Presentasjon av prosjektet i siste nummer av det polske informasjonsbladet for Den katolske kyrkja, Informator Katolicki, s. 7-8.

Norsk tekst:

Vår Frue på Sunnmøre

ANDERS ASCHIM (Høgskulen i Volda), MARTE FANNELØB GISKEØDEGÅRD og LARS HALVORSEN (Møreforsking)

I forskningsprosjektet «Ora et labora. Katolske arbeidsinnvandrere på Sunnmøre» har forskere fra Høgskulen i Volda og forskningsinstituttet Møreforsking studert polske kirkegjengere i Ålesund sogn av Den katolske kirke. Gjennom ett år har vi deltatt i og observert messer og andre aktiviteter i kirken. Vi har intervjuet prester og kirkegjengere, og vi har gjennomført en spørreundersøkelse blant voksne kirkegjengere. Hva fant vi?

Polske kirkegjengere på Sunnmøre

Ålesund sogn av Den katolske kirke dekker 17 kommuner og et areal på over 5000 kvadratkilometer. Vår Frue kirke, den eneste katolske kirken i området, ligger i regionsenteret Ålesund. Menigheten har to prester, en norsk sogneadministrator og en polsk kapellan. Medlemmene kommer fra omtrent 70 forskjellige nasjoner, og i dag har flertallet av kirkegjengerne bakgrunn fra Polen. I Vår Frue kirke er det minst tre messer hver søndag, to av dem på polsk. I tillegg feirer prestene messe månedlig på fire andre steder i det vidstrakte sognet. I (den lutherske) Gursken kirke, som ligger nær et stort skipsverft med mange polske arbeidere, er det messe på polsk to lørdager i måneden.

I 2015 var det registrert 3379 innvandrere og barn med innvandrerbakgrunn med landbakgrunn Polen i dette området. Nesten 1000 bor i Ålesund by, men det bor polske innvandrere i alle kommunene på Sunnmøre.

I løpet av en vanlig kirkehelg kan det fort være rundt 400 polsktalende til messe i den katolske menigheten. Etter norske forhold er dette et høyt tall, men det betyr likevel at de fleste polakker på Sunnmøre ikke går regelmessig til messe her. Det kan være mange grunner til at kirkesøkningen er lavere her enn i Polen. For noen kan det å oppholde seg utenlands representere en frihet fra kirkelig kontroll og disiplin. Andre pendler mellom arbeidsplass i Norge og hjem i Polen, går kanskje til kirke i Polen, men finner det ikke naturlig å oppsøke kirken i Norge. For atter andre kan lange arbeidsdager, lange avstander og transportproblemer gjøre det praktisk vanskelig å komme til kirke. De som faktisk går til messe, er til gjengjeld svært aktive kirkegjengere. 70 % av dem som svarte på spørreundersøkelsen vår, oppga at de går til messe hver uke.

Vi vet også dette om dem: Sju av ti er minst 30 år, vel halvparten er minst 40 år. De aller fleste er gift. Seks av ti er menn. 68 % har fast jobb i bedriften de arbeider i. Bare 6,8 % var uten arbeid på tidspunktet for undersøkelsen (våren 2015), blant mennene 3 %. Dette er en gruppe med sterke bånd til hjemlandet. Flertallet har permanent adresse i Polen. En tredjedel har ektefelle eller samboer bosatt i Polen, og en fjerdedel har mindreårige barn der. Hele 60 % rapporterer at de reiser til Polen en gang i måneden eller oftere. Dette går inn i et kjent mønster. Etter EU-utvidelsen i 2004 har mange fra Polen, særlig menn, pendlet til Norge for å jobbe her en stund. Noen henter etter hvert familien og slår seg ned i Norge på mer permanent basis.

«Et stykke Polen her»

Hvordan fungerer så kirken for de polske kirkegjengerne? «Vi kommer for å møte Gud hver søndag. Det er vår identitet», lyder et typisk utsagn fra en kvinne vi intervjuet. Kirkerommet har først og fremst en religiøs og teologisk betydning. Men en annen i samme samtale tilføyde: «Det er også vår kontakt med Polen.» Gjennom den polske presten og den polske messen har kirkegjengerne også tilgang til et språklig, sosialt og kulturelt fellesskap i og omkring kirken. Det arrangeres kirkekaffe, grillfester og andre sosiale samvær.

Fellesskapet i kirken er også en ressurs for råd og praktisk hjelp. Som en informant sa: «I tillegg til å komme for Guds skyld, kommer vi hit for å møte andre polakker. For å få informasjon. Noen kan norsk bedre enn andre. Noen vet om lover og regler. Slike ting som å se etter jobber. Det er rett og slett gjensidig hjelp.» Spørreundersøkelsen blant de polske kirkegjengerne forteller at nesten halvparten (45 %) av kirkegjengerne sier at de har fått praktisk hjelp eller informasjon gjennom menigheten eller noen de kjenner fra menigheten på ett eller flere områder.

Internasjonal forskning tyder på at deltakelse i religiøse fellesskap kan slå ulikt ut for migranters tilpasning til det nye landet. I en situasjon med nye utfordringer og krav kan det være en lettelse å ha et sted hvor en kan snakke sitt eget språk, møte mennesker fra samme kultur og dyrke Gud i vante former – å «ha et stykke Polen her», som noen uttrykte det. Men et slikt fellesskap kunne også tenkes å fungere som et sted hvor polakker holder seg for seg selv og isolerer seg fra andre.

Polsk og norsk

En slik effekt kunne vi ikke påvise i menighetsfellesskapet i Ålesund. Riktignok fant vi at polske kirkegjengere hadde klart mest sosial kontakt med andre polakker. Bare en fjerdedel har ukentlig sosial kontakt med nordmenn i lokalsamfunnet der de bor, og omtrent en tredjedel hadde bare sosial kontakt med andre polakker på fritiden når de er i Norge. Men det var ikke noe som tydet på at det å delta i kirkelig aktivitet, økte sjansen for en slik eksklusivt polsk omgangsform.

Derimot fant vi at polske som ikke bare gikk til messe, men deltok i det sosiale fellesskapet i kirken, ofte også var med i organiserte fritidsaktiviteter utenom kirken i Norge. Kanskje var grunnen at de fikk informasjon om slike aktiviteter gjennom folk de møtte i kirken, kanskje var det lettere å delta i slike aktiviteter sammen med andre man kjente fra kirken. Dette kan være en fin måte å få kontakt med det norske samfunnet på, for mye av den sosiale kontakten mellom nordmenn skjer nettopp i organiserte fritidsaktiviteter.

Et felles rom

Den polske delen av menigheten er svært synlig i kirkerommet. De er ikke bare flittige kirkegjengere, mange gjør også en stor frivillig og praktisk innsats, som ministranter og lektorer, med rengjøring og vedlikehold. De investerer mye tid og energi i kirken. I løpet av noen høstuker i 2014 forvandlet en gruppe (hovedsakelig) polske menn området bak kirken fra et villniss til en park og bygde et utendørs andaktssted. «Maria-grotten» er en vakker steinmur med en nisje hvor det er plassert en Maria-statue. Senere er det også reist en «Jesu hjerte»-statue foran menighetslokalet. Den polske kapellanen er en dyktig og populær organisator og inspirator.

Denne innsatsen blir sett og verdsatt av den øvrige menigheten, og den skaper et bånd mellom katolikker av ulike nasjonaliteter. Flere av de eldre i menigheten uttrykte at de satte stor pris på den nye energien polakkene representerte. Samarbeidet mellom de to prestene ble ofte nevnt av de polske informantene. Også den norske sogneadministratoren var viktig for dem. Mye av den praktiske hjelpen og rådgivningen foregikk nok ved at polske hjalp hverandre, men flere norske tok et aktivt ansvar, for eksempel med økonomisk rådgivning og norskopplæring.

Flere tegn tyder på en vekkelse, en åndelig og religiøs fordypning, blant de polske i Ålesund-menigheten. Det har blant annet vært stor oppslutning om retretter («rekolekcje»). Både den polske presten og mange lekfolk uttrykker at polske katolikker også har en misjonerende oppgave i det sekulære Norge.

Multimedia: Forskningsprosjektet «Ora et labora» har også inspirert en gruppe studenter på mediefag ved Høgskulen i Volda til å lage denne nettreportasjen: http://interaktiv.smp.no/2015/Den-lille-kirken-med-den-store-menigheten/ (norsk)