Mediefag i 50 år: Festtale og attersyn

Vilje preger også studentene. Medieutdanninga har studenter som vil og som har vilje. Både mens de er her og når de reiser videre

På 70-tallet var det studentstyring, opprør og famøse allmøter.

Inspirert av 68-opprøret i Paris, var det som da het Distriktshøgskulen og medielinja prega av studentinvolvering i den grad at studentene kunne utforme sin egen eksamen.

Fra 80-tallet skulle det bli noe mindre studentstyring, men viljene bestod og fortsetter å prege fagmiljøet.

Mange her husker sikkert «La filmen leve»-aksjonen der spørsmålet om filmrull eller video viste mange viljer. Jeg skulle gjerne vært her da.

Jeg ble født i 1988 – ca. på samme tid som dokumentar og fjernsynsreportasje oppstod ved medieutdanninga.

Da jeg vokste opp, ble halvparten av fritida brukt i skogen, den andre halvparten med medier – playstation og VHS. Jeg klatra i trærna mens jeg lærte å surfe på nettet.

Jeg har bare vært her ved avdelinga i noen få år.

Jeg heter forresten Endre, for dere som ikke kjenner meg, og jeg er filmviter. Først var jeg her som gjesteforeleser, så som stipendiat, og nå som programansvarlig for animasjon.

Skal jeg reise meg og si noen ord på denne spesielle dagen for utdanninga? Jeg, en jypling som en gang for noen år siden steppa inn for å holde et kurs i filmanalyse som vikar for Bjørn Sørenssen, men som har vært her i kort tid og i bunn og grunn er et ignorant glasurbarn?

Jeg var så vidt født da medieutdanninga begynte å bli godt voksen.

Det er derfor med ærefrykt jeg takka ja til å holde en tale i dag.

Jeg takka ja med glede, men også med frykt.

For her, tenkte jeg, her kan jeg tråkke i salaten. Her kan jeg tråkke i mange salater. Derfor skal jeg ikke tråkke for mye rundt, tilbake i tid, men stå ganske stille, snakke om oss og medier.

Andre her må komme med fortellinger fra fortida! Det er ikke min rolle.

I 1969 vedtar Stortinget at en distriktshøgskule i Møre og Romsdal skal legges i Volda.

Hvorfor Volda?

Det er en utdanningsrevolusjon på 70-talllet, og det er vilje for å gi muligheten for å ta høyere utdanning utenfor de store byene. Det er politisk vilje for nynorsk og utkantkultur. Høgskulen kom i drift i 1971. Først holdes forelesninger i Aulaen på Volda Videregående skule. Så står Ivar Aasen-huset ferdig høsten 1971. Hans Strøm står klart i 1984. Nå i 2021 tusler vi rundt i Sivert Aarflot.

Nå består det som kalles avdeling for mediefag av ca. 500 studenter og 50 ansatte.

‘Medielinja’ eller avdelinga har vært gjennom mange faser. I dag har vi:

Journalistikk
PR, kommunikasjon og media
Medieproduksjon
Animasjon
og en internasjonal master.

Vi utdanner journalister, kommunikasjonsmedarbeidere, medieprodusenter og animatører.

Det sies at ‘Volda-modellen’ har vært viktig og fortsatt er viktig – jeg kjenner ikke til røttene, men vi hører om den her og der, og lever i den hele tida. Stikkord for denne modellen er vel erfaringsbasert læring.

Vi gir studentene tilgang til lokaler de kan arbeide i hele døgnet! Jeg tror det er et viktig element ved modellen: en ramme som tillater mye vilje og utprøving, mye erfaringsbasert læring.

Når man ser tilbake, kan mange av dere være stolte.Medieutdanninga har utdannet svært mange mediestemmer. Bare for å ta noen som har markert seg i offentligheten på ulike vis:

Ingvild Bryn i Dagsrevyen med sin journalistiske stemme.
Margreth Olin med sine sårbare portrettdokumentarer.
Rasmus Sivertsen som viderefører Flåklypa-universet.

Og mange andre som ikke nødvendigvis har vært så synlige i offentligheten, men som har funnet sine stier og gitt mye til medieutdanninga på sin måte.

Det er mye å være stolt av. Viljen har faktisk skapt medieliv.

I Mot alle vindar skriver Bjarte Alme om fagmiljøet gjennom de første 25 år. Der kommer det fram noe interessant jeg vil trekke fram:

Fagmiljøet har aldri vært tilfreds med seg selv.
For eksempel: Hvordan samle flere ‘mediespesialiteter’ i ett og samme mediestudie?
Eller spørsmålet om film eller tv. Hvordan skal man vekte det kunstnerlige og journalistiske ved bildemedier?
Hvordan kombinerefellesfag og spesialisering?

Og som Bjarte Alme skriver om studentene på 70-tallet: det var en underlig kombinasjon av krav om individuell frihet og tro på kollektivet på samme tid. Slike underlige kombinasjoner, spørsmål og ‘misnøye’ med seg selv kan ses som noe positivt – det vitner om vilje! Og det vitner om sunn tvil.

Ketil Jarl Halse var leder av medieutdanninga i mange år, og var en viktig person fra starten av – han har blitt kalt en studieentrepenør. Han var også en viktig talsperson for utdanninga. Han skriver i forordet til Mot alle vindar at det har vært viktig å plante tvilen og utfordre fordommer.

Når man skal lære bort dette, er det viktig å tvile selv.

Jeg tror viljen og tvilen, som har ført til mange forandringer gjennom disse 50 åra, har ført til mye godt.

Til slutt vil jeg si noe om medier.

Hva er medier?
Vi er avdeling for mediefag.
Våre fag dreier seg om medier.

For 50 år siden tenkte man gjerne på medier som en overføringskanal som kommuniserte noe fra en avsender til en mottaker.

De senere årene har medieforskningen orientert seg mer og mer om medier som et slags ‘livsmiljø’, og noe som former og bearbeider verden.

Mediene er på mange måter det miljøet vi lever store deler av livet i. Der vi før spurte hvordan medier videreformidler virkeligheten, har det nå blitt vanligere å også spørre: hvordan skaper og forandrer medier virkeligheten? Nå lever vi i en bildeverden og et informasjonssamfunn der det meste er mediert. Vi lever i en medial verden som stadig griper inn i nye deler av livet.

I nyere har tid har dessuten medieforskningen pekt på noe vi kanskje tidligere overså: et opprinnelig medium: Menneskekroppen. Kroppen er et slags medium som utforsker, uttrykker og formidler verden. Den tar imot inntrykk og bearbeider dem og skaper uttrykk.

Menneskekroppen kan forstås som et slags medium i den forstand at den er et undersøkelsesapparat som utforsker og orienterer seg i verden på visse måter, som mottar verden (så fort vi åpner øynene, har vi trykket play), og som blir påvirket av verden og former verden på sine måter.

Vi ved mediefag er på en måte tenkende og følende ‘medieapparater’ selv. Kristian Fugleseth er for eksempel et kamera spesielt egnet for blinkskudd! Men han kan også være en mikrofon for skarpe og stringente resonnementer.

En av styrkene ved medieutdanninga, tror jeg, er at vi som et mediemangfold ikke har vært og ikke er et ekkokammer – vi er opptatt av ulike medier og vi medierer verden på mange forskjellige måter.

Jeg tror også Volda har vært gode på å ikke være rene overføringskanaler av kunnskap, men å være veiledende og formative ‘medier’ som like mye påvirker, tilrettelegger og ønsker å generere noe i studenter og la dem finne sin måte å mediere på og bruke sin stemme på.

Det er selvfølgelig viktig å huske at vi også videreformidler og overfører noe vi mener er sant. I en tid der sannhetsbegrepet er under press, må vi ikke bevege oss vekk fra det. Som Roar Hagen så glimrende sa det i dag: det handler om å «prøve å få fram bilder av hva det dreier seg om».

Derfor er det å fokusere på mediefag viktig, og vil fortsette å være viktig i mange år framover. Jamfør algoritmene som ble nevnt i dag: Det blir viktig å ha kritisk sans og menneskelig integritet i møte med ny medieteknologi.

Men det blir også viktig med åpenhet og nysgjerrighet for hvordan nye medieteknologier kan hjelpe oss å utvide perspektivet på oss selv og verden.

Vi driver med medier. Vi snakker om medier. Vi bruker medier. Vi elsker medier. Vi er kritiske til medier. Vi er mediefolk. Men vi er også medier.

Vi medierer verden for hverandre, og studentene medierer verden for oss.

Skål for medieutdanninga!

Skrevet av

Johann Roppen

Professor dr.polit, rektor ved Høgskulen i Volda frå 1.8.2015.