Fredric Holen Bjørdal (Ap) tok opp Høgskulen i Volda i strukturdebatten i spørjetimen på Stortinget, onsdag 18. februar 2015.
Video frå replikkvekslinga mellom Bjørdal og statsråd Torbjørn Røe Isaksen.
Fredric Holen Bjørdal (A) [12:53:25]: «Det går nå føre seg ein debatt om struktur mellom institusjonane i høgare utdanning. Høgskulen i Volda ynskjer primært å halde fram åleine, men opplever eit sterkt press frå statråden om å fusjonere. Høgskulen etterlyser fagleg grunnlag for at fusjonen er det einaste alternativet.
Kva fagleg grunnlag har statsråden som Høgskulen i Volda ikkje kjenner til?»
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:53:52]: Det vil overraske meg hvis jeg har noe faglig grunnlag eller en analyse som de oppvakte menneskene i Volda ikke kjenner til. De er helt sikkert bevandret i hva som har kommet av rapporter både om forskningsmiljøer og utdanningsmiljøer de siste 10–15 årene. De har helt sikkert lest både Stjerne-utvalget og andre fagfellevurderinger av fagfelt som også involverer dem.
Høgskulen i Volda er god på mange områder. Bachelorstudentene f.eks. fullfører på normert tid. Det er bra. Høgskulen har en tydelig profil med journalistutdanningen som en tydelig spiss. Det er også bra. Men så har Høgskulen også en rekke utfordringer:
De har en lav andel kvalifiserte søkere per studieplass. Alt dette er for øvrig offentlig, det er ingenting som er hemmelig fra departementets side.
De har søkning og rekruttering særlig til lærerutdanningene og helseutdanningene, barnevernspedagog og sosionom er en hovedutfordring for Høgskulen.
De publiserer under snittet for statlige høyskoler.
De har en veldig lav andel eksternfinansierte inntekter, og veldig lite fra Norges forskningsråd.
De har en lav andel uteksaminerte masterkandidater.
Dette er tegn på, indikatorer som vi må snakke om, at noen av fagmiljøene er små og sårbare. Flertallet av fagevalueringer som er kommet siden årtusenskiftet, har pekt på nettopp små fagmiljøer som et av hindrene for kvalitet.
Regjeringen vil som kjent ta sikte på å legge om lærerutdanningen til en femårig master. Den nye lærerutdanningen vil stille enda sterkere krav til professorkompetanse og mastergrader i de sentrale skolefagene. Det vil være et formidabelt løft for Høgskulen i Volda å ta, og jeg er usikker på om de vil klare disse kravene på egen hånd allerede i 2017, som vi har sagt vi tar sikte på å innføre den nye lærerutdanningen fra.
Dette er viktige momenter som jeg har diskutert med Høgskulen i Volda, men jeg har også trukket frem, som man burde gjøre, at Høgskulen har mye å være stolt av i dag, og som vil være en viktig del av den fremtidige strukturen.
Høyskolene på Vestlandet må selvfølgelig også vurdere betydningen av at det skjer store endringer med betydning for profesjonsutdanningene i andre deler av landet. Flere institusjoner har spilt inn fusjonsforslag som innebærer høyere ambisjoner på profesjonsfagenes vegne. Nye store institusjoner med profesjonsfaglig profil vil ha forutsetninger for å utvikle kraftfulle fagmiljøer som kan utfordre de profesjonsfaglige miljøene på Vestlandet fra Bergen til Molde. Behovet for endringer blant høyskolene på Vestlandet må ses i lys også av dette.
Jeg mener at det er mye bra med tilbudet som eksisterer i Volda, men jeg mener at det kan bli bedre, og vi vil med denne prosessen legge til rette for sterkere fagmiljøer på Vestlandet og i Møre og Romsdal.
Fredric Holen Bjørdal (A) [12:56:35]: Ut frå svaret frå statsråden kan det verke som om fusjonen er målet snarare enn verkemidlet, og iallfall det einaste verkemidlet regjeringa er villig til å ta i bruk for å styrkje høgskulane. Eg tolkar svaret dit at det i beste fall er mangelfull dokumentasjon på at fusjonerte utdanningsinstitusjonar gjev betre kvalitet og er økonomisk lønsame.
Regjeringa slo tidleg fast at formålet med strukturendringane skulle vere auka kvalitet. Ja vel. Men er ikkje regjeringa i det heile uroleg for å presse gjennom fusjonar før det finst faktagrunnlag for at dei verkeleg fører til kvalitetsheving? Og vil det ikkje vere klokt å evaluere verknadene av neste års frivillige fusjonar før ein går vidare med fleire samanslåingar i sektoren?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:57:29]: Man burde alltid som politiker ha en sunn bekymring over politikken man gjennomfører uansett, fordi det å reformere og det å endre er vanskelig. Det er alltid fallgruver, det er alltid mulig å trå feil. Nettopp derfor er det viktig at man har en god prosess, som er grundig, og at man ikke tar forhastede beslutninger. Men samtidig er det også nødvendig på et eller annet punkt å sette punktum. Noe av problemet i sektoren er at det har vært brukt millioner av kroner og vært masse blod, svette og tårer på samarbeidsprosesser som ikke har endt opp i annet enn fagre intensjoner – lite annet.
Struktur er ett av virkemidlene, men det er på ingen måte det eneste. Et nytt finansieringssystem er et viktig virkemiddel for høyere kvalitet. Når det gjelder høyskolene konkret, har de nytt godt av regjeringens økning i antall stipendiater rettet konkret inn mot profesjonsutdanningene. Ingeniørutdanningene har fått en egen pott nå til utstyr – fast, permanent, 30 mill. kr i året. Det er et viktig bidrag, langtidsplanen likeså.
Fredric Holen Bjørdal (A) [12:58:38]: Når nullalternativet ikkje er akseptert, får ein eit inntrykk av at dette kanskje først og fremst er ei omfattande sentraliseringsreform som kjem ovanfrå og ned. Det kan vere nærliggjande å tru at grunngjevinga for dette like godt er økonomisk som noko anna. Eit interessant spørsmål, som eg ikkje har fått svar på, er: Korleis skal ein få betre ressursutnytting ved fusjon utan å redusere talet på studiestader eller utdanningstilbod? Ønskjer i realiteten regjeringa færre campus?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:59:13]: Det er styrene som bestemmer over campusene, så det er det ikke regjeringen som går inn og detaljstyrer. Det burde vi heller ikke gjøre. Og så er dette ikke en reform for å spare penger, snarere står det i regjeringserklæringen at vi skal bruke mer penger på høyere utdanning. Det mener jeg også vi burde gjøre. Det er en god investering både i forskning og utdanningskvalitet. Selvfølgelig kan endringer kan være vanskelige, og selvfølgelig kan det være skjær i sjøen. Jeg holdt på å si, man må jo være blind hvis man ikke ser at det er tilfellet også i politikken, som skal styre i en komplisert verden. Mitt spørsmål tilbake er: Hva er alternativet? Når høyskolene ser at de skal ha store løft f.eks. på lærerutdanning, når de ser at kravene til hva en profesjonsutdanning skal inneholde, blir høyere, ikke fordi politikerne nødvendigvis krever det, men fordi arbeidslivet og endringene i samfunnet krever det, når vi ser at kravene til forskning og kobling mellom forskning og utdanning blir høyere – hva skal da være svaret, om ikke å søke partnerskap?
