Dear students, new and returning. Dear colleagues and guests. Welcome to a new academic year at Volda University College. To those of you who have come here from abroad: you have travelled a long way, and from today this is your place too. The rest of my speech will be in Norwegian. You will find it in English on the screen beside me.
Lat meg byrje med ei lita tilståing: Eg har aldri vore særleg oppteken av fotball.
Men i sommar var eg og mannen min på ferie i Grimstad, og han tok meg med på fotballpub for å sjå Noreg mot Brasil. Eg gjekk mest for hans skuld. Puben var stappfull, kanskje hundre menneske, og dei fleste var framande for kvarandre.
Så skjedde det noko eg ikkje var førebudd på. Då dommaren blåste av, og Brasil var slått ut av VM, reiste heile lokalet seg. Vilt framande menneske kasta seg om halsen på kvarandre. For fyrste gong i historia var Noreg sitt herrelandslag i ein VM-kvartfinale – men det var ikkje det folk jubla for der inne. Midt i jubelen gjekk det opp for meg kva fotball handlar om. Det er ikkje ballen. Det er samhaldet, på tvers av om ein kjenner kvarandre eller ikkje.
Kanskje kjende du på det same i sommar. Det er den kjensla eg ønskjer for deg her i Volda: å høyre til, å dele noko med andre. Ikkje berre no i studiestarten, men gjennom heile studietida.
Men vi lever i ei uroleg tid. Dei fleste av oss fekk råda frå styresmaktene i postkassa: vi bør kunne klare oss sjølve i ei veke. «Du er ein del av Noregs beredskap», heiter det.
Det kan kjennast tungt å vere ung i ei slik tid. Kanskje har du tenkt: Kva kan vel eg gjere med alt dette? Då vil eg fortelje deg om ein mann som levde her i Volda, og som i år ville fylt 300 år.
Hans Strøm var prest i Volda på 1700-talet, og ein av dei fyrste naturforskarane i landet. Mange av dykk skal ha undervisning i huset som ber namnet hans. Tida hans var minst like uroleg som vår: uår og svolt, stormar som tok fiskarar på havet, sjukdom utan legehjelp.
Kva gjorde han med uvissa? Han svara med kunnskap. Medan andre lærde skreiv ned det dei fekk høyre, gjekk han sjølv ut og såg etter, og skreiv ned korleis folk på Sunnmøre dreiv jordbruk og fiske. Kunnskapen delte han med folket her og med heile det lærde Europa.
Kunnskap var beredskapen til Hans Strøm. Opplysning handla ikkje om luksus for han, det handla om å overleve.
Og det, kjære studentar, er grunnen til at de sit her i dag.
For kva er beredskapen til eit samfunn, når det kjem til stykket? Det er ikkje berre hermetikk og batteri i eit kjellarskap. Den djupaste beredskapen er folk. Planleggjaren som veit kvar vatnet tek vegen lenge før elva stig. Kulturarbeidaren som gjev oss samhald, det som gjer at vi vil stille opp for kvarandre.Læraren som byggjer dømmekraft hos ungane våre. Journalisten som held informasjonsrommet reint når løgna flaumar. Sosialarbeidaren som held lokalsamfunnet saman når krisa råkar.
Alt dette utdannar vi ved Høgskulen i Volda. Nokre av dykk som sit her i dag, skal stå i desse rollene om få år. Så når styresmaktene seier at du er ein del av Noregs beredskap, vil eg seie det endå sterkare: De er Noregs beredskap.
Men ikkje i dag, og ikkje åleine. Det er nettopp difor de studerer her, med folk rundt dykk som har som jobb å gjere dykk klare.
Og så eit ord om det de kjem til å bruke kvar einaste dag: kunstig intelligens. De kan meir om desse verktøya enn mange av oss som står her, så eg skal ikkje bruke tida på kva maskina ikkje kan. Eg skal seie kva vi ber dykk om: Gjer som Strøm. Gå ut og sjå etter sjølv. Sjekk kjelda. Og ver i stand til å gjere greie for korleis de kom fram til det de leverer – for eit svar du ikkje kan forklare, er ikkje kunnskap. Danning kan ikkje lastast ned. Ho må øvast opp, saman med andre.
Og så skal eg seie éin ting som ikkje står i studieplanen.
Eg er homofil, og eg har vore open om det i mange år. Likevel må eg framleis tenkje gjennom det kvar gong eg møter nokon nye: skal eg seie det no, seinare, eller ikkje? Etter alle desse åra – framleis det same spørsmålet. Og eg er rektor. Eg har ein tittel og eit heilt hus i ryggen når eg tenkjer på det.
Nokre av dykk sit med det same spørsmålet i dag. Andre sit med noko anna: at du ikkje kjenner eit einaste menneske du skal studere saman med. At du er femten år eldre enn resten av kullet. At ingen heime har studert før.
Difor skal eg vere tydeleg på kva som gjeld her: Du er no student i Volda. Du skal ikkje måtte gjere deg mindre for å vere det. Dette er ikkje høflegheit, det er eit fagleg krav. Eit akademisk fellesskap lever av at folk seier det dei faktisk meiner. Og det gjer ingen som samstundes må halde att på kven dei er.
Volda er ein liten stad. Det gjer det tettare enn der mange av dykk kjem frå, og det kan bli to ting: godt, eller trongt. Kva av dei to det blir, avgjer vi i lag – frå i dag.
Og hugs laget frå i sommar. Sigeren mot Brasil vart til i alle åra med arbeid før den kvelden vi jubla. Og bak dei elleve på bana står eit heilt støtteapparat: trenarar, fysioterapeutar, analytikarar, kokkar. Ingen kjem dit åleine.
Du har eit apparat òg: fadrane dei fyrste vekene, medstudentane dine, faglærarane og samtaletenestene våre. Bruk dei. Å be om hjelp er ikkje eit nederlag, det er ein studieteknikk. For studietida vert ikkje avgjord i eksamensveke, men i alle dei vanlege dagane de møter opp, studerer og hjelper kvarandre vidare.
Det de sit igjen med til slutt, er meir enn eit vitnemål. Det er danning: evna til å tenkje sjølv, og til å bere eit demokrati vidare. Danning og demokrati – det er visjonen til Høgskulen i Volda. I dag er det eit løfte til dykk.
Så la oss byrja der. På puben i Grimstad kjende eg ingen utanom mannen min. Likevel jubla hundre framande som om vi hadde kjent kvarandre heile livet. Ingen hadde planlagt det. Det berre skjedde.
Her skjer det ikkje av seg sjølv. Eit studiemiljø blir til av folk som gjer det fyrste trekket, gong på gong, gjennom heile studietida.
Ein eller annan gong desse åra kjem du til å trenge nokon. Ein annan gong er det du som er den nokon treng. Du veit ikkje på førehand kva som blir din tur, og difor gjeld dette alle.
Sjå deg rundt. Kven kan du seie hei til i dag?
Godt studieår!
English version:
Dear students, new and returning. Dear colleagues and guests. Welcome to a new academic year at Volda University College. To those of you who have come here from abroad: you have travelled a long way, and from today this is your place too. The rest of my speech will be in Norwegian. You will find it in English on the screen beside me.
Let me begin with a small confession: I have never been particularly interested in football.
But this summer my husband and I were on holiday in Grimstad, and he took me to a football pub to watch Norway play Brazil. I mostly went for his sake. The pub was packed, perhaps a hundred people, and most of them were strangers to one another.
Then something happened that I was not prepared for. When the referee blew the final whistle and Brazil were out of the World Cup, the whole room rose to its feet. Complete strangers threw their arms around each other. For the first time in history the Norwegian men’s team were in a World Cup quarter-final – but that was not what people were cheering for in there. In the middle of it all, I understood what football is really about. It is not the ball. It is the sense of belonging together, whether or not you know the person beside you.
Perhaps you felt the same thing this summer. That is the feeling I want for you here in Volda: to belong, to share something with others. Not only now, during these first days, but throughout your studies.
But we live in an unsettled time. Most of us received the government’s advice through our letterboxes: we should be able to manage on our own for a week. “You are part of Norway’s preparedness,” it said.
It can weigh on you to be young in a time like this. Perhaps you have thought: what can I possibly do about any of it? Then let me tell you about a man who lived here in Volda, and who would have turned 300 this year.
Hans Strøm was a priest in Volda in the eighteenth century, and one of the first natural scientists in Norway. Many of you will have classes in the building that carries his name. His time was at least as unsettled as ours: failed harvests and hunger, storms that took fishermen at sea, illness with no doctor to call on.
What did he do with that uncertainty? He answered it with knowledge. While other scholars wrote down what they were told, he went out and looked for himself, recording how people in Sunnmøre farmed and fished. That knowledge he shared with the people here, and with learned Europe.
Knowledge was Hans Strøm’s preparedness. For him, enlightenment was not a luxury. It was a way to survive.
And that, dear students, is why you are sitting here today.
Because what is a society’s preparedness, when it comes down to it? It is not only tinned food and batteries in a cupboard. The deepest preparedness is people. The planner who knows where the water will go long before the river rises. The cultural worker who gives us the sense of belonging that makes us willing to show up for one another. The teacher who builds judgement in our children. The journalist who keeps the information space clean when lies are flooding in. The social worker who holds a community together when crisis strikes.
All of this we educate for at Volda University College. Some of you sitting here today will hold those very roles within a few years. So when the authorities say that you are part of Norway’s preparedness, I will put it more strongly: you are Norway’s preparedness.
But not today, and not on your own. That is precisely why you are studying here, surrounded by people whose job it is to get you ready.
And a word about something you will use every single day: artificial intelligence. You know more about these tools than many of us standing here, so I will not spend my time on what the machine cannot do. I will tell you what we ask of you: do as Strøm did. Go out and look for yourself. Check the source. And be able to account for how you arrived at what you hand in – because an answer you cannot explain is not knowledge. Formation of character and judgement cannot be downloaded. It has to be practised, together with others.
And now I want to say one thing that is not in any course description.
I am gay, and I have been open about it for many years. Even so, I still have to think it through every time I meet new people: do I say it now, later, or not at all? After all these years, still the same question. And I am the rector. I have a title and an entire institution behind me when I think about it.
Some of you are sitting with that same question today. Others are sitting with something else: that you do not know a single person you are about to study alongside. That you are fifteen years older than the rest of your year group. That no one in your family has studied before.
So let me be clear about what applies here: you are now a student in Volda. You should not have to make yourself smaller in order to be one. This is not politeness, it is an academic requirement. A scholarly community lives on people saying what they actually think. And no one does that while holding back who they are.
Volda is a small place. That makes it closer-knit than where many of you come from, and it can turn into two things: warm, or narrow. Which of the two it becomes, we decide together – starting today.
And remember the team from this summer. The victory over Brazil was built in all the years of work before the evening we cheered. And behind the eleven on the pitch stands an entire support team: coaches, physiotherapists, analysts, cooks. No one gets there alone.
You have a support team too: your mentors in these first weeks, your fellow students, your lecturers, and our student support services. Use them. Asking for help is not a defeat, it is a study technique. Because your years here are not decided in the exam week, but in all the ordinary days when you turn up, study, and help each other along.
What you are left with in the end is more than a diploma. It is formation: the ability to think for yourself, and to carry a democracy forward. Formation and democracy – that is the vision of Volda University College. Today it is a promise to you.
So let us begin there. In that pub in Grimstad I knew no one except my husband. Even so, a hundred strangers cheered as though we had known each other all our lives. No one had planned it. It simply happened.
Here it does not happen by itself. A student community is made by people who take the first step, again and again, throughout their years of study.
At some point during these years you will need someone. At another point you will be the one someone needs. You cannot know in advance which turn is yours, and that is why this applies to everyone.
Look around you. Who can you say hello to today?
Have a good academic year!