af mit PhD-studie var, at begrebet blev fortolket og brugt på mange forskellige måder – til politiske formål, som besparelsesstrategi og først og fremmest at ingen var helt klar over, hvad det egentlig betyder. ’Innovation’ kan selvfølgelig godt defineres – det er en ny ide, der omsættes til en ændret praksis, som skaber værdi. Men definitionen giver anledning til et væld af nye spørgsmål som fx ’hvad vil det sige at noget er nyt?’ ’hvornår er en praksis ændret?’ og ikke mindst, ’hvordan skal vi definere værdi?’
Det er denne åbenhed, der gør at innovation er så spændende at beskæftige sig med. Begrebet giver anledning til at diskutere væsentlige spørgsmål om, hvordan vi synes, vores velfærdssektor skal udvikle sig. Det er værdibaserede spørgsmål om trivsel, livskvalitet og livsformer. Derfor er udfordringen med innovation ikke blot at blive enige om den ’rigtige’ definition. Det er heller ikke altid at finde’ svar’. Det handler i høj grad om at blive ved med at stille spørgsmål og skabe rum, hvor alle der er involveret i at skabe velfærd, har mulighed for at bidrage til debatten.
Da jeg i 2017 udgav en bog om innovation i serien FAQ (Frequently Asked Questions) var den netop bygget op om spørgsmål, jeg er blevet stillet og fortsat stiller mig selv om innovation i velfærdssektoren. Bogen består af 20 korte kapitler, hvis overskrifter er spørgsmål, fx ’Findes der en opskrift på innovation?’, ’Hvordan skaber vi stabilitet, når forandring er et vilkår?’ og ’Kan man lave innovation ud af gamle ideer?’
Mine ’svar’ i bogen er, at
der findes mange opskrifter på innovation, men de kan ikke overføres direkte fra én kontekst til en anden – opskrifter er altid i bevægelse,
en vigtig ledelseskompetence er ikke kun at skabe rum for innovation, men også for stabilitet,
vi skal ikke være så optaget af, om en ide er ’ny’ – der er mange gamle, glemte ideer, som kan skabe udgangspunkt for innovation – jeg kalder det ’upcycling’.
Du kan kigge i bogen og bestille et pensumeksemplar her:
Charlotte Wegener er førsteamanuensis på Institut for Kommunikation og Psykologi, Aalborg Universitet. Hun skriver bøger og artikler om innovation og samarbejder med uddannelsesinstitutioner og velfærdsorganisationer om innovation. Nyeste udgivelser om innovation:
Wegener, C., Stenholt, B. V. & Lovring, I., (in press). ‘No Mental Surplus’: Workplace Innovation from Problem-Solving to Problem-Framing. In: Lotz, M., Elkjaer, B. & Nickelsen, N. C. M. (red.) Current practices in workplace and organizational learning : Revisiting the classics and advancing knowledge. Springer.
Anvik, C., Vedeler, J. S., Wegener, C., Slettebø, Å. & Ødegård, A. (2020). Practice-Based Learning and Innovation in Nursing Homes. Journal of Workplace Learning32(2), pp. 122-34.
Læs mere om upcycling her:
Wegener, C., & M. K. Aakjær (2016). Upcycling – a new perspective on waste in social innovation. Journal of Comparative Social Work, 11(2).
Wegener, C. (2016). “Upcycling.” In: Glăveanu, V. P., L. Tanggaard & C. Wegener (eds.). Creativity: A New Vocabulary. Palgrave Macmillan, London, pp. 81-88.
Det sier seg selv at det er viktig at undervisningstilbudet som blir gitt ved Høgskoler og universiteter har høy relevans for praksisfeltet. For en tid tilbake tok vi som arbeider ved Videreutdanning for habilitering og miljøarbeid (VHM) ved Høgskolen i Molde initiativ til å styrke kontakten med praksisfeltet. Det ble etablert et prosjekt som nå går under navnet Evaluering VHM 2020 med førsteamanuensis Emmy Elizabeth Langøy (HiM) som prosjektleder.
I løpet av to dager i september ble det gjennomført et faglig seminar på vakre Håholmen – ytterst i havgapet. Foruten fire medarbeidere fra Høgskolen i Molde deltok i alt sju fagpersoner som alle har sentrale stillinger på kommunalt nivå i Romsdalsregionen. Det kan legges til at utviklingen av tjenestetilbudet i disse kommunene – herunder behovet for kompetanseutvikling – på mange måter står ved en skillevei i lys av kommunesammenslåingene i regionen. Deltakerne i seminaret har sine arbeidsplasser i både Hustadvika kommune (tidligere Eide kommune og Fræna kommune) og Molde kommune (tidligere Nesset kommune, Midsund kommune og Molde kommune).
Formålet med prosjektet er å sikre kvaliteten ved studietilbudet Videreutdanning i habilitering og miljøarbeid (VHM) og slik treffe tjenestene, og tjenestemottakernes behov på best mulig måte. Vi ønsker å få innblikk i hva som er behov og utfordringer ute i kommunale omsorgstjenester og å kunne justere innholdet i VHM opp imot praksisfeltets utfordringer og kompetansebehov. Gjennom prosjektet vil vi forsøke å utvikle en forståelse for hvordan kunnskap kan tas opp i daglig tjenesteyting og slik utgjøre en reell kompetanseheving.
I korte trekk bestod seminaret av faglige presentasjoner som omhandlet tema som på ulike måter har betydning for utvikling av tjenestetilbudet i kommunene. En overordnet problemstilling var hvordan utdanningstilbudet ved VHM/HiM på beste måte kan tilrettelegges (innhold og struktur) mht å møte de behov kommunene har for kompetanseutvikling. Tematisk var vi innom reformhistorikk, forskning på utsatte brukergrupper og refleksjonsmodeller for praksisutøvelse. Det ble også presentert erfaringer fra sammenslåingsprosessene som pågår i kommunene, med et særlig fokus på hvilke utfordringer og muligheter dette gir med tanke på tjenestekvalitet og behovet for faglig utvikling.
Et trekk som på mange måter gikk igjen på tvers av temaene og diskusjonene var behovet for tverrfaglig/profesjonelt samarbeid og samskaping. Som en oppsummering kan vi si at – tjeneste- og kompetanse utvikling er helt avhengig av å få til gode prosesser mellom personer på ulike nivå i kommunene og mellom kommunene og utdanningssystemet. Dette understreker også viktigheten av å vektlegge sammenhengene mellom praksis, forskning og utdanning.
En viktig side ved et slikt seminar som vi nettopp har gjennomført på Håholmen – er å bli bedre kjent med hverandre. Vi tenker at det å kjenne hverandre bl.a kan bidra til at det er lettere å ta kontakt for å diskutere et eller annet – som på sikt vil kunne ha betydning for flere – det være seg brukere, studenter eller ansatte i tjenestene. Faglige diskusjoner er viktige, men det er altså også mulighetene for sosialt samvær. For eksempel hadde noen av deltagerne tatt med gitar og laget et hefte med sanger. Dette ga mulighet til både allsang, uformell prat og latter ut over kvelden.
Folkmans disputas finner sted ved VID, Sandnes, 30.3. 2020.
Folkman, A.K, Tveit, B. & Sverdrup, S. (2019). Leadership of Multidisciplinary co-operation in Healthcare. Journal of Multidisciplinary Healthcare. 12, 97–107. http://dx.doi.org/10.2147/JMDH.S189199
Folkmans (2019) avhandling: «Vernepleiere i nye kontekster: Endring, forskyvning og tilpasning er en kvalitativ enkeltcase-studie av forhandlinger om vernepleieres kompetanse og yrkesroller i helse- og omsorgstjenester». Studien er basert på tre delstudier. Delstudien om ledelse undersøker og analyserer hvordan ledere tilrettelegger for tverrprofesjonelt samarbeid i helse- og omsorgstjenester. Studien er basert på intervjuer med elleve ledere, derav syv sykepleiere, tre vernepleiere og en ergoterapeut. Spørsmålet er hvilke utfordringer og hvilke muligheter linjeledere beskriver i samarbeid mellom en «ny» profesjon som vernepleie og andre yrkes- og profesjonsgrupper, med et særlig fokus på samarbeid mellom vernepleiere og sykepleiere.
Tematisk analyse inspirert av Vaismoradi et al. (2013) og Thagaard (2013/2018) anvendes som analytisk tilnærming til materialet. Tematisk analyse gir mulighet til å beskrive og fortolke datamaterialet basert på et epistemologisk utgangspunkt som forstår mening som sosialt konstruert. Tre hovedtemaer blir identifisert: «modes of governance», «opportunities and challenges in leadership in interprofessional collaboration» og «social educators’ opportunities in interprofessional collaboration».
Resultatene viser at det er sammenhenger mellom ulike måter å lede på og ansattes muligheter for omstilling og videreutvikling av kompetanse, roller og arbeidsmåter i tjenester som tradisjonelt har vært dominert av medisinsk- og helsefaglige profesjonsgrupper. Lederne i denne studien anvender i hovedsak selvledelse og samledelse. Dette er ledelsesformer som kan gi stort faglig handlingsrom og styrke både profesjonsfaglige og brukerorienterte tilnærminger i samarbeidet. En følge av selvledelse og samledelse er at noen profesjonsinteresser og kompetansetyper vil kunne dominere andre. Det kan gjøre det vanskelig for lederne å ta ansvar for å kvalitetssikre tjenestene, integrere sosialfaglige profesjoner og bidrag i samarbeid, og å utvikle nye måter å koordinere og organisere ansvars- og arbeidsoppgaver mellom personellgrupper på. Et hovedanliggende i ledelse av tverrprofesjonelt samarbeid er å utnytte den muligheten ulike kompetansebidrag gir for å imøtekomme behov for innovasjon i tjenestene. På bakgrunn av resultatene og forståelse av dem i lys av teorier og tidligere forskning om ledelse, argumenteres det for at ledere som inntar en mer aktiv lederrolle, i større grad vil kunne bidra til innovasjon i tjenestene med bakgrunn i likeverdige kunnskapsbidrag fra ulike tjenesteytere i arbeidsfellesskapet.
Nye tider gir nye muligheter. Innen undervisning finnes det som kjent et utall kanaler for å formidle kunnskap som kan bidra til refleksjon og læring. I «prosjektet» Kjerneroller – har vi over tid forsøkt å få frem en tenkning som fokuserer på ulike hjelper-roller. Spesielt er vi opptatt av hjelperens rolle i praksisøyeblikket. Det ligger til dette at en hjelper ikke kan inneha to roller på samme tidspunkt. For eksempel kan ikke hjelperen ha både en styrende og en følgende rolle i det samme praksisøyeblikket. Men det er mulig å skifte «posisjon/rolle» i den samme praksissituasjonen. Mer om dette og mye annet finnes i vår nystartede Podkast – Kjernepodden!
Podkast er egentlig bare god gammeldags radio, bortsett fra at du velger når du vil høre den. Kanskje kjører du bil, går en tur eller koker middag!
Kjernepodden er tenkt brukt i undervisningen av vernepleierstudenter, men vil samtidig være fritt tilgjengelig for praktiserende hjelpere av ulik art – vernepleiere og andre.
Vi spør oss: Hva er en god hjelper? Hva er kjernen i en god hjelperrolle? Kjernerollemodellen er inspirert av vernepleiernes praksishverdag, som krever en reflektert og fleksibel bevegelse mellom ulike hjelperroller. Modellen har vekket interesse også hos andre helse- og sosialprofesjoner, og vi ønsker her hjelpere og studenter med ulik fagbakgrunn velkommen til rollerefleksjoner.
I Brobyggerrollen, som er en av de fire kjernerollene, står tverrprofesjonalitet helt sentralt. Dette er interessant på flere måter, ikke minst synliggjør det at tverrprofesjonelt samarbeid må ses og forstås i tilknytning til de andre rollene.
Ved forfatterne av boka Vernepleierens kjerneroller(Fagbokforlaget 2016) – Ole David Brask*, May Østby** og Atle Ødegård*. *Høgskolen i Molde **Høgskolen i Østfold
