Senterparti-representant Anne Tingelstad Wøien har dei siste åra vore oppteken av kva som skal skje med Høgskulen i Volda og andre høgskular som har nøla med å kaste seg på fusjonstoget. I spørjetimen på Stortinget 3. februar 2016 stilte ho og andre – spørsmål om dette til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.
Wøien spør:
Mitt spørsmål til statsråden blir derfor om han kan si hva han vil med de høgskolene som kan bli stående alene. Vil de tvangssammenslås ved bruk av finansielle midler fordi de ikke har store nok miljøer til å bygge doktorgradsprogrammer, eller vil de bli skoler med kun bachelorutdanning?
Heile spørsmålet frå Wøien kan lesast her.
Svaret frå Isaksen og oppfølgjande spørsmål frå Liv Signe Navarsete (SP) og Marianne Aasen (Ap) står nedanfor.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:44:18]: For det første skal jeg minne departementet om at vi må intensivere klart språk i arbeidet vårt. Det er alltid en god påminnelse om det.
Så mener jeg at de høyskolene som nå står alene, burde være urolige. De burde være urolige for fremtiden fordi de skal forholde seg til et helt nytt universitets- og høyskolelandskap. De fusjonene som har kommet i universitets- og høyskolesektoren, har kommet fordi et ganske bredt flertall på Stortinget, med unntak av Senterpartiet og delvis SV også, har sagt at de ønsker en strukturreform, altså ønsker større enheter i universitets- og høyskolesektoren. Den andre grunnen er at det har vært til dels ganske stor lokal entusiasme. Jeg har til og med flere eksempler på lokale senterpartirepresentanter både fra Oppland fylke, fra Telemark fylke og til og med fra Sogn og Fjordane som mener at man trenger å bli en del av større institusjoner i universitets- og høyskolesektoren. Så jeg mener at man både i Sogn og Fjordane og andre institusjoner, Høgskulen i Volda, Høgskolen i Hedmark, Lillehammer, burde se på hvorvidt de skal slå seg sammen med andre. Jeg mener at det vil gi dem større muligheter også til å sikre fagtilbudet som er der i dag.
Så til spørsmålet om hvordan man skal sikre at disse institusjonene som blir stående igjen, fortsatt skal ha tyngde nok. Det er ingen planer fra min side om at man skal straffe institusjoner som blir stående igjen, økonomisk. Men det er klart at en del av midlene vi deler ut, er basert på konkurranse, og det er vel ikke en helt ueffen antagelse at større og sterkere fagmiljøer har en større sjanse for å nå opp på konkurransearenaene enn små og mer fragmenterte fagmiljøer. Men når det gjelder finansieringssystemet som vi har kommet med og lagt frem for Stortinget, er det ikke noe der som tilsier at institusjonene vil bli straffet for å bli stående alene, men at de kommer til å få store utfordringer i et universitets- og høyskolelandskap, hvor det blir flere større konkurrenter, er jeg ikke i tvil om.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:46:23]: Statsråden har skrevet at han vil kreve at alle lærerutdanningsinstitusjoner skal tilby masterutdanning i minimum to av de tre prioriterte fagene – norsk, matte og engelsk. Dette skal institusjonene klare på egenhånd, og det skal være en forutsetning for å kunne tilby en femårig lærerutdanning på masternivå, som for øvrig ikke er diskutert og vedtatt i Stortinget.
I dag kan vi lese i avisen at studenter på lærerutdanninga i Sogn og Fjordane er mest fornøyd med sitt studie. Likevel kan regjeringa risikere å legge ned denne lærerutdanninga og f.eks. den i Østfold, fordi høgskolene ikke har kompetanse som kreves på egen institusjon. Da blir spørsmålet: Hva er det som gir en høgskole som er fusjonert med et universitet, en mer kapabel lærerutdanning enn en høgskole som samarbeider med en annen høgskole?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:47:14]: En av årsakene, tror jeg, til at både styret på Høgskulen i Sogn og Fjordane og også de ansatte ifølge en avstemning som ble tatt der, er relativt positive til å se på muligheten til å slå seg sammen, er nettopp at de ønsker å beholde lærerutdanningen. Når vi sier at vi skal ha en femårig masterutdanning, må vi selvfølgelig sette noen kvalitetskrav til det. Intensjonen bak strukturreformen er likevel at vi skal ha en desentralisert lærerutdanning. Jeg tror en av grunnene til at mange av høyskolene ser at de er nødt til å inngå et samarbeid med enten universiteter eller andre høyskoler, er det å sikre nok ressurser til å bygge opp en ny lærerutdanning, styrke miljøet og være i stand til å rekruttere godt nok. Så må vi selvfølgelig også bruke penger på å styrke lærerutdanningene, f.eks. gjennom flere stipendiater. Det gjør vi i årets budsjett, og det arbeidet er vi ikke ferdig med. De høyskolene som er interessert i å fortsette med lærerutdanning, burde være ekstra opptatt av å se seg om etter partnere.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Liv Signe Navarsete.
Liv Signe Navarsete (Sp) [10:48:35]: NOKUT sitt studiebarometer, der 29 000 studentar har gitt svar om opplevd studiekvalitet, viser at tre av dei fem beste grunnskulelærarutdanningane i landet tilhøyrer Høgskulen i Sogn og Fjordane. Det er kanskje ikkje tilfeldig og avvik at elevane ved skulen i Sogn og Fjordane presterer resultat blant dei beste i landet. Likevel vert dette sett bort frå, og mykje andre endringar er eit enorm press for samanslåing. Om ein les utgreiinga for samanslåing, vedtak skal eventuelt fattast, går det fram at frykt styrer mykje av det – frykt for at ein ikkje får stipendiatstillingar, ein fekk ingenting ved tildelinga i haust, frykt for at ein ikkje får godkjent masterutdanninga, frykt for represaliar, eigentleg frå eigarane, altså Kunnskapsdepartementet, at ein ikkje blir prioritert.
Kan ministeren garantere at departementet ikkje vil drive slik forskjellsbehandling av høgskular som fusjonerer, og dei som, med gode resultat, vel å fortsetje aleine, men i tett samarbeid med andre?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:49:42]: For det første mener jeg at det å kalle oppfølging av demokratisk fattede vedtak for frykt for represalier, er en temmelig pussig språkbruk, for å si det forsiktig. Dette har vært utredet i flere runder, også under den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen hadde også en ambisjon om strukturreform i høyere utdanning. Det har vært en stortingsmelding, bredt forankret, med bred tilslutning til hovedlinjene om enn ikke til alle detaljene i det. Det er ikke frykt for represalier. Det er en normal demokratisk styring av en sektor. Så er det sagt.
Det er et veldig viktig poeng at man har fornøyde studenter. Det er en veldig viktig del også. Det er en av indikasjonene på om man har et tilbud av god kvalitet. Og jeg tror at Høgskulen i Sogn og Fjordane sannsynligvis har fått til bl.a. tettere oppfølging av elevene, at de er flinke på å gi elevene tilbakemeldinger – mye av det vi vet har noe å si også for god undervisningskvalitet. Så er det andre områder hvor f.eks. Høgskulen i Sogn og Fjordane ikke har like gode resultater, f.eks. når det gjelder forskningspublisering av en del av disse tingene. Jeg tror Høgskulen i Sogn og Fjordane nå ser seg om etter fusjonspartnere og åpner for den prosessen fordi de ønsker å styrke høyskolen sin – ikke svekke den.
Presidenten: Marianne Aasen – til oppfølgingsspørsmål.
Marianne Aasen (A) [10:51:00]: Etter mange av disse sammenslåingene som vi nå har opplevd de siste årene, også under den rød-grønne regjeringa, har det oppstått en del paradokser. En av de største institusjonene i Norge er Høgskolen i Oslo og Akershus. De ønsker å bli et universitet, men kan foreløpig se langt etter det, fordi reglene endres, og det blir stadig vanskeligere å bli universitet i Norge.
Høgskolen i Oslo og Akershus får derimot lov til å kalle seg universitet når de er utlandet, når de er utenfor Norges grenser, og de er blitt medlem av European University Association nylig.
Samtidig er det sånn at mange høyskoler nå har endret skiltet og logoen på veggen. De som aldri hadde hatt sjanse til å bli universitet, er nå en del av NTNU eller en del av universitetet i Bodø, det kan være Høgskolen i Nesna eller Høgskolen i Gjøvik – gode institusjoner, men universitet er det ikke. Hva er statsrådens kommentar til det?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:52:00]: Årsaken til det paradokset ligger mer enn ti år tilbake i tid. Stortinget bestemte seg for i praksis å oppheve det som var et veldig klart skille mellom høyskoler og universiteter. Den tannkremen er ute av tuben. Det betød også at man i løpet av noen få år fikk en del nye universiteter som i praksis, i hvert fall med årenes utvikling, ikke var vesensforskjellige fra noen av de største høyskolene våre.
Så er det slik at vi har skjerpet kravene for å bli universitet. Vi har også vurdert andre alternativer, f.eks. frislipp, men det er jo ikke det å kalle seg universitet som er det avgjørende, det er de faglige fullmaktene man får ved å få tildelt universitetsstatus som er avgjørende. Vi mener at det er viktig at vi er strenge og har klare krav for å gi de faglige fullmaktene.
Så vil det blir noen paradokser ved at sterke institusjoner også til en viss grad har fusjonert med svake institusjoner. Men jeg mener at summen alt i alt gir et universitets- og høyskolelandskap som blir bedre i stand til å løse store samfunnsutfordringer enn det vi har hatt tidligere.
