Takkebakst og småkaker

Det nærmar seg jul, og fjerde samling er no gjennomført. Ein lærerik og sosial samankomst der latteren satt laust og mjølet flaug for å seie det mildt. Slik går det når det er takkebakst som skal lagast på skulekjøkenet til høgskulen.

No er flatbrød og serinakaker ferdiglaga. Prosessen med å lage desse har vore særs fin, då eg har fått med meg både mor (oldemor) og mormor i bakstelaginga. Dette har vore ei lærerik erfaring for oss alle tre, då berre eg har laga flatbrød før. Kven skulle trudd at eg kunne lære mine baksteførebilete noko, dei som kan alt?

I dag har tre generasjonar vore i sving på baksterommet til mor. Både mormor og mor tykte det var kjekt å få lære om denne typen tradisjonsbakst frå den «yngre garde», til tross for at dei begge to er drivne lefsebakarar og har kjevleteknikken innanbords. Foto: Malene Hoel Nilsen

Jula, ei høgtid som blei nøye planlagt
Før i tida var ein heilt avhengig av å planlegge fram i tid, og juleforberedelsane var intet untak. I følgje Sissel Brunstad og John Roald Pettersen fulgte juleplanlegginga årstidene, og byrja så tidleg som i februar-mars i høve vinterfiske. Vidare blei kornsåiinga om våren avgjerande for julebaksten, medan slaktinga og kornhaustinga om hausten skulle sikre det gode julemåltidet, samt ulike typar bakstverk (Brunstad & Pettersen, 2007, s.12).

Korn
I høve julebaksten var ein heilt avhengig av korn. Når ein på Sunnmøre brukte ordet «korn», var det bygg dei meinte. Denne kornsorten blei også kalla grynmjøl, og kunne blant anna bli brukt i flatbrød og i graut (Brunstad & Pettersen, 2007, s. 17). Ein kunne og skilje namnet på mjølet etter kva som var føremålet med det. Kokemjøl blei brukt til suppe og graut, medan bakstemjølet blei brukt i høve bakinga. Dette mjølet trengte ikkje å være så særs fint, og det kunne derfor vere nokså grovkorna. Likevel var ein «påpasselege med å leggje det beste kornet til side til ekstra fint flatbrød og lefser til jul» (Brunstad & Pettersen, 2007, s.17).

Flatbrød
I følgje Arne Brimi og Ardis Kaspersen (2004, s.102) er det ikkje mange nasjonalrettar som kan måle seg med flatbrødet. Kanskje kan dette vere fordi flatbrødet har vore ein del av den norske kosten i fleire generasjonar? Ingebjørg Lyster og Olaug Myrhol Hatløy (2012, s. 140) nemner at flatbrød var ein særs viktig del av kosthaldet før, og at det blei nytta til dei fleste måltid gjennom heile året. Dette var mogleg då flatbrødet heldt seg lenge, om det berre blei oppbevart luftig og tørt.

Leiv på steiketakke, snart klar for å bli snudd. Foto: Malene Hoel Nilsen

Oppskrifta som eg nytta meg av fekk eg utdelt på samling 18.11.17. Dette var ei oppskrift eg tykte var enkel å arbeide med, og lett lot seg kjevle ut.

Oppskrift: ca 16-18 stk                I tillegg treng du:
250 gram byggmjøl                      Bakstemjøl: like delar bygg- og kveitemjøl
250 gram sammalt rugmjøl        Steiketakke: skal stå på 7-8
250 gram kveitemjøl                    Rutakjevle
2 ts salt                                            Bakstepinnar
6 dl lunka vatn                              Bakstunderlag av til dømes tøy

Fyrst blanda vi alle dei tørre ingrediensene i ein bakstebolle. Deretter sette vi til vatnet og knadde deiga godt saman. Den skulle bli smidig og passe fast. Når deiga var god å arbeide med, vog vi opp emner på 80 gram. Av denne deiga fekk vi 16 emner, desse trilla vi runde før vi byrja å kjevle dei ut til leivar på baksteunderlag.

Mjøl av ulike slag, salt og vatn klar for å bli knadd til smidig flatbrøddeig. Foto: Malene Hoel Nilsen

Leivane skulle vere så tynne som mogleg, og for at dei skulle bli jamne var det naudsynt å snu emnet fleire gongar. Her var bakstemjølet avgjerande for at leivane skulle vere enkle å handtere. Når leivane var store nok, hadde vi dei på steiketakka. Der blei leivane venda på etter kvart som dei blei gylne. Då kosta vi også takka rein for bakstemjøl.

Ferdig trilla emne klar for utbaking, og ferdigkjevla leiv på tøystykke. Foto: Malene Hoel Nilsen

Når dette var gjort la vi flattbrøda på eit trebrett som var dekt med eit klede, før vi byrja prosessen på nytt. Når alle flattbrøda var ferdigsteikte, bretta vi dei og la dei i ei kaketine.

Ferdiglaga flatbrød før og etter bretting. Foto: Malene Hoel Nilsen

Serinakaker
Serinakaker har i fleire år vore tradisjon å lage i min familie. Særleg i 2014 fekk vi forspist oss på denne småkakesorten, då mormor med eit uhell firedobla oppskrifta. Då blei det laga heile 600 serinakaker! Denne gongen leste vi gjennom oppskrifta to gongar, berre for å vere på den sikre sida.

Ferdiglaga serinakaker «attåt» ein kaffitår. Dette var smakfult! Foto: Malene Hoel Nilsen

Oppskrift:
300 gram margarin
9 dl kveitemjøl
4 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker
3 dl sukker
3 egg (eit skal nyttast til pensling)
20 stk mandlar (dess skal grovhakkast)
Ønska mengde perlesukker

Steiketemperatur: 200 grader
Steiketid: ca. 10 min.

Først smuldra vi mjøl og smør saman i ein bakebolle. Deretter blanda vi inn resten av dei tørre ingrediensane. Dei to egga som blei nytta i sjølve baksten, blei piska lett saman før dei blir helt over i bakebollen med dei andre ingrediensane. Deiga blei så elta til den blei fast og fin (ca. 3-4 min). Etterpå blei deiga knadd for hand, slik at vi fekk ut mesteparten av lufta. Vidare delte vi deiga i 8 passeleg store emne. Desse trilla vi til pølser som vi deretter delte i ca. 1,5 cm store bitar.

Rulla Serinakakedeig, kulemål, storleik og mønster. Foto: Malene Hoel Nilsen

Bitane forma vi til kuler som blei plassert på bakebrett. Når brettet var fullt pressa vi kulene flate med ein gaffel. Deretter blei dei pensla og påført mandelmasse og perlesukker.

Serinakaker klare for å bli steikte. Foto: Malene Hoel Nilsen

Etter dette blei dei flate deigkulene plassert i omnen i ca. 10 min, til dei var gylne på toppen. Dei blei deretter avkjølt på rist og plassert i kakeboks.

Refleksjon kring bakstetradisjonar
For dei fleste er jula ei høgtid som har stor betydning, både når det kjem til tradisjonar kring bakst og måltid, og ikkje minst familiehygge. Med tanke på arbeidet som før i tida blei lagt ned i juleførebuinga, er det ikkje vanskeleg å sjå kontrastane til dagens moderne samfunn. Ofte kan ein ty til lette løysingar, dette gjeld også julematen og julebaksten. Kanskje er det difor lurt at vi i førjulstida tek oss tid til å tenke over handverket og kunnskapen som ligg til grunn, for at det er mogleg for oss å handle desse produkta som er særeigne for juletida. Ikkje minst må vi hugse på dei som held tradisjonane ved like.

Kjelder
Brimi, A & Kaspersen, A. (2004). Norske nasjonalretter – en matglad reise i vårt eget land. Oslo: Norsk Fakta Forlag as.

Brunstad, S & Pettersen, J. R. (2007). Den gamle sunnmørsjula. Vind forlag.

Lyster, I & Hatløy, O. M. (2012). Go’ bitar frå besta si kokebok – tradisjonsmat frå Sunnmøre. Sanseleg forlag DA.

Fra jord til Bord – konservering av kjøt

No er tredje samling gjennomført, og eg sit att med mange inntrykk som har gjort meg meir bevisst på eige matforbuk. Eg har fått erfare slakteprosessen av lam på nært hald, og sett korleis ferdigbehandla kjøtvarer som kundar flest tek for gitt i daglegvarehandelen har gått frå jord til bord.

Ferskt slakt og spekemår heng til tørk på Nilsgarden i Barstadvik. Begge bileta er lånt frå Perdis Dankertsen.

27. oktober hadde vi samling i Barstadvik på garden til Eli og Nils Romestrand. Det var her slakteprosessen og partering av lam gjekk føre seg. Når dette var overstått forflytta vi oss til grendahuset i Barstadvik, der vi fekk sjå å lære korleis ein blant anna lagar morpølse av fårekjøt,  før vi fekk smake på smalahove og blodpannekaker. Ein innhaldsrik og smaksrik dag med andre ord.

Slakteprosessen gjorde verkeleg inntrykk på meg, då eg tidlegare ikkje har tenkt så mykje over kvar det er maten eg et kjem frå. Det har liksom vore ei sjølvfølgje at det eg har hatt trengt kan kjøpast på butikken. Difor var det sterkt å sjå liv og død på nært hald. Samstundes var det ei fin trøst at dei flotte menneska som gjennomførte slaktinga verkeleg viste respekt og omsorg for dyra, slik at slaktinga gjekk føre seg på ein så human måte som mogleg.

Hjelpar lengst til venstre og Nils Romestrand til høgre sekund før lammet blir slakta. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Denne erfaringa har fått meg og til å reflektere over tidene som har vore, og at matvarer vi treng for å livnære oss ikkje alltid har vore like tilgjengelege. Slakting av dyr har jo tross alt vore heilt naudsynt for at vi menneska har klart oss. I dagens samfunn er matproduksjon blitt industrialisert, og ting er langt frå slik dei ein gong var. Vi er så heldige å ha overflod av det meste vi treng av mat, noko som og medfører at dei færraste av oss har opplevd å vere med på slakting. Difor tykkjer eg at alle som har moglegheit bør oppleve å ta del i ein slik prosess, då ein i større grad forstår kva for handverk og bearbeiding som ligg bak kjøtet vi blant anna får kjøpt i butikken.

Konservering av kjøt – tørking og speking
Tørking er ein metode som i følgje Astrid Riddervold og Per Berg (2004, s.31) blir nytta for å fjerne fuktigheit frå eit matråstoff, i mitt tilfelle farse av okse, storfe og svin. Når vassaktiviteten i stor grad blir fjerna frå matråstoffet, får ikkje lenger matvareforgiftande, infeksjonsframkallande og matvarendebrytande mikroorganismar vekse. Vidare nemner Riddervold og Berg at ytre faktorar som temperatur, luftfuktigheit og lufthastigheit har ei viktig betydning i høve tørkeprosessen. Norske forhold er svært gunstige, då vi har eit kjøleg klima som gjev gode vilkår tørking av til dømes kjøt.  (Riddervold & Berg, 2004, s.31-32). Sjølv har eg tenkt å benytte meg av eit mørkt lufterom med god gjennomstrøyming for å få fart på konserveringsprosessen, samt for å unngå harskning av spekemåren.

Lufteloftet til oldemor til venstre – ferdiglaga spekemår som skal hengje til tørk til høgre. Foto: Malene Hoel Nilsen

Når ein nyttar tørking som konserveringsmetode, må ein tenkje over faren for at det oppstår mugg på produktet. Riddervold og Berg påpeiker at mugg kan vekse ved låge temperaturar og ved låg vassaktivitet (Riddervold & Berg, 2004, s.32). Det blir difor naudsynt å følgje med på konserveringsprosessen undervegs.

Speking oppstår grunna enzymaktiviteten som går føre seg i høve konserveringsprosessen av matråstoffet (Riddervold & Berg, 2004, s.32). Dette gjer at produktet får ei lukt og ein smak som er særeigen. Denne smaken oppstår under spekeprosessen, og det er hydrolysa i enzyma i konserveringsproduktet som gjer at vi klarer å tyggje, fordøye og absorbere spekekjøtet (Riddervold og Berg, 2004, s.50).

Spekemår – frå farse til pølse
Etter den praktiske samlinga hjå Eli og Nils, har vi studentane fått i oppgåve å lage eit konservert produkt av kjøt. Sjølv har eg bestemt meg for å lage spekemår,  som skal hengast til tørk fram til produktkorga skal presenterast i desember. Eg har kjøpt farseblanding av storfe, okse og svin hos den lokale slaktaren i Ulsteinvik, og eg har valt å prøve ut to krydderblandingar. Den eine er oppskrifta til Eli Romestrand, og den andre er familieoppskrifta som har blitt til etter mange forsøk med prøving og smaking av ulike krydder.
*Eg nytta dobbel oppskrift hjå dei ulike krydderblandingane

Oppskrift frå Eli Romestrand:             Familieoppskrift:
1 kg. mårdeig ferdig mala.                   1. kg mårdeig ferdig mala
3 ts. salt                                                    2 ts. salt
1 ts. kvit pepar                                       1,5 ts. kvit pepar
Litt allehånde                                         1,5 ts. ingefær og 1,5 ts. nellik

Til venstre – Eli Romestrand si oppskrift som inneheld kryddera salt, pepar og allehånde. Til høgre – familieoppskrifta som består av salt, pepar, nellik og ingefær. Foto: Malene Hoel Nilsen

Framgangsmåte
Det fyrste eg gjorde var å legge tarmane i vassbad. Tarmane eg nytta var på førehand frosne, då eg fekk dei ferske på slaktekurset og ikkje skulle nytte dei med ein gong. I tina tilstand skylte eg gjennom dei ein ekstra gong. Sidan eg fekk kjøtet ferdig kverna hos slaktaren, kunne eg raskt byrje å krydre farsen med de9 ulike krydderblandingane. Eg lot farsen stå i romtemperatur nokre timar før eg byrja å lage spekemår.

Sjølve prosessen gjekk greitt føre seg, men det lønnar seg og vere to! Eg var heldig å få dele denne erfaringa med mormor, og dette var ei ny erfaring for oss begge. Eg bestemte meg for å klippe opp tarmen i mindre stykker for å få passelege mengder med kjøt i kvar pølse. Når dette var gjort knytte eg hyssing i enden på ei lengde tarm, før eg tredde han på kjøkkenmaskina. Når dette var gjord byrja eg å mate kverna med kjøt, og før eg viste ordet av det kom det kjøt ut frå kverntappen.
Nedom har eg laga ein film som raskt demonstrerer korleis ein lagar spekemår.

Spesielt i starten av kverninga opplevde eg at det kom luft inn i tarmen, då stakk eg nokre små hål i han for å la lufta sleppe unna. Utanom dette kverna eg til eg hadde 3-5cm tarm att. Denne forma eg fint før eg knytte han saman heilt inntil kjøttmassen. Så gjentok eg prosessen. Eg endte då opp med to pølser som var laga med Eli Romestrand si oppskrift på spekemår, og to pølser som var laga med familieoppskrifta.

Ferdiglaga spekemår med ulike krydder klar for tørking. Foto: Malene Hoel Nilsen

Etter dette hengte eg opp emna etter tråden på lufteloftet til oldemor som er godt egna for konservering av kjøt. Der er det mørkt og god luftgjennomstrøyming. Vidare vil eg no fram mot produktinnlevering sjå om spekemåren, og følgje tørkeprosessen. Dette blir spanande.

Kjelder:
Illustrasjonsbilete henta frå illustrasjon til brosjyre «Sau og lam», Landbruksforlaget Fargeblyanter av Ivar S. http://www.ivarps.com/sider/tegninger/at_sau.html

Riddervold, A. & Berg, P. (2004). Spekemat. Oslo: Damm

 

 

 

 

 

 

 

Familiedag på Volda bygdetun

I Volda blir det kvar haust gjennomført ein årleg festival som blir kalla Forskingsdagane, og i høve denne festivalen fekk vi som er studentar ved Mat, kultur og konserverings-studiet ei sentral rolle i høve eit av arrangementa som blei gjennomført, nemleg familiedag på Volda bygdetun. Bygdetunet i Volda består av ei samling av forskjellige hus frå ulike århundrer, som i dag er ein del av Sunnmøre Museum. Her får besøkande eit innblikk i korleis folk levde, budde og jobba før i tida (Norsk kulturarv, Volda bygdetun og garverimuseum).

Volda bygdetun, matstova til høgre i biletet. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Å vere med på dette arrangementet var spanande, fordi vi som studentar fekk vere med på å gjere Volda bygdetun levande for ein dag, der tradisjonar kring norsk mat og kultur var i fokus. Sidan bygdetunet er gamalt, gjorde det også noko med stemninga å få lov til å formidle norsk matkultur. Både store og små besøkande fekk smake å lære om ulike typar matrettar som blei  framstilte, og dei fekk og ta del i ulike matlagingsaktivitetar. Målet var at dei besøkande som tok turen til Volda bygdetun denne dagen, skulle få lære om ulike historiske og kulturelle tradisjonar som er knytta til matlaging.

Potetsortane som blei nytta til den praktiske aktiviteten, samt ulike typar krydder. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Eg og Vilde heldt til i matstova, der dei besøkande fekk lære om potet, og vi presenterte ulike potet-typar for dei. Desse var mandelpotet, Kerrs pink potet og Asterix potet, som alle blir dyrka i Noreg. Hos oss fekk gjestane lage potetbåtar av dei tre potetsortane som vi presenterte, samt krydre dei med ulike krydder før dei blei brakt inn i grua for steiking i olje. Dette viste seg å vere ein populær aktivitet, då serveringsfatet vi hadde stadig vart tomt for smaksprøver.

Oppskjæring av mandelpotet som skal bli steikt i grua. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Poteta si historie
Poteta kom fyrst til Noreg frå Sør-Amerika på 1700-talet. Hernes og Harman (2009, s.184) nemner at det var stor skepsis blant folket då poteta kom til Europa, og det tok lang tid før den allmenne befolkninga såg nytteverdien til poteta som matvare. Ein kan difor ikkje la vere å nemne «potetprestane», som var blant dei fyrste som forstod betydninga poteta hadde for kostholdet, og korleis den var med på å avverge matmangel og underernæring hos folk flest (Herman & Harman, 2009, s.184). Etter at poteta blei akseptert, tok det ikkje lang tid før den blei dyrka over heile landet. I følgje Hernes og Harman (2009, s.184-185), blei potetdyrking vanlig fordi poteta kan dyrkast på dei fleste stadar, og den gir store avlingar. I løpet av dei siste 200 åra, har poteta med andre ord vore med på redde mange frå hungersnaud og svolt (Hernes og Harman (2009, s.185). Einar Kr. Holtet nemner blant anna at poteta i stor grad fått konkuranse frå andre råvarer som ris og pasta i dagens samfunn, noko som har resultert i at forbruket vårt har gått betraktelig ned sidan byrjinga på 1970-talet (Holtet, 2016)

Førebuing til dagen og erfaring
For å kunne utføre aktiviteten dei besøkande kunne ta del i ved vår stasjon, var vi nøydde til å låne utstyr frå høgskulen sitt skulekjøkken. Dette ordna vi i god tid, sik at vi var sikre på at vi hadde det som var naudsynt for å gjennomføre opplegget vi hadde planlagt. Når sjølve dagen kom, var det berre for oss å hente det ferdigpakka utstyret på skulekjøkkenet, før vi reiste ned til bygdetunet for å lage klar stasjonen vår. Vi fekk raskt fyr i grua og monterte steiketakka, samt at vi dekorerte arbeidsborda med blomar og stein. Vi la også fram borsjyrer som gav eit kort innblikk i poteta si hitsorie, samt ei oppskrift som gjestane kunne ta med seg. Etter dette byrja vi å plassere råvarene som skulle nyttast utanfor grua. Vi bestemte oss for å dele potetene i mindre delar på førehand av arrangementet, slik at vi var sikre på at det skulle bli nok poteter til dei besøkande som ville lage potetbåtar saman med oss.

Oppskrift på steikte potetbåtar i grue
– Potetbåtar av typen Asterix, Kerrs pink eller Mandel
– Valfritt krydder, til dømes: maldonsalt, pommes frites, oregano, grillkrydder
– Olje til steiking

Det tok ikkje lang tid før dei seks plassane vi hadde utanfor matsova var opptekne av besøkande som ville lage potetbåtar, og vi heiv oss rundt med presentasjon og praktisk arbeid. Borna spesielt, tykte det var stas å lage «pommes frites frå botnen av». Utover dagen kom fleire gjestar til og ville ta del i aktiviteten vår, men grunna mykje røyk inne i grua var eg og Vilde nøydde til å ta hyppige pauser. Dette førte til at det periodevis hopa seg opp med usteikte potetbåtar i grua, men dette gjekk seg til då vi etter kvart byrja å bevege oss rundt på bygdetunet for å servere gjestane dei ferdigsteikte potetbåtane.

Potetbåtar som blir steikt i grua. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Til ei anna anledning trur eg at vi ville nytta matsova berre som eit museumshus med fyr i grua for dei besøkande, og heller ta føre oss alt av matlaging på bålpanne utanfor denne stova. Då hadde gjestane også i større grad fått vore med på prosessen frå A-Å, og betre sett korleis poteta endrar seg frå rå til steikt.

Volda bygdetun, Haualeite. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Kjelder

  • Hernes, S. & Harman, B. (2000). Mar, kultur, helse – ressursbok for lærere. Bergen: Fagbokforlaget
  • Norsk kulturarv. Henta 28.09.17 frå http://kulturarv.no/kulturminne/volda-bygdetun-og-garverimuseum
  • Potet (2016, 11. august) I Store norske leksikon. Henta 20.september 2017 frå https://snl.no/potet (Holtet, 2016)

 

 

 

 

 

Konservering av eplesaft, og marmelade av ripsbær og nektarin

Studieåret er i gang, og det er på tide å ta fatt på fyrste praktiske vurderingsoppgåve på studiet «Mat, kultur og konservering». Oppgåva går ut på å konservere to individuelle produkt ved hjelp av varmebehandling, og dette kan gjerast ved å safte, sylte eller hermetisere ulike bær, frukter og grønsaker.

Kva er så konservering?
Når ein konserverer, er hensikta å beskytte produkta som blir laga mot mikroorganismar og enzymer. I følgje NSL, går konservering ved varmebehandling ut på å tilføre varme til næringsmidlane i eit produkt. Dette er for å svekke mikroorganismar og enzymer som elles hadde angripe produktet (https://snl.no/konservering_-_metoder). Astri Riddervold (1996, s.14) nemner at mikroorganismar og enzymer er naturlig tilstades i alt som er levande. Difor er det viktig å arbeide på ein hygienisk måte, slik at desse blir drepne og ikkje for moglegheit til å bederve produkta som blir laga (Riddervold, 1996, s.13). Når ein konserverer bevarer ein med andre ord produktet si haldbarheit, uten at dette går utover kvalitetane og eigenskapane produktet har.

Hygiene og sterilisering
Når ein skal safte og sylte, er det naudsynt å ha reine arbeidsreiskapar. Dette inneber at glas og flasker som skal nyttast til oppbevaring av dei ferdig-konserverte produkta må vere steriliserte. Dette kan enkelt gjerast ved å vaske sylteglasa og saftflaskene godt, før ein tørkar dei å set dei på rist i omnen. Omnstemperaturen skal vere på om lag 75-90 grader, og glasa og flaskene bør stå der i minimum 10 minutt. Loka som høyrer til glasa og flaskene skal småkoke i ein kjele til du skal bruke dei. Då blir det meste av mikroorganismar og bakteriar drepte.

Oppskrift: Mormors marmelade av ripsbær og nektarin

Råvarene ripsbær og nektarin. Foto: Malene Hoel Nilsen.
  •  4 dl renska ripsbær
  • 2 nektarinar
  • 1/2 dl fruktjuice (gjerne søt multivitamin)
  • 5 dl sukker
  • Certo fruktpektin etter behov (ca. 1/3 av pakken)

Korleis gå fram?
Det fyrste du gjer er å vakse og sterilisere sylteglasa. Sjå punktet ovanfor. Mens sylteglas og saftflasker står i omnen skal vi ta fatt på sjølve syltinga. Del nektarinane i to og ta ut steinane. Deretter delar du nektarinane i mindre bitar.

Oppkutta nektarin. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Når dette er gjort legg du bitane av nektarin og ripsbær i ein kjele. Hell så på juicen og strø over sukkeret. Husk! Tjukkelsen på den ferdigkokte marmeladen vil variere, så det kan være naudsynt å tilsette fruktpektin dersom han er for tynn. Ver og oppmerksam på at marmeladen vil tjukne når han blir avkjølt, så ikkje la deg lure heilt av konsistensen. Om du er usikker på om konsistensen er riktig, er eit tips å ha ei lita skål med eit kaldt klede rundt klart på kjøkkenbenken. Ta ei spiseskjei av den oppkokte marmeladen i skåla og sett han i kjøleskapet. Etter ca. 10 min vil du kunne sjå ann konsistensen.

Koking av ripsbær og nektarinmarmelade. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Når konsistensen er riktig, tar ein kjelen av varmen, og skummar marmeladen godt. Ta dei varme sylteglasa ut av omen og fyll dei fulle med marmelade. Ha deretter på lok og skru godt igjen. Når dette er gjort snur du sylteglasa opp-ned. Dette for at dei skal bli tette.

Skumming av marmelade. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Oppskrift: Eplesaft

Rå epler snart klare for å bli oppkutta og safta. Foto: Malene Hoel Nilsen.
  • 4 kg epler
  • 4,5 dl sukker
  • Vatn (om naudsynt)

Korleis gå fram?
Etter at saftflaska/ene er komne i omnen for sterilisiering, vaskar du epla godt reine og før du skjærer dei i båtar. Deretter tømmer du dei ferdigkutta eplebåtane i ein saftkokar.

Saftkoking av epler. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Epla skal dampast for å trekkje ut safta. Dette tek rundt om ein klokketime. Kokeprosessen held fram til epla har endra farge, og  «felt saman» i saftkokaren. Når safta har blitt pressa ut, har du den over i ein kjele. Tilsett så sukker og kok opp den nyuttrekte safta til sukkeret er oppløyst i væska. No er safta klar for å bli helt på flaska/ene du har hatt ståande i omnen. Hugs! Dersom safta ikkje skal nyttast i nærmaste framtid etter at ho er komen på flaske, kan det være lurt å fryse ho ned. Dette kan du gjere ved å nytte reine kartongar, men du kan og nytte glasflasker. Då er det viktig at ein ikkje fyller flaska full, for safta vil utvide seg i frosen tilstand.

Resultat og vurdering av dei ferdige konserverte produkta:

Dei ferdige produkta, dei var «fruktlig» gode. Foto: Malene Hoel Nilsen.

Safting og sylting av bær og fruk er noko eg ikkje har særleg erfaring med frå tidlegare, og det var mildt sagt kaos på kjøkenet ei periode. Likevel må eg seie meg fornøgd med både konsistens og smak på dei to produkta. Smaken på marmeladen blei frisk og søt, og eg fekk laga nok til å kunne følgje med prosessen fram mot innleveringa i desember.

Epla som blei nytta i høve safta var mode og fine i fargen. Oppskrifta eg nytta meg av nemnte at ein skal nytte vatn, men eg dampa epla såpass godt at dette ikkje var naudsynt. Dette valet gjorde eg og for å ikkje miste smaken på den uttrekte safta.

Konservering er nyttig, kjekt og lærerikt å kunne, for omtrentleg alle typar råvarer har potensiale for å konserverast. Mi erfaring så langt er at dersom ein fylgjer eit par enkle punkt om korleis ein skal/bør gå fram i ein konserveringsprosess, kan alle som vil få det til! Oppskrifta på marmelade er henta frå mormor si kokebok, medan safta er henta frå eit hefte vi fekk utdelt på samling 18.08.17.

Litteraturliste:

  • Riddervold, A. (1996) Konservering av mat. Oslo: Teknologisk forlag.
  • Store Norske Leksikon. Konservering-Metoder. Henta 25. August frå: https://snl.no/konservering_-_metoder