Skrevet av Atle Ødegård
Forskningsprosjektet Sosial innovasjon i sykehjem (SiS)(NFR 256647) ble avsluttet onsdag 5 juni – på Gardermoen. Prosjektet har pågått i fire år. Forskere og praktikere fra Norge og Danmark har studert forandringer i sykehjem. En sentral tematikk har vært å se på samarbeidets rolle i innovasjonsprosesser. Prosjektet blir videreført på flere måter. Det er bl.a lagt en solid plan for formidling av resultatene – både i bokprosjekter og vitenskapelige artikler. SiS har også vært presentert på en rekke vitenskapelige konferanser. Videre vil flere av forskerne samarbeide i et nytt prosjekt som begynner høsten 2019. På avslutningskonferansen ble også boka/heftet «Hva er et godt sykehjem» lansert. Denne populærvitenskapelige publikasjonen er skrevet av forskere og ansatte ved sykehjemmene i felleskap.
Seminaret var lagt opp slik det var flere sesjoner som fokuserte på refleksjon over den prosessen som har preget prosjektet. En sentral ide med prosjektet har vært å se nærmere på forholdet mellom praksis, utdanning og innovasjon. Jeg ble spesielt opptatt av at så mange av deltakerne la vekt på at det ikke er god nok sammenheng mellom behovene i praksis og det studentene lærer i studiene. Dette kan ha sammenheng med at «sykehjemmet» tradisjonelt sett har hatt lav status i utdanningene? I lys av at kommunene i langt større grad enn tidligere får ansvar for å følge opp innbyggerne (jfr. Samhandlingsreformen) vil det være stort behov for økt kunnskap om hva det vil si å arbeide i sykehjem. En av deltakerne fortalte også at de opplevde at studentene kunne alt for lite om demens – en sykdom som vi vet kommer til å øke betydelig i årene som kommer, som følge av en aldrende befolkning.
Så hva gjør vi med utdanningene, forskningen, praksis? Dette er selvfølgelig store spørsmål. Noe som er helt sikkert er at vi sammen må fortsette å sette fokus på sykehjemmet som hjem og arbeidsplass og på den måten bidra til økt kvalitet. SiS prosjektet har lært meg at det er veldig berikende for alle parter å samarbeide om denne utviklingen. Mitt inntrykk er at et helt sentralt kjennetegn ved mye av det positive som skjer i sykehjemmene er at de i økende grad er «åpne». De er åpne for frivillige, for barn, for ungdom, for voksne. De er åpne for aktiviteter som utvikling av uteområder, sang og musikk, matlaging og veldig mye mer.
