Høgskulen, husa og ideane.

Kjære alle deltakarar og arrangørar:

Det er ei stor glede for meg som rektor på Høgskulen i Volda å kunne få ønske dykk velkomne til den 10. nasjonale forskingskonferansen om norsk som andrespråk. Gratulerer med eit hyggeleg jubileum! Det er kjekt at det kan bli feira her i Volda!

Fagfolk frå Høgskulen i Volda har vore med på alle dei tidlegare konferansane, så dette har vore ein viktig arena for oss.

Det er mange på Høgskulen i Volda som tenker at det er svært passande at konferansen vert lagt til Volda. Her i Volda har språk vore viktig, lenge. Eller kanskje meir presist – skriftkultur.

Og det viser igjen blant anna når vi har gitt namn til husa på høgskuleområdet.

Vi har sjølvsagt eit hus som heiter Ivar Aasen-huset. Det var elles det første huset som vart bygd for å hyse ein DH-skule, tilbake i 1971.

Konferansen held til i Henrik Kaarstad-huset, til minne om lærarskule-hovdingen eller grunderen som vi ville kalla han i dag – som etablerte Volda lærarskule tilbake i 1895. Han var sjølvsagt målmann. De finn forresten også ein liten byste av han ute i lærarskulehagen.

Berte Kanutte Aarflot.

Men dette forskingsseminaret held til i Berte Kanutte-huset. Huset har fått namn etter den haugianske og pietistiske salmediktaren Berte Kanutte Aarflot, frå Ørsta. Då ho døydde i 1859 skreiv blant andre Bjørnstjerne Bjørnson minneord og sa

«Man tør om hende sige, at Faa her i Landet har i en vid Kreds bidraget saaledes til Religionens Væxt som hun.»

Og grunnen til at Bjørnson sa dette var at Berte Kanutte var ein produktiv og folkekjær salmediktar – tre samlingar gav ho ut. Den første hadde tittelen: «En gudelskende Siels oppbyggelige Sange» og den skreiv ho delvis då ho var tidleg i tenåra.

Norskdidaktikk er ikkje mitt fagfelt, men eg trur det er slik at på Berte Kanutte Aarflots tid var det nok ofte framleis slik at kristendom, salmesong og bibelkunnskap og opplæring i lesing og skriving nokså integrerte fag i skulen, så kanskje var Berte Kanuttes salmar også viktige bidrag i norskdidaktikk – for si tid?

Opningshelsing på fagdag: «Gudsord og folkespråk», 14.06.2021

Program for seminaret: «Gudsord og folkespråk»

Kjære møtelyd!

Passande nok er vi samla her i dag, i Berte Kanutte-huset. Berte Kanutte Aarflot var for si tid ein folkekjær diktar av religiøse songar og salmar. Og vi kan vere stolte av ho og hennar arbeid, både lokalt og nasjonalt. Og det er derfor huset har vorte kalla opp etter ho.

Berte Kanutte Aarflot døydde i 1859 og hadde ikkje tilgang til nynorsk språk då ho utvikla sine diktarevner og var på sitt mest aktive. Men skal tru om ikkje ho hadde dikta på landsmål om ho hadde vore fødd litt seinare? Det får vi aldri vite.

Bernt Støylen skreiv ein biografi, på nynorsk, om Berte Kanutte i bladet Stille Stunder i 1889-1890. Så landsmålsfolket tok på ein måte til seg Berte Kanutte og fekk kanskje noko godhug for målet når ein så kjend diktar vart omtala? 

Eg har forstått det slik at Ivar Aasen vurderte det slik at det kanskje var dei danske Gudsorda som ville bli vanskelegast å byte ut med norske ord. Eit Gudsord frå Danmark hadde nok større tyngde enn eit gudsord på landsmål. At Jesus snakka dansk var jo noko alle visste. Det hadde han gjort i fleire hundre år.