Konsertbloggen

Foto: Lillian Bikset

Tekst: Lars G. Uri

Jeg har som mange et visst kjennskap til Phantom of the Opera, jeg har sett filmen flere ganger i mitt liv og både hørt og spilt hovedtemaene fra stykket ett uvisst antall ganger.

Allerede før vi kommer inn på teateret merker man at dette blir noe annet en hva jeg vanligvis deltar på av kultur. Velkledd betjening som tar jakker og er veldig behjelpelige. En bar er rett innenfor døren der det allerede er stappet med folk som vil kjøpe forfriskninger. Vi blir geleidet opp det jeg trodde var en kort liten trapp til neste nivå. Fire etasjere senere kommer vi inn i ett vanvittig flott rom med flere barer og flere velkledde betjenter. Vi får kjøpt oss ett par øl og blir geleidet til setene våre.

Første inntrykket av scenen er helt enorm. Ornamenterte utskjæringer går som en ramme rundt scenen, man kan se flere balkonger høyt, høyt over scenegulvet der man kan anta at skuespillerene etter hvert vil dukke opp, å midt foran scenen henger en gigantisk lysekrone som sannsynligvis vil bli viktig senere. Riktig nok, ikke 5minutter ut i stykket, når Phantom temaet (DamDamDamDamDAAAAAAAAAA) og operafantomet selv viser seg for første gang, svinges den gigantiske lysekronen rett mot amatørteatergruppen.

Man skjønner raskt at disse skuespillerne kan synge. Den ene etter den andre viser seg fram med voldsomme stemmer. Dessverre har jeg ikke evnen til å skjønne så mye av hva de sier. Kult å synge lyst, men diksjon kommer i annen rekke. Jeg vet heldigvis stort sett hva som foregår.

Neste høydepunkt for min del er «Angel of music». Det andre veldig kjente temaet fra Phantom of the Opera som virkelig får med publikum på en emosjonell tur. En av de vakreste temaene noen gang skrevet. Eksepsjonelt bra sunget både fra operafantomet (Josh Piterman) og den kvinnelige hovedrolle innehaveren Christine (Kelly Mathisen) .

Så i de lange syngende talescenene som jeg ærlig talt fortsatt ikke skjønner så mye av blir jeg sittende å beundre scenen igjen. Alle sceneskifter er helt enorme. Fra Torget i byen til øvingslokalet til teaterscenen. Skiftes hele riggen. Både bakteppe sidetepper. Trillende inn fra siden kommer enorme tre etasjes bygninger av kulisser og på ett tidspunkt en trapp som gikk fra scenegolvet og halvveis til taket med sikkert 30 statister på.  Noe av det stiligste var på ett tidspunkt kan man se at Christine står på scenen og synger fra teaterstykket de setter opp til oss i publikum før under scene byttet snus hun 360 grader, bakteppet går opp som ett sceneteppe og hun tar imot applaus med ryggen mot oss i det faktiske publikummet.

Skal også nevnes en god dose humør med de to eierne av teateret som hadde ett herlig repertoar, for ikke å snakke om de to divaene i amatør teater stykket som sang for å vise seg frem ved vær bidige anledning.

Etter hvert som handlingen går videre forgår mye under teateret i kloakksystemet. Dette har de løst brilliant med en båt jeg antar gikk på skinner, der det ser ut som operafantomet manøvrer seg over scenen med en padleåre.

Nå skal jeg være helt ærlig her mot slutten. Avslutningen på Phantom of the Opera er ikke den beste skrevet noensinne. Trekantdrama og hun velger mannen som ikke ser ut som «Hellraiser». Men musikken og scenen er fortsatt top notch. Etter hele casten har tatt imot applaus etter tur, ble jeg sittende igjen å høre bandet spille ouverturen igjen. For musikken er absolutt det beste i det stykket her.

Alt i alt en veldig god opplevelse, en smak av høykultur for min del og enorm produksjonsverdi. Ville absoulutt både anbefale og se den igjen.

Tekst: Truls Henrik Frøysaker

Foto: Norwich Theatre Royal : Fotograf

Les Miserables er en kjent musikal som er komponert av Claude-Michel Schönberg i 1980. Musikalen er basert på boken som var skrevet av Victor Hugo i 1862. Musikalen er verdenskjent

Da vi var på klassetur i London var målet at vi skulle få oppleve en ordentlig musikal i West End. Interiøret av bygget var kjempe stilig og «classy». Jeg innrømmer at jeg følte meg lite pynta for den anledningen.

Jeg har aldri hatt noe interesse for å se musikal før. Unntaket har vært «Book Of Mormon» som var en morsom opplevelse. Men med tanke på hvor kjent «Les Miserables» er, hadde jeg faktisk en del forventninger. Noen av låtene er jeg kjent med, og jeg skjønte at det handlet om den franske revolusjonen. Annet enn det hadde gikk jeg inn med et åpent sinn og gledet meg til å se noe nytt.

Jeg ble imponert med en gang gardinene åpnet for scenen. Med smart bruk av lys og begrenset rekvisitter blir man umiddelbart dratt inn i fortellingen som starter på et skip i en storm hvor fangene ror. De synger unisont «look down, don´t look them in the eye, look down, you´re here until you die» mens en mann pisker dem. Allerede da blir man introdusert til den dystre stemningen og de mørke temaene som kommer til å bli tatt opp.
Etter dette kommer det masse slagere, flere rekvisitter og utrolig flinke utøvere. Det var til og med en skyte episode hvor de plasserte «fyrverkeri» øverst i taket for å illustrere våpenskudd i publikum sin retning.

Ellers var det en fangende fortelling som viste oss forskjellige aspekter i den tiden. «Hovedpersonen», Jean Veljean, er en gammel fange som ville snu livet sitt og bli et godt menneske, som sliter å finne en jobb som ærlig mann. Som følge av at han brøyt prøveløslatelsen sin, følger vi politiinspektør Javert som dedikerer livet sitt til å jakte ned Jean. Vi får se mye fra de fattige sin side. En karakter ble en prostituert sånn at hun kunne forsørge for datteren sin. Den velkjente sangen «At the end of the day» blir sunget av en gruppe med hjemløse og fattige som synger om den harde tilstanden de lever i. Vi ser også en gruppe med studenter som diskuterer og kommer frem til at landet er undertrykket av de som styrer landet, og at en revolusjon er nødvendig.

Konklusjonen min er at det var en fantastisk opplevelse. Helt utmerket på det visuelle, og orkesteret og utøverne var «mind-blowing».

Lørdag 14.03.20 – Apollo Victoria Theatre – London

Tekst og bilder: Elisabeth B. H. Iversen

Når en har planlagt en kveld med musikal, har en gjerne visse forventninger, kanskje spesielt når en har planlagt å se musikal i London.
En har forventninger om gode skuespillere, gode sangere, scenografi, kostymer, lokale, bare for å nevne noe. Disse forventningene vil jeg absolutt tørre og påstå ble innfridd da vi bestemte oss for å se musikalen Wicked i Londons Appollo Victoria Theatre.

Wicked er en musikal, først framført på Broadway i 2003, skrevet av Stephen Schwartz. Den er basert på romanen “Wicked: the Life and Times of the Wicked Witch of the West”, som igjen er en refortelling av romanen “The Wonderful Wizard of Oz” og filmen “The Wizard of Oz”. Stykket følger hovedpersonene Elphaba og Glinda og deres reise gjennom livet. Der de virkelig får kjenne på hva som er godt og vondt i verden.

Det hele startet da vi kom opp fra undergrunnen ved Victoria Station, og rundet hjørnet, der vi blir møtt av at hele fasaden er dekket av grønne neonlys i tillegg til seks store grønne bokstaver, Wicked, og bilde av hovedpersonene Elphaba og Glinda.
Vi trer inn dørene etter å ha stått en liten stund i billettkø. Av og til lønner det seg vist å være litt spontan og eventyrlysten, da vi fikk en kjempegod studentpris og endte opp på rad 8. Så nærme at vi nesten kunne tatt på skuespillerne, om vi hadde strukket oss litt fram og lagt godviljen til.
Foajéen var enda mer grønn enn neonlysene ute, og desto mer fantastisk. Det var virkelig som en selv trådde inn i musikalen og dens verden.
Til og med de som solgte drikke og snacks, og vaktene, så virkelig ut som om de var med i musikalen. Ikke en eneste liten detalj så ut som å være overlatt til tilfeldighetene.
Etter å ha blitt guidet vei til området vi skulle sitte, og nesten klart og gått oss bort på veien dit, kom vi inn i salen og fant setene våre. Lamslåtte av detaljene på det vi så av det som var på sidene av scenen, og over scenen, ja til og med selve salen. De som har planlagt hvordan det hele skulle se ut, har åpenbart virkelig vist hva de holdt på med. Det var akkurat som å sitte i Emerald City.

Lyset ble dempet og musikalen startet, og det første vi får se er all akrobatikken som utføres av apene. De hopper og klatrer rundt som om det var det enkleste i hele verden. Deretter er det fantastisk sang fra start til absolutt siste slutt.
Det var ufattelig imponerende at både Helen Woolf som spiller Glinda, og Laura Pick som spiller Elphaba synger klokkerent, med forbausende vokalteknikk, mens de traver over scenen både den ene og den andre veien. Til og med oppe i lufta ved hjelp av enten jernboble eller kosteskaft.
Også ensemblet synger fantastisk, mens de danser rundt og gjør bevegelser som oss vanlige dødelige virkelig hadde slitt med å henge med på og ikke minst syngingen i tillegg.
Og ikke for å glemme orkesteret, som absolutt jobbet like hardt som de oppe på scenen. De serverte alt fra det jeg assosierer med riktig orkestermusikk, til nesten det jeg vil kalle rockemusikk med elgitar og trommesett.
Når en da i tillegg tenker på logistikken bak hele forestillingen, med sceneskift, kostymeskift, skuespillere som går av scenen en plass og nesten øyeblikkelig skal dukke opp en annen plass, føler jeg at det gjør absolutt alt bare enda mer magisk.

For å oppsummere, helt fra før vi kom inn dørene til teateret til vi gikk ut igjen da forestillingen var ferdig, var vi helt målløse av beundring. Beundring ovenfor sangerne og skuespillerne, beundring ovenfor orkesteret og scenearbeiderne.
Absolutt alt var gjennomført, og definitivt gjennomført med stil.

Tekst: Kristian Berge

Foto: Johan Perrson

Studieturen til London for oss i musikklassen på Høyskolen i Volda, ble en spesiell opplevelse for mange av oss, da Coronaviruset sendte oss etter hvert hjem til Norge tidligere enn planlagt. Likevel skulle dette bli en opplevelse for livet, mye takket være musikalen: Les Miserable. Les Miserable («De elendige») er en musikal basert på romanen Les Miserable skrevet av den franske forfatteren Victor Hugo helt tilbake i 1862. Selve musikalen ble i 1980 komponert av franske Claude-Michel Shönberg, og teksten er en libretto av Alain Boubil. Musikalen har helt siden oktober 1985 vært å finne på London sine teater, noe som gjør den til den lengst spillende musikalen i det man kaller for West End Theatre (Profesjonelle teaterstrøk i London) i London. Handlingen i musikalen baserer seg i Frankrike rundt år 1800, der man følger flere forskjellige karakterers historie der de kjemper for eller imot forsoning og revolusjon.Musikalen fanger oss allerede i første sang med ett av sine utallige høydepunkt. Den kraftfulle «Look Down», der vi blir presentert for to av hovedkarakterene i musikalen: slaven Jean Valjean som etter hvert bryter sin prøveløslatelse og må skjule sin identitet, samt møter vi også politiinspektør Javert som blir helt besatt på å finne igjen Valjean eller prisoner 24601 som Javert kaller ham. Vi får høre dette «temaet», flere ganger under forestillingen og gåsehuden er absolutt tilstedet hver gang orkesteret framføret dette kraftfulle musikkstykket.

– Politiinspektør Javer skuer utover slavene. Foto: Johan Perrson

Etter å ha selv vært med på å framføre deler av stykket i skolekoret i fjor, la jeg spesielt merke til sangen «At The End Of The Day», som sannsynligvis passerte flere hundrede kilometer i timen gjennom sangen. Et tempo helt uten sidestykke. Ordene fløy nærmest ut av sangerne, men likevel var det så klart og tydelig hva de sang. Helt ufattelig kult og ikke minst imponerende!Videre synges de kjente sangene «I Dreamed A Dream» og «Castle On A Cloud», før musikalens humor duo, ekteparet Thènardier presenteres i sangen «Master Of The House». Første akt avsluttes etter hvert med de vakre sangene «A Heart Full Of Love», «On My Own», og «One More Day», og publikum kan med det få seg en 15 minutters pause fra tåretørking før det er på’an igjen i andre akt, som Eggum ville sagt.

– Les Miserable er full av kule kulisser. Her ett bilde fra barrikaden. Foto: Johan Perrson

Høydepunktet for meg personlig i musikalen kom i sangen «Bring Him Home», presentert av karakteren Jean Valjean spilt av Jon Rybon. Det er med ord veldig vanskelig å beskrive følelser og tanker om hva som virkelig skjedde her. Det var både lyst, mykt og kraftfullt på en gang. Versjonen fra filmen har jeg alltid syntes vært litt vel mye kraft gjennom hele sangen. Her flyter ting vesentlig bedre, og det veksles mellom å gå lyst/mykt og det å synge med kraft. Stemningen under sangen ble utrolig intim og selv om jeg satt på en av de øverste radene, føltes det som om jeg satt like ved siden av skuespilleren selv. Det var virkelig et stort øyeblikk i mitt snart 27 år lange liv.

https://www.youtube.com/watch?v=LR4otfN4Vy4 – Framføring av «Bring Him Home», av skuespiller Jon Rybon.

Jean Valjean og Javert i en intens kamp Foto: Johan Perrson

Musikalen avsluttes med en fantastisk epilog der samtlige skuespillere framfører «Do You Hear The People Sing?», og med det avslutter også en uforglemmelig opplevelse. En tanke jeg hadde før jeg gikk på Les Miserable var at jeg har jo sett filmen før, kan virkelig musikalen være så mye bedre? Burde jeg ikke gått og sett andre musikaler jeg ikke har noe spesielt forhold til? Svaret er nei! Dette var for meg et mesterstykke framført av artister i verdensklasse. Lyd, kulisser, orkester og sang! Alle burde se det. Dette var virkelig en opplevelse for livet! Terningkast 6

Kilder:-https://en.wikipedia.org/wiki/Les_Mis%C3%A9rables_(musical)-https://www.londontheatredirect.com/news/first-look-production-images-released-for-reopening-of-les-mis-at-londons-sondheim-theatre

Tekst: Lars Olav Maurset

Foto: Tina Wilke

Sidebrok blei etablert i 2000 og er ei sunnmørsk hip hop gruppe frå Ørsta som rappar på dialekt. Sangane deira er forøvrig om heimbygda og bydgekulturen med ein sjølvironisk, uhøgtidlig og lett sarkastisk stil. Hovudmedlemmene i Sidebrok er Torstein Hyl og Bård Aasen Lødemel.

Etter å hatt ein 2 års pause, så kom Sidebrok ilag med Sirkel sag tilbake for å halde konsert på Rokken den 25 Januar (og ein ekstra konsert den 26 Januar). Dei haldt konsert for fullt hus der ikkje mykje gale skjedde og folk var med å song og lagde stemning for kvelden. Dei spelte alt ifrå rap til reggae, så dei hadde eit veldig variert repertoar.

Det heile starta med Sirkel sag som oppvarming der han song songane sine som «Ørsta rådhus» og «Sola skine». Han brukar å være ein fast person som Sidebrok har med seg i sine konserter og han veit også korleis ein kan få publikum til å bli gira. Sirkel sag hadde med seg ein DJ for sine låtar.

Når sidebrok kom på scena, så var folk opp i hundre når dei starta med å spele kjente låtar som « 1, 2, 3, Fyre» og «H.O.V.D.E.B.Y.G.D.A». Han var veldig tydleg med korleis han ga budskapet og det med uttale var perfekt. Dei hadde også med seg band og det viste litt meir naturligheit enn når det berre var rap og DJ. Alle i bandet fikk også sine eigne soloparti og blei presentert etterkvart som dei hadde solo på ulike låtar.                                    

Det var nokre ting som senka litt gleda av å høyre på dei, og dette var feedback. Feedbacken var ikkje der så ofte, men var der i tilstrekkeleg grad til at den vart eit forstyrrande element i det totale bildet. At dette som skjedde handlar om korleis lydmannen styrte lyden eller om korleis mikrofonen var halden når dei song. Det som også skjedde i løpet av konserten var at vi måte få tak i ein ny skarptomme på grunn av det var noko som skjedde med den han spelte på. Eg såg på den og det var faktisk ingen problem med skarptromma. Så enten var han misfornøgd med den eller så var han ikkje heilt edru og tenkte at den var øydelagt. Vi fekk då skryt etter konsert med kor rask vi skaffe ein ny skarp på kort tid. Ellers var lyden veldig bra og eg trur at  publikum ikkje tenkte så mykje over det som skjedde med skarptromma, for dei hadde det bra.

Ein ting eg vil gjerne gi skryt på er korleis lysshowet var. Det funka veldig bra og dei hadde også ein leddveg, som faktisk er heimelaga, og den hjalp med å heve konserten. Konserten i sin heilheit var ein fantastisk konsert og det å jobbe med gutta var også ei glede utan like, i alle fall når trommisen fekk velgje det trommesettet han ville ha. Han skrytte veldig mykje på kor stor friheit han fekk, og likte veldig godt korleis vi hadde sortert trommesetta på Rokken. Alle i Sidebrok og Sirkel sag var også ei glede å jobbe med, dei var positive til oss og gjorde at vi jobba effektivt.

Alt i alt var konserten ei glede å høyre på og å jobbe under. Eg gleder meg til neste gang dei skal til Rokken og gjere ein ny konsert. Då vil eg også gjerne vera med å jobba med det tekniske som gjev eit heilt anna perspektiv på kva som skjer i salen, – ikkje nødvendigvis ei betre oppleving totalt, men definitivt ei anna oppleving.

Tekst: Truls Erik Kildal Pedersen

Min Største Konsertopplevelse

Den største konsertopplevelsen jeg har hatt i mitt liv, var når jeg, og 2 kamerater dro for å se Slipknot i Oslo som tittelen tilsier. Det startet egentlig som en tanke i mitt eget hode og som jeg trudde ikke kom til å skje, men jeg begynte likevel å spørre folk i klassen som jeg hadde kjent i kanskje halvannen måned før jeg spurte. Dette var altså i starten av vg1. det var to grunner til at jeg ikke trudde dette kom til å skje, den første var at jeg trudde at folk ikke ville si ja til å bli med på dette med en raring som meg selv, og den andre var om jeg faktisk ville klare å spare opp til det. Men jeg tok heldigvis feil med begge av disse tingene. Jeg spurte mer enn to stykker i klassen, og det var flere som hadde lyst men ikke kunne fordi de hadde andre langsiktige planer mens noen bare rett og slett ikke var interessert i Slipknot. Jeg fikk med meg to stykker, og var fornøyd med det.  

Så var dagen der, den tiende februar. Dagen startet med at jeg dro på skolen, og hadde halv dag før foreldrene mine kom og hentet oss på skolen, for så å kjøre inn til Oslo. Turen startet med at vi tre i baksetet satt og var helt i hundre før vi til slutt fant ut at vi var ganske trøtte, så vi sovna visst en liten stund før vi ble vekt av at vi kjørte inn på parkeringsplassen. Vi var ganske tidlig ute, men det var allerede kommet en del folk. Om jeg husker så sto vi i kø i en time før vi slapp inn og der fikk vi ganske gode plasser (i hvert fall i forhold til scenen, men i forhold til publikum så var det ganske voldsomt å stå helt inn til moshpiten). Vi sto omtrentlig mellom 20 og 25 meter fra scena, og vi var ganske fornøyde med det.

Etter å ha venta i ca. 20 minutter dukket support bandet opp, som jeg der og da ikke syntes hørtes så bra ut men endte opp med å like de seinere. Dette bandet var nemlig King 810, man kan ganske enkelt si at dette bandet er for de litt mer interesserte i og med at det er et ganske aggressivt band med en del brutale, men dype tekster om det er en mulig kombinasjon. Musikken i seg selv er også ganske rett i fleisen på deg, og før jeg hørte de hadde jeg i grunn ikke hørt noe i den stilen. Men så kom hovedattraksjonen, nemlig Slipknot.

Foto: Stig B. Hansen

Etter litt styring på scenen av scenecrewet, og litt omgjøring på lys og lignende, begynte åpningssporet deres å spillet på anlegget, altså låta XIX fra deres 5. studioalbum: .5: The Gray Chapter. Etter dette åpnet de med Sarcastrophe fra samme album, og publikum hylte og skreik for full hals når de begynte. To  eller tre sanger inn i settet startet moshpitten opp, rett ved siden av der jeg og kameratene mine sto. Dette gjorde at vi måtte flere ganger dukke unna for å ikke bli slått ned, sparket ned, eller dyttet ned av de som var i moshpitten. 2/3 inn i showet spilte bandet låta Spit It Out fra deres første plate. Når bandet spiller denne låta live, har de en tradisjon med at midt i sangen så pauser bandet litt ned ved at alle stopper å spille bortsett fra rytmegitaristen Mick Thomson, mens Corey Taylor, hovedvokalisten samhandler med publikum og får absolutt ALLE i publikum til å sette seg ned på huk eller kne. Så blir all lyd bortsett fra rytmegitaren borte. Bandet begynner på opbyggingen til bridgen og til slutt stopper hele bandet å spille mens Corey Taylor roper «JUMP THE FUCK UP!!!». Og bandet begyner å spille. Dette er da publikum og ALLE går helt bananas. Dette er noe av det villeste jeg har opplevd i hele mitt liv, og kommer aldri til å glemme det. Etter dette var det rett hjem og til køys for så å dra på skolen dagen etterpå, med bare 3-4 timers søvn…jippi!

Her er noen klipp fra konserten, IKKE filmet av meg, men jeg sto ikke sånn super langt fra der detta var filmet fra. Det ene klippet er fra Spit It Out og det andre klippet er fra introen og Sarcastrophe.

Foto: Stig B. Hansen

Tekst: Åsmund M. Bingen

Unge Ferrari er en Norsk rapper og låtskriver fra Hamar. Han debuterte med albumet «Til mine venner» i 2015 og har siden da blitt en av de største Norske artistene innenfor sjangeren rap. I 2017 kom han ut med albumet «Romeo må dø», og dette albumet fikk ros av både kritikere og fans.

I 2018 var han med på å sette sammen bandet «MARS» med duoen fra gruppen Karpe Diem og soloartisten Arif. Han har også vært med på å lage låter med andre norske artister som Lars Vaular, Store P, Cherrie og Silvan Imam.

Konserten: Det er tydelig fra aller første sang at Unge Ferrari har funnet formelen for å dra meg seg publikum, enten om det er via rolige R&B låter eller bassfylte rap linjer. Artisten spiller en god del sanger fra sitt nyeste album «Midt Imellom Magisk og Manisk» som f.eks. «Balkong» og «FAMILYEH», og han presenterer også et par gode innslag fra hans aller første plater. Disse låtene er gode eksempler på Unge Ferrari sin musikalske bredde.

«Balkong» er en avslappet låt med et stødig og fint pianoløp som går igjennom hele sangen. Bass og trommer kommer etter hvert dynamisk inn med sine stødige rytmer som er med på en veldig naturlig oppbygning av låten, og samtidig utgjør en fin effekt. Det er veldig tydelig ut ifra hvordan Unge Ferrari fremfører denne kjærlighetslåten at dette er en selvskreven sang som han har et nært forhold til. Man kan klart se at han er artist som bruker følelser for å skape en forbindelse med publikum.

«FAMILYEH» er en mer up-beat låt som fortsatt handler om Unge Ferraris liv, men denne gangen handler det om hans «brødre». Om man ser på låtstrukturen i denne sangen vil man se at denne låten kan lappe litt over i pop-kategorien. Backingen er hovedsakelig synth og trommemaskiner. Refrenget er også veldig gjentakende, noe som også kjennetegner pop-sjangeren. 

Konserten starter rolig, med røyk som kommer ut på scenen for å sette stemningen. Midt oppi røyken kommer Unge Ferrari til syne, og øker metodisk nivået på scenen gjennom hele konserten via valg av ting som låter, holdning, belysning og lyd.

Unge Ferrari er den eneste artisten på scenen under denne konserten, og med mikrofonen i den ene hånda og ølen i den andre virker det som han storkoser seg like mye som resten av det ivrige publikumet på Rokken denne kvelden. Man ser tydelig at artisten gir absolutt han har for å få med seg publikum, noe han lykkes godt med. Uavhengig av hva man synes om musikken og om eventuell bruk av playback er det hovedsakelig showet som fører til det skyhøge energinivået under hele konserten.  Den tekniske delen ved konserten er også i svært god orden når det gjelder både lyd og lyd, noe jeg synes er verdt å påpeke.

Evaluering: Alt i alt er dette en aldeles positiv konsertopplevelse med en artist som vet hvordan man skal få en relativ liten sal til å føles like stor som Telenor Arena. Unge Ferrari eier sin egen stil, og dette er en stil det ikke har blitt sett mye av i norsk populær kultur. Det at Unge Ferrari kan ha sin egen stil og fortsatt skrive og produsere låter i flere sjangere er noe av det som er med på å gjøre konserten spennende gjennom den halvannen timen han fremfører. Jeg tror også at et godt tenkt ut repertoar for konserten er med på å forsterke dette. Dette er en konsert jeg sterkt anbefaler å gå på!

Tekst: Bjørnar Gjerde Egge

Konserten opna med eit drønn og ein kunne kjenne og føle på stemninga frå første sekund. Få band klarer å dra inn publikum på same måte som Gåte, med deira unike kombinasjon av norsk folkemusikk og progressiv rock. Bandet spreiar rundt seg med positiv energi på same tid som dei leverer 110% både musikalsk og fysisk gjennom heile konserten. Uansett kva stemninga i kvar song var kunne du alltid sjå opp på scena og få dette gjenspeila på det beste viset. Frå energiske songar med hopping og spretting der bandet knapt røyrde bakken, til vakre voggeviser der du føler ei varm ro strøyme over deg. Konserten var verkeleg ei emosjonell berg- og dal-bane av beste sorten.

Foto: Ole A. Ekker

Å stå i salen å oppleve Gåte er noko heilt unikt. Stemninga er til å føle og ta på, noko som visast på alle rundt deg samt mellom dei som er på scena. Publikum song med på songane og til tider hoppa dei rundt, medan artistane på scena gjorde det same. Dette er ein av tinga som gjer Gåte til eit særs bra live-band. Dei viser ei sårbarheit og ei genuinitet som smittar over på alle i rommet og inviterer publikum til å delta på opplevinga. Og det er vel kanskje dette eit bra live-band burde ha som mål. Den usynlege veggen mellom scena og publikum som mange artistar slit med å nå gjennom blir knust av Gåte, og det verkar som om det er den mest naturlege tingen i verden for dette bandet.

Det er heller ingen tvil om at medlemmane i Gåte er dyktige musikarar. Med eit massivt lydbilete og stor dynamisk rekkevidde er dette ein av dei beste livebanda Noreg har å tilby. Sidan bandet gjenopptok verksemda si i 2017 etter ei 12-års pause har stilen deira også endra seg ein god del. Med to nye medlemmer og tre medlemmar frå originalbesetninga har dei klart å tatt vare på det fundamentale som gir bandet den unike gneisten.

Frå originalbesetninga har vi søskenparet Gunnhild Sundli (vokal) og Sveinung Sundli (fele), i tillegg til Magnus Børmark (gitar). Vidare har dei fått med seg to nye medlemmer, nemleg Jon Even Schärer (trommer) og Mats Paulsen (bass). Desse medlemmane er ikkje heilt ukjende med kvarandre heller, for gitaristen Magnus Børmark og bassisten Jon Paulsen har i lengre tid spelt ilag sidan 2008 i bandet “22”, noko som ein kan merke på utrulege kjemien deira på scena.

Dei har ikkje bevegd seg vekk frå røtene sine på nokon måte, men har heller bygd vidare på lydbilete sitt med stor effekt. Bandet har endra litt på besetninga, men det er absolutt ikkje noko som har gått negativt utover lyden deira. Når vokalisten, Gunnhild Sundli, i tillegg er godt gravid og likevel kan gi et show som dette så veit du at kvaliteten er høg.

Bandet hadde opphavleg ingen plan om å slutte å spele saman i 2005, men dette skjedde likevel. Dette kom av at Gunnhild Sundli starta i bandet som 14-åring. Å starte band i ein så ung alder har ho i etterkant sagt at ho angrar på og at det var ein av grunnane til at ho valde å slutte i bandet i 2005. For Sveinung Sundli (felespelar, tangentar), Gunnhilds eldre bror, var dette ganske tøft, det var jo tross alt i stordomstida til bandet. Etter at Gunnhild slutta i bandet hadde dei dessverre ikkje noko anna val enn å legge heile prosjektet på is.

Kanskje hadde dei likevel godt av denne pausen, for ein ting er sikkert, lyden deira har absolutt ikkje tatt skade av den.

Kjelder
21.03.19: 
https://www.nrk.no/kultur/_gate_-om-bruddet_-_-svarte-helvete_-ble-det-1.13763259
 21.03.19:[SS1] 
https://gaate-music.com/no/about-gaate/

---

Skriv ned når du lasta ned denne kjelda. [SS1]

Foto: Mats-Bäcker
Tekst: Sondre Kvistad Utgård

Den 12. desember 2018 spelte The Real Group ein adventskonsert på Parken kulturhus i Ålesund i lag med koret Von Dess.

The Real Group er ein svensk a capella song kvintett etablert i Stockholm i 1984. Medlemmane som var med på å starte opp gruppa gjekk på Kungliga Musikaliska Akademien i byen på den tida. Dei spelar i dag for det meste sine eigne låtar som strekker seg over mange sjangrar som vokal jazz og pop, men dei begynte musikkarrieren med cover. Dei er kjent for å lage særdeles vakre og gripande låtar med sine komplekse harmoniar og himmelske solostemmer. Vokalen til gruppa er heftig og godt gjennomtenkt både live og i studio. In The Middle Of Life (2005) er ei fantastisk plate frå kvintetten som representerer gruppa godt, samt forklarer kvifor nettopp The Real Group er blant dei beste i sjangeren. Perfeksjon, ”personleg touch” og breie repertoar har gitt gruppa anledning til å samarbeide med internasjonale artistar, symfoniorkester og jazzgrupper over eit breitt sjangerspekter gjennom ei årrekke. Kvintetten består av Anders Edenroth, Emma Nilsdotter, Lisa Östergren, Morten Vinther og Janiz Strazdins.

Von Dess er eit blandakor frå Ålesund. Dei har sunge i over 24 år frå 1993 og består av 45 medlem saman med dirigent Solveig Håvik og pianist Johan Sewerin. Med mykje energi og godt humør har dei fått positiv omtale samt respons gjennom åra. Dei har blant anna samarbeidet med Peter Jöback, Bror Magnus Tødenes og Ingrid Helene Håvik frå Highasakite. Koret er også med på å skape engasjement og songglede i kormiljøet i Ålesund, ved å årleg arrangere Kor Grand Prix.

Arrangementet starta med at ein mann frå blandakoret kom fram på scena og ynskja oss velkommen. Han introduserte så seg sjølv og videre Von Dess som sto bak han. Personen var ein basskorist og forklarte til publikum kor glad han og koret var som fekk starte denne magiske kvelden. Von Dess byrja dermed sjølve konserten med nokre kjente adventslåtar. Vi fekk servert for eksempel klassikarar som “Det lyser i stille grender” og “Deilig er Jorden”. Dette var ein behageleg oppvarming til hovudartistane. Eit fyldig lydbilde emanerte ut i salen og ein kunne godt høyre dei ulike stemmene samt heilheita i låtane dei framførte.

Etter omtrent fire låtar gjekk “supportkoret” av scena og The Real Group kom ein etter ein fram frå sceneteppet. Ein skjønte raskt at gruppa var profesjonell samt trygge på seg sjølv når dei gjekk på, og dette hadde dei all grunn til å vere. Eg har vore på mange konserter med god vokal framføring, men aldri før høyrt ein så vakker og avansert vokal live på eit slikt høgt nivå. Alle var fullstendig samkøyrte til tross for det krevjande stoffet. Det er nokk mogleg å forklare det eg høyrte med ord, men samtidig ikkje. Fagert, vedunderleg, overjordisk og himmelsk er berre nokre få adjektiv som beskriver konserten. Det er rett og slett vanskeleg å sette ord på kor fantastisk heilheita var.

Tenoren i bandet, Anders Edenroth, har stått for den særdeles flotte arrangeringa av låtane. Han er den einaste originale medlemmen igjen i gruppa. Dei spelte gode låtar som “Water”, “Swedish Shuffle”, og sidan konserten tok plass i jula hadde sjølvsagt The Real Group nokre gode julelåtar til å få publikum i julestemning. Dei kjende julelåtane som “Jingle Bell” og “Julen er Her” passet godt inn med arrangementet og ga kvelden den adventsstemninga publikummet ville ha. På eit punkt i showet hadde dei også ei anna låt “Catch up, Ketchup” for å bevise at det er dei som syng, og at ingenting er playback. Dette var ein interaktiv låt som publikummet var med på å lage gjennom å gi namn til karakterane i songen. Etter dei mest julerelaterte songane, fortalte Lisa (sopranen) at sjølv om det er godt med julemiddag trenger vi litt meksikansk mat inn i mellom, dermed kom låta “Chilli Con Carne” før dei avslutta med “Glade jul” saman med blandakoret Von Dess.

Eg gir konserten terningkast seks.

Foto: Camilla Solevåg Viken

Hedvig Mollestad trio er et band som spiller en god blanding av jazz og rock, også kalt powerjazz. Gruppen ble satt sammen etter at Hedvig Mollestad vant Molde Jazzfestivals talentpris i 2009, og ble nominert til Spellemannprisen 2013 i klassen rock for «All Of Them Witches». Bandet består av Hedvig Mollestad Thomassen på gitar, Ellen Brekken på bass, og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Den 8. mars holdt de en konsert i foajeen i Parken Kulturhus, rett opp trappene forbi hovedsalen. Å gå inn dit kjentes som å gå rett inn i en jazzklubb. Der var en mørk og rød belysning, og en stor del av publikum hadde allerede et glass i handa. Bandet gikk på scena til stor jubel fem over ni, alle tre iført kjoler for å feire kvinnedagen. Mollestad spurte om alle satt godt, som ble møtt med bekreftende lyder fra lokalet. De satte i gang med å spille, men det var en antydning til at noe ikke var som det skulle være. Mollestad gikk ganske fort ned til lydbordet for å prøve å kommunisere med dem, men det så ikke ut til å løse noe. Til tross for det fortsatte de å spille hele låta igjennom, hele ti minutter, og jeg skal være ærlig, jeg hører sjeldent så rå musikk live. Da de var ferdige sa de klart ifra om at ingen av dem hadde nok lyd i monitor, en klar irritasjon over det, men da ble det iallfall fikset. Den neste låta var roligere, men den hadde fortsatt mye kraft i seg. Brekken skiftet ut el-bassen sin for en kontrabass, og viste også der evner på høyt nivå. Selv om det de spiller kan kalles jazz, er det ikke den tradisjonelle variasjonen av denne sjangeren som ble mitt inntrykk av det. Jazz har ved tidligere anledninger gjort meg svært søvnig, men denne framførelsen holdt meg våken med god margin. Det kan virkelig kalles powerjazz. Alle sangene varte omtrent mellom fire og ti minutter, og selv uten en vokalist klarte de å uttrykke energien i låtene gjennom et synlig samspill med hverandre. I forhold til publikum gikk Mollestad og Brekken til og med ned og spilte blant dem noen ganger. De hadde absolutt ingen problemer med å fylle rommet med lyd når sangene nådde sine høydepunkt, og selv før og etter dem sto de på for å gi en fantastisk musikalsk opplevelse. Omtrent halvveis inn i konserten begynte de å ta en solo hver mellom sangene, først gitar, så bass, og til slutt, trommer. De var lagt til omtrent mellom den fjerde og den åttende sangen. De uttrykte alle noe helt spesielt, men jeg kan ikke helt sette fingeren på hva. Brekken brukte her kontrabassen igjen, og hun fikk virkelig vise hva hun var god for. Bjørnstads trommesolo brakte også en ny mening til det ordet for meg.

Alt i alt viste de meg at de er meget dyktige musikere, både på egenhånd og som et band. Den siste låta var like rå som den første, en veldig passende avslutning, men publikum ville ha mer, og til stående applaus gikk de opp på scenen igjen for å gjøre et ekstranummer. Da det var ferdig hadde de spilt i litt over en time, og selv om det var satt av to timer til konserten følte jeg at alle mine forventninger hadde blitt overgått med milesteg. De nevnte aldri navnet på noen av låtene de spilte, og for meg som aldri hadde hørt på dem før var det kanskje ikke ideelt, men det er mulig det var et bevisst valg for ikke å distrahere fra musikken. Jeg vil gi denne konserten terningkast 6 fordi den viste meg en ny side av en sjanger jeg ikke trodde jeg kunne like.

Den siste låta var like rå som den første, en veldig passende avslutning, men publikum ville ha mer, og til stående applaus gikk de opp på scenen igjen for å gjøre et ekstranummer. Da det var ferdig hadde de spilt i litt over en time, og selv om det var satt av to timer til konserten følte jeg at alle mine forventninger hadde blitt overgått med milesteg. De nevnte aldri navnet på noen av låtene de spilte, og for meg som aldri hadde hørt på dem før var det kanskje ikke ideelt, men det er mulig det var et bevisst valg for ikke å distrahere fra musikken. Jeg vil gi denne konserten terningkast 6 fordi den viste meg en ny side av en sjanger jeg ikke trodde jeg kunne like.