Brenn, Brenn, Brenn!!

Brenn, Brenn, Brenn!! – Rokken i Volda

Foto og tekst: Asle Hansen

Brenn etablerte seg i 2019 og reiste seg fort til å bli en av de alle beste liveartistene i landet. Ikke lenge etter deres fremkomst spilte de på store festivaler som Roskilde, Malakoff og Øyafestivalen med stor suksess. Dette var med på å skape det kritikerroste, halvgale rockebandet som vi kjenner i dag, og den 19. september 2019 fikk Studenthuset Rokken og rundt 500 konsertglade studenter i Volda oppleve en brennheit opptreden.

Det er noe ved Brenn, og måten de spiller på som beviser at rocken fortsatt i 2019 kan være fri, uredd og fargesprakende. Brenn debuterte i oktober 2019, da de slo igjennom med albumet «Elsker», som satt grunnsteinen for Brenn sin suksess i tiden fremover og beviste at de var kommet for å bli. Debutalbumet sto for to Spellemann-nominasjoner under kategoriene «Årets rock» og «Årets gjennombrudd og Gramo-stipend».

Under den lille festivalen Bygdesus, i den lille bygden Volda var det torsdag 19. september duket klart for at Brenn skulle spille på scenen på Studenthuset Rokken. Brenn solgte ut billetter som varmt brød, og stemningen nedenfor scenen var heit.

Brenn stiger ut på scenen i energisk og god stil, og beviser straks for publikum at dette er en konsert som vil få deg til å svette. Vokalist og gitarist Edvard Smith Save setter i gang tunge, heftige gitarriff, som får beina til å riste, mens trommis Rémy Malchère Pettersen slår løs og gir publikum akkurat den intensiteten de lengter etter. Vokalist Edvard er uten tvil frontfigur i bandet, og beviser det gang på gang ved hjelp av sin kraftige stemme. En av grunnene til at Brenn har fått den oppmerksomheten som liveband som de har i dag, er innsatsen til alle i bandet under en konsert. Det finnes nesten ikke et øyeblikk hvor de står i ro, og de danser enda mer enn publikumet på første rad. Edvard har en utrolig god kommunikasjon med publikum, og har en gave for å få dem med på de villeste stunts. Stagediving er ikke et sjeldens syn under konsert med Brenn, og lik med sin navnebror i Honningbarna, hopper Edvard Save ofte ut blant publikum.

Hele konserten er preget av intens, varm og dansbar musikk, det er nesten umulig å ikke bevege på seg. Brenn fortjener all ros de har som en av de beste liveband i hele Norge nå, og vi gleder oss vilt til hva de vil finne på videre.

Sammenlagt er dette en utrolig god konsert, den hadde alt man så etter. Som navnet tilsier så var stemningen brennheit, intens og heftig og alt i alt en forestilling verdig en av Norges beste liveband.

Brenn, Brenn, Brenn!! – Intenst

DumDum Boys

Av Hannah Kristoffersen

Tid og sted

DumDum Boys er et band fra Trondheim som har røtter i punk og new wave. De har vunnet en fremtredende posisjon i norsk rock, og regnes som en av de fire store norske rockebanda på 80-tallet.  Bandet startet i 1978, som et punkband kalt Wannskrækk. I dag består bandet av vokalisten Prepple (Per Øivind Houmb), gitaristen og låtskriveren Kjartan Kristiansen og bassist Aslak Dørum og Sola Jonsen (Hans Olav Johnsen) på trommer, og har nå navnet Dumdum boys etter en av Iggy Pop sine låter. Bandet hadde stor suksess og ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame i 2012.

DumDum Boys tok en pause til ubestemt tid etter albumet Totem i slutten av 1998. De kom tilbake i 2003 og spilte en rekke konserter, og etterhvert kom dvd-en DumDum Boys i Dødens Dal. I 2006 kom de ut med et av mine favorittalbum Gravitasjon, og fikk en stor hit med låta Enhjørning.

Disse gutta har stort fokus på tekst i låtene som er noe jeg virkelig setter pris på. Prepple er også en veldig god formidler og budskapet når ut til publikum, og kjemien i bandet er suverent. Jeg var på konsert med DumDum Boys sommeren 2018 og under denne konserten skapte de en følelse av at man er i en helt egen verden. Alle bekymringer forsvinner og man er i musikken, de utfører konsertene sine med en historie å fortelle, som er grunnen til at jeg liker dem så godt. De hadde også ekstremt gode lyd og lysteknikere med seg også, jeg tror at dette er en av de beste konsertene jeg har vært på både visuelt og det musikalske og den gikk alt for fort.

En del av låtene deres har mye humor mens andre er mer seriøse, men uansett er det ingen andre som høres ut som DumDum Boys. ‘’ Tilgi oss aldri’’ er en akustisk drevet sang og har en melankolsk tone, og min tolkning av denne låta er at til vi alle forskjellige men syvende og sist kommer fra samme sted. ‘’ Hvor er det egentlig vi kommer fra, hatet fra oss som all ting har’’, dette sier meg at man skal behandle hverandre med respekt, for hva skal vi gjøre om vi ikke har hverandre.

Gravitasjon er en låt jeg synes er veldig gøy, denne teksten er nok opp til individuell tolkning. Der Prepple synger ‘’ jeg vil bli venner med gravitasjon, og ikke ta det så tungt.’’, og for meg betyr teksten å slippe taket på triste og tunge følelser og tanker slik at man kan fly litt. Tyven Tyven er en av mine favorittlåter, teksten er skrevet av Kjartan Kristiansen og Atle Karlsen og kom ut i 1994. Det er en veldig følelsesladd sang, som beskriver hvordan tyven stjeler din øyensten som i dette tilfellet er datteren til Prepple som døde i 1994. De er også flinke til å sette stemningen for låtene, da de begynte å spille ‘’Tyven tyven’’ ble publikum helt stille.

Jeg spurte en venninne, som er den største Dumdum Boys fanen jeg kjenner om hva hennes favorittsang er og hvorfor, og dette var det hun fortalte; ‘’ Enhjørning, Metallic hvit og Splitter pine? Helt vanvittig bra låter selvfølgelig. Det er også gjerne disse låtene som kjennetegner DumDum Boys. Men etter min mening lever de beste sangene deres i skyggen av deres egen suksess.

«Tidenes tidsfordriv» er åpningslåten til det dystre, men fine albumet «Totem». Sangen er for mange ukjent, men som mye annet i deres diskografi, en skjult perle.

Låta er min favoritt, fordi den følger meg i de tidene der hitlåtene ikke passer lenger. I de tidene hvor det å ligge i senga i er det eneste jeg orker. Og da ligger jeg der, alene i musikkens selskap og hører på akkurat denne låta. Med Kristiansens karakteristiske skrivestil og sangens melankolske ro, er Tidenes tidsfordriv min foretrukne sang av DumDum Boys.’’

«Les Misèrables»

Torsdag 12. mars 2020

Tekst: Victoria Nilsen Voldnes

Foto: Johan Persson

Tekst: Victoria Voldnes Nilsen

«Les Misèrables», også kjent som «Les Mis», er ein «sung-through» musikal, ein operette. Ein operette er ei blanding av musikal og opera, der alle replikkane blir sunge. «Les Mis vart komponert i 1980 av Claude-Michel Schönberg, teksten er ein libretto av Alain Boublil, og musikalen er basert på romanen «Les Misèrables» (de elendige/miserable) av Victor Hugo frå 1862. Det er den mest berømte franske musikalen og ein av dei mest framførte i heile verda, samt den lengst spelte musikalen i West End London.

Handlinga går føre seg tidleg på 1800-talet i Frankrike og historiene til dei ulike figurane møtast, i kvar sin kamp; Fangen Jean Valjean på prøvelauslating slit med å starte eit nytt liv og må skjule identiteten sin, og politimannen Javert vert besatt av å finne han og øydelegge for han. Fantine er ei einsleg mor som finn prostitusjon som einaste utveg for å skaffe pengar til mat til dottera Cosette. Cosette vert «fostra» av det slue, samvitslause ekteparet Thènardier, men vert adoptert av Jean Valjean etter at Fantine døyr. Thènardier har ei dotter, Èponine, som er håplaust forelska i den revolusjonære studenten Marius Pontmercy, men det er han og Cosette som finn kjærleiken. Vi har også den unge tiggarguten Gavroche, og studentleiaren Enjorlas som vil frigjere dei undertrykte klassene i Frankrike. I tillegg til desse er det eit ensemble av prostituerte, studentar, revolusjonære, fabrikkarbeidarar, gatefolk osv.

Blant dei mest kjende songane er «I dreamed a dream», «One day more», «Bring him home», «Do you hear the people sing?», «Master of the house», «On my own», «A heart full of love» og «Stars».

Vi var på studietur i London frå 11. mars til 15. mars. På grunn av corona-situasjonen vart ting litt annleis enn vi hadde planlagt, men vi rakk blant anna og få med oss fleire musikalar. Blant dei eg såg var det «Les Mis» eg likte best. Eg var i London for to år sidan og såg «Phantom Of The Opera» og «Les Misèrables». Eg har eit veldig godt forhold til «Phantom», så då synest eg at den var best men at filmen var betre, denne gongen såg eg begge dei to og «Wicked», som eg ikkje har sett før, og synest at «Les Mis» var enda betre enn sist og at den var den beste denne gongen.

Bruk av lys, lyd, rekvisittar og effektar er utruleg bra. T.d. kvar gong nokon døyr kjem det kvitt lys ned på dei, og lyset gjer oss alltid oppmerksame på kva som skjer og kor det skjer. Eit eksempel på gode rekvisittar er barrikaden som studentane bygger for revolusjonen og alle husa i landsbyen som dei bere «trillar» inn på scena i sceneskifte, alt dette ser veldig ekte ut. I den eine kampscena på barrikaden er det masse flerrande lys og lyd av skot og kanoner, plutselig kjem fleire smell og «fyrverkeri» som illustrerer alle skota og smella. Dette gjer alt mykje meir ekte og truverdig, og desse effektane er med på å gjere musikalbildet betre.

Musikken vil eg seie er det viktigaste, og orkesteret og alle songarane var kjempedyktige. Det er veldig kjekt å sjå ein musikal der du kjenner songane og handlinga og kan sjå meir etter detaljar, så eg hadde ei kjempebra oppleving. I tillegg til bra song og musikk var det godt levert skodespel, og eg vart positivt overraska over blant anna det sleipe ekteparet Thènardier. Det verka som at dei gjorde meir ut av rollene sine denne gongen, og t.d. måten dei song på var perfekt til rollene. Statistane spelar også ei viktig rolle, og dei gjorde heilheita utruleg bra. I tillegg til alt dette visuelle er også historia veldig fin og gjennomført, og ein må tenke på alt arbeidet og timar med øving som ligg bak dette spektakulære showet.

For alle som liker musikk, teater og dans, og som er ute etter ei fin musikalsk oppleving, vil eg absolutt anbefale «Les Misèrables». Musikken er i sjangeren musikal, så her får du litt av kvart! Dette er ein eigen sjanger. Dersom nokre som t.d. ikkje er så interessert i opera skulle tvile på om det er verdt å sjå, kan eg seie at det er det absolutt, eg er sjølv ikkje så glad i opera. Dette er ei god blanding av veldig mykje forskjellig. Personleg liker eg best musikalar der det er snakking og replikkar i tillegg til song og dans. I «Les Mes» blir absolutt alt sunge og det er so og seie ingen snakking, men den eine songen flyt inn i ein annan og alt henger saman, og det er så godt gjennomført at dette ikkje har noko å seie for opplevinga.

I og med at eg allereie var veldig positivt overraska fyrste gongen eg såg «Les Misèrables», men likte den enda betre denne gongen, gir eg terningkast 6!

Bigbang – Rokken – 21 November 2019

Foto: Gitte Johannessen

Tekst: Daniel Dvergsdal

Bandet:

BigBang er eit norsk rockeband som vart danna i 1992 av Øystein Greni, Christer Engen (trommer) og Erik Tresselt (bass). Øystein Greni som frontfigur, låtskrivar, songar, og gitarist har vore med i bandet sidan oppstart, og ellers har bandet gjennom tidene hatt totalt fem trommeslagarar, og fire bassistar. Dagens besetning består av Øystein Greni, Olaf Olsen på trommer og Nikolai Hængsle Eilertsen på bass. Ellers har bandet sidan oppstart gitt ut tolv album, fire EP-ar, eitt samlealbum, og ein DVD av opptreden frå; Radio Radio TV Sleep i 2003.

BigBang har ved fleire anledningar blitt omtalt som eit av Noregs beste live-band, og dette er eit utsagn som eg lett kan skrive under på. Eg har vore på fleire konsertar med BigBang dei siste åra, og kvaliteten har haldt seg like høg. Ein skulle tru at det er vanskeleg for denne trioen å levere det fyldige lydbilde som dei presenterar gjennom innspelingane sine, med dette er ikkje noko problem for desse karane. Dei har god kontakt med publikum, dei spelar songane som publikumet vil ha, og dei gjennomførar konsertane sine med like god lydkvalitet kvar gong. Einaste tingen eg generelt sett savnar er mangelen på innleigde musikarar til å spele stryk og synth der det høyrer med innspelinga.

Foto: All Things Live Norway

Konserten på rokken 2019:

Etter første stryk over gitarstrengane vart det ekstase i publikum, og medan røyken satt seg var det enkelt å sjå gleda som heva seg blant tilskodarane. Det var for tredje gong eg såg Bigbang dette året, og eg vart alltid like glad for å sjå engasjementet dette bandet viser til publikumet. Denne kvelden posisjonerte eg meg eit kort stykke unna miksebordet, og på eit så lite konsertlokale som rokken er det ein perfekt plass å stå. Ein får sjølvsagt den beste lyden der, i tillegg til at ein også får med seg mykje av det som skjer på scena, og livet blant publikum. Som det stort sett har vore tidlegare på BigBang-konsert var det ein balansert, og godt miksa lyd frå høgtalarane, noko som dei tekniske arbeidarane frå rokken fortjenar skryt for også. Med ein uttrykksfull og livlig opptreden var det vanskeleg å ikkje bevege seg då dei spelte i Volda, og dette kunne ein lett sjå på publikum rundt seg også. Med songar som; Wild Bird, To the Mountains, Girl in Oslo, Saturn Freeway, og nykommaren GLORY CHORD er det ikkje rart at det vart fart i publikum. Det skal seiast at settlistene til Bigbang genrelt sett er litt repetitive, men dette er ikkje rart når dei har laga så mange personlege favorittar blant publikum.

Som eg har tidlegare nemnt blir eg alltid like imponert over det breie og fyldige lydbilde dette bandet leverar med ei besetning på kun tre stykker, og sjølv om der er rom for noko “ekstra” under gitar-soloane til Greni, er det likevel ein fantastisk konsertopplevelse.

Terningkast: 5

Sissel Marie på lauget

Foto og tekst: Ellinor Myklebust

PERSONLEG OG STEMNINGSFULL INTIMKONSERT MED LÅTSKRIVAR OG VOKALIST SISSEL MARIE PÅ LAUGET LAURDAG 9. NOVEMBER – 2019.

Ute har den fyrste snøen lagt seg som eit slør over haustfargane denne laurdagskvelden. Haust har blitt til vinter på kort tid! Den trivelege kafeen og minikonsertscena Lauget venta med varm kakao, trivelege menneske og god atmosfære! Folk stod i kø for å få kjøpt dei siste billettane til konserten. Så var det berre å sette seg  som sild i tønne der ein fekk plass. Nokon sto. Intimt og koselig ein mørk og kald kveld.

NÅR TIDA ER INNE

«Når tida er inne» er namnet på albumet Sissel Marie slapp i januar, som er det fyrste albumet hennar. Tidligare har ho sleppt fleire singlar, mellom anna « Ein dag til», «Der eg e no» , «Ved sida di» og «Have no fear»- alle låter som ligg på spotify.

NYNORSK 

Sissel Marie er sanglærar på Firda vidaregåande skule og gift med filmskapar Øystein Frøyland som også er lærar på Firda, saman har dei budd i Gloppen i 2,5 år.  Sissel Marie skriv på nynorsk og skriv personleg, organisk og ekte om det å gå igjennom vanskelige ting i livet og kor lett det er å halde det som er vanskeleg for seg sjølv.  Vi  kjenner oss att i det ho syng om. Publikum sit trollbotne og lyttar i dei putedekte  benkane rundt kafeborda.  Trass i alvorlege tekstar er musikken kvikk og lett og glad! Akustisk og rein. Stemma hennar er karakteristisk, søt,  men likevel sterk med mykje volum. Ho skriv ein type popvisemusikk med jazza preg. 

Under konserten fekk ho til og med publikum til å kore med, noko som skapte engasjement og glede. Ho framførte og ei låt der ho har sett melodi til eit dikt av Olav Hauge. Vakkert! 

Denne kvelden hadde ho fått med talentfulle Bjarne Iestra på saxofon. Han styrte både teknikken, samt spelte på ein del av låtane, – improviserande og imponerande! På trommer hadde ho Runar Netland, på tangentar Sverre Undheim,  og på bass Martin Morland. Dei også tidlegare studentar frå tida i Volda, og seinare busett i Oslo, der også Sissel Marie har produsert musikken sin hjå Apollon records som forøvrig held til i Bergen.

HØGSKULEN I VOLDA 

Sissel Marie har skrive musikk lenge, men tida på musikkstudia  i Volda har betydd mykje for karrieren hennar, der ho gjekk ifrå å synge og spele piano aleine, til å spele med band og på konsertar, samt spele inn musikken sin i studio. Musikken hennar finn du som tidligare nevnt  på spotify,  men og på soundcloud , youtube, og andre strøymetjenestar.

Den usminka naturlege jenta med begge beina planta godt på jorda  er talentfull bekjeden og ikkje den typen som lett stikk seg ut. Det er det som gjer musikken hennar og tekstane hennas så personlege og  gjev eit uttrykk for det mange menneske kanskje alltid berre held på innsida og aldri slepp ut; nemleg dei vanskelege kjenslene. På scena klarer Sissel Marie å formidle nettopp desse kjenslene på ein slik måte at det når inn hjå publikum. Ikkje mange klarer skape ekte naturleg og fengjande musikk på dette nynorske språket, slik Sissel Marie klarer.  Orda i tekstane hennar kjem tydeleg fram, og glir lett inn hjå publikum.  Forståeleg og dagligdags, vanskelege kjensler presentert på ein enkel og fin måte til fengande rytmer. Den mjuke stemma hennar er karakteristisk, søt men likevel sterk med mykje volum,  og ho syng på ein svært dynamisk måte med god teknikk og intonasjon. 

Saman med bandet sitt utstråler ho ei naturleg speleglede  på scena, og publikum kan ikkje anna enn å føle seg vel og kose seg med musikken deira, og halde takta med kroppen. Sjølv om alle er avgrensa til å sitte rundt borda under heile konserten.

Sissle Marie kjem vi garantert til å høyre meir frå, og vi gleder oss til plateslepp på nyåret, og til å sjå ho på festivalar og større scener i vårt ganske land i framtida!

Book of Mormon – Prince of Wales theatre

Foto: Ian Grundy

Tekst: Henrik O. Trippestad (Jeg har sett en svart ring rundt hvor jeg satt )

Book of Mormon er en komedie-musikal skrevet av Matt Stone og Trey Parker som også er skaperne bak South Park. Musikken i musikalen er skrevet av Robert Lopez, som har skrevet musikken til f.eks Avenue Q. I hovedrollen av denne oppsettningen har vi Dom Simpson (Elder Price) og Tom Xander (Elder Cunningham). Musikalen omhandler disse to karakerene, Elder Price og Elder Cunningham, som blir sendt ut på misjon til Uganda. Kjemien mellom Price og Cunningham er inteteksisterende, da Price er den typiske mormoneren som skal spre Himmelske Fars (Guds) ord. Og Elder Arnold Cunningham som aldri har lest mormonboken og som er mer interessert i Star Wars, Star Trek o.l. tvinner inn mytologi fra hans interesser i mormonertroen, for å få folket i Uganda til å ikke ville gjøre forferdelige umenneskelige ting.

Guttene blir truet gjennom hele historien av den store slemme krigsherren General BFN (Buttfucking naked). Som da helt til slutt blir lurt av Elder Cunningham til å tro at om han truer landsbyen mer vil han brenne i de flammefyllte hulene i Mordor (Sted fra Ringenes Herre).

Alle skuespillerne var fremdragende og veldig «i øyeblikket». Det var flere ganger enn jeg kan telle at hele publikumet brøt ut i latter og skuespillerne måtte vente for å kunne fortsette, dette var ikke noe problem. Kapellmesteren finner jeg ikke noen informasjon på, men alle som hadde noe som helst med med musikken å gjøre var helt «on point». Alt var i time og groovet helt sinnsykt. Alle overganger, alle melodier, alt var helt som det skulle være. Det var som om ingenting manglet.

Jeg vil si som et helhetsinntrykk var musikalen verdt hver eneste krone, selv om jeg fikk høre fra medstudenter at det var ganske dyre billetter. Jeg var den eneste fra klassen på musikalen, men det tar ingenting vekk ifra opplevelsen. Jeg ville anbefalt alle å sett Book of Mormon ihvertfall en gang.

Slik så scenen ut før forestillingen og man ser ned i orkestergraven (Hentet fra Tripadvisor)

Phantom of the Opera

Foto: newyork.no

Tekst: Chris R. Schot

Phantom er en musikal fra 1986 av Andrew Lloyd Webber. Musikalen hadde premiere 9. oktober 1986 og har siden den gang vært gående til den dag i dag. Den hadde premiere på «Her Majesty`s Theatre» i London, hvor den ble regissert av Harold Prince.

Musikalen startet med at salen ble mørkt og at første akt begynte. Det begynte med en vi befant oss på en auksjon hvor det skulle auksjoneres vekk ting fra operaen. Det var mye fram og tilbake med objekter som vi senere så i musikalen. Frysningsmomentet kom når teppet over lysekronen ble tatt av og at den ble heist i taket, med den fantastiske musikken til Andrew Lloyd Webber. Masse scene effekter som lyn og torden og bra miksing av lyd.

Hele musikalen fortsette med at operasangeren som hovedsakelig skulle synge, ikke ville mer og at en annen måtte ta plassen. Slik fortsatte det til operafantomet ble misunnelig på Christine og faktisk viste seg for henne og tok henne med i hulen sin. Enda mer fantastisk musikk ble spelt. Så gikk musikalen videre med at Christine ble redd og ville vekk fra operafantomet og ble med sin barndomsvenn, som også ble hennes kjæreste til slutt.

Hele musikalen er god. Musikken er fantastisk og får håret på armer og ben til å reise seg, og munnen din bestemmer seg for å smile. Hele den «røde tråden» eller handlingen, skjer veldig fort. Det blir som om at forfatter har så mye en vil si men at det ikke lar seg gjøre, og dermed må de framskynde hele musikalen for at den ikke skal ta mer enn 2-3 timer. Hadde dette ikke blitt gjort vil jeg se for meg at musikalen kunne vart oppimot 5-6 timer. Men det kunne fort blitt for lenge, og at musikken hadde vært «limited»

Les Miserables

Tekst: Adrian Runde

Les Miserables er ein musikal komponert i 1980 av ein fransk komponist ved namn Claude-Michel Schönberg, med tekst av Alain Boublil. Musikalen er den mest berømte franske musikalen og ein av dei mest framførte i heile verden, og er i London den lengstpelande musikalen i West End. Musikalen baserer seg på romanen Les Miserables av Victor Hugo.

Eg hadde egentlig ikkje stor tru på at eg kom til å like musikal. Eg var positiv til det, men forhåpningane mine var ikkje så veldig høge. Eg bestemte meg for å bli med på Les Miserables fordi det virka som folk var gira på å sjå den og hadde høyrt bra ting om den. Då oss kom til salen var den ganske full, men der var fortsatt ein del stolar ledige og eg lurer egentlig på kor mange som har sett den før som var der då.

Musikalen startar på ein båt der hovudpersonen har fått eitt brev som løslater han frå slavearbeidet i ei stund. Estetikken av å vere på eit skip treffer kraftig og fangane syngjer om å bli løyslatt og at Gud skal høyre bønene deira. Oss blir introdusert til hovudkarakteren Jean Valjean, men blir som oftest referert til som 24601 av nemesisen Javert som har ingen tru på at kriminelle kan endre seg og bli til gode menneskjer. Oss ser også denne tankegangen når Jean Valjean prøver seg på gårdsarbeid der han får halve løna til ein vanleg arbeidar på grunn av bakgrunnen som kriminell.

Eg blei ganske «blown away» av musikalen. Musikken var fantastisk og karakterane blei bygd på eitt heilt fantastisk vis. Historia var kjempesolid og lett å følgje, eg kjente meg virkelig oppslukt i den ettersom den gjekk. Der var ekte følelsar i spel når man følgde slaget ved barrikaden og når Jean Valjean satt og song sin «God on High», når Javert kom inn i bildet spelte dei melodien hans som var støtta av kraftige horn og låge notar og du følte virkelig krafta han hadde som lovmann. Alt i alt ein fantastisk konsert.

Mighty Oaks på Lille VEGA

Foto: Sondre Kuven

Tekst: Sondre Kuven

Jeg har fulgt Mighty Oaks siden jeg så dem på Senkveld med Thomas og Harald våren 2014. Da hadde de nettopp kommet med det første albumet sitt Howl. Siden den gang har de sluppet tre EP-er og to album. Mighty Oaks er et indie/folk rock trio fra Berlin. Selvom de er fra Berlin er det ingen i bandet som er tyske. Trioen består av Ian Hooper fra USA, Claudio Donzelli fra Italia og Craig Saunders fra England.

På denne turnéen har de hatt med seg som oppvarming en artits fra Australia med navn Jackson Dyer. Mighty Oaks entret scenen i København fredag 6. mars ca kl 22.00. Dette var en av de siste konsertene i den første delen av europa turnéen deres. De begynte med en av de første sangene de spilte inn som heter Driftwood Seat. Den alene mandolinen begynner sangen før Ians vokal synge forsiktig. Akk-gitar og de kjente vokale harmoniseringene til Craig kommer inn, før resten av bandet blir med på refrenget. De går så videre til noen sanger fra det første albumet. Gjennom konserten hørte vi en god blanding av nye og gamle sanger. Og en god blanding av rolig og feelgood sanger. På slutten av konserten fikk vi servert noen sanger som de spilte helt akustisk bare trioens stemmer to akustiske gitarer og en mandolin.

Mighty Oaks sine sanger er tydelig akkustist preget med noen elementer av el-gitar og el-piano. Intrumentene mest brukt er akustisk gitar, bass, el-gitar, trommer, mandolin og piano. Noe av det som gjør musikken deres interessant er bruken av trestemmig harmonisering. Tekstene er veldig ofte biografiske tekster, se synger om gamle minner, steder de vært og ting de har opplevd. Sånn alt i alt så er musikken deres veldig sårbar på den måten at mye er strippet ned, og tekstene deres er personlige. Dette er et band som har hatt stor innflytelse på min egen musikk, og et band jeg har fulgt og hørt på i mange år og kommer til å høre på i mange år framover.

AURORA – Studenthuset Rokken – 22.08.19

Foto: Runa Kleivedalen

Tekst Runa Kleivedalen

23 år gamle Aurora Aksnes er et norsk vidunderbarn fra Os. Hun skriver og framfører sine egne sanger sammen med et fantastisk band. Aurora er kjent for sin himmelske stemme og sine unike, men også fengslende tekster. Når man hører på musikken hennes er det som om man går inn i et slags transe, og man opplever hennes univers fra ens eget ståsted. Noe av det som gjør Aurora såpass unik er at hun klarer å vise gjennom musikken og sceneopptredenen hvem hun er på innsiden.

Aurora har blitt nominert og vunnet en rekke priser. Blant disse er årets låt (2015), årets nykommer (2015), spellemannsprisen (2016 og 2018) og årets musikkvideo (2016). I tillegg til disse prisene var hun også i 2019 med og koret på sangen «Into the Unknown» fra filmen Frost 2, der hun også har stemmen til The Voice.

Tekstboks: BILDE AV RUNA KLEIVEDALEN

Selve konserten var et spektrum av følelser. Det er veldig lett å kjenne seg igjen i Aurora sin musikk, og hun er en utrolig flink formidler. Dette er da grunnen til at man kan le, gråte, bli sint og bli forelsket på nytt. Musikken og bevegelsene hennes tar deg med inn i et nytt univers fylt av mysterier og magi. Hun fengsler deg og tar deg med til et sted uten tid og rom.

Noe som er ganske unikt med Aurora er at man kan høre på musikken hennes og du kommer inn i dette universet, men når man står der i rommet med henne blir dette universet så mye større og man kan nesten føle det hun føler fordi dette gjenspeiles så godt i henne. Det virker som om hun vet akkurat hvem hun er og hva hun vil i livet.

Alle låtene til Aurora er gode. På denne konserten spilte hun litt nytt og litt gammelt, noe som passet midt i blinken for publikum. Jeg vil gi denne konserten terningkast 6.