Foto: Lillian Bikset
Tekst: Lars G. Uri
Jeg har som mange et visst kjennskap til Phantom of the Opera, jeg har sett filmen flere ganger i mitt liv og både hørt og spilt hovedtemaene fra stykket ett uvisst antall ganger.
Allerede før vi kommer inn på teateret merker man at dette blir noe annet en hva jeg vanligvis deltar på av kultur. Velkledd betjening som tar jakker og er veldig behjelpelige. En bar er rett innenfor døren der det allerede er stappet med folk som vil kjøpe forfriskninger. Vi blir geleidet opp det jeg trodde var en kort liten trapp til neste nivå. Fire etasjere senere kommer vi inn i ett vanvittig flott rom med flere barer og flere velkledde betjenter. Vi får kjøpt oss ett par øl og blir geleidet til setene våre.
Første inntrykket av scenen er helt enorm. Ornamenterte utskjæringer går som en ramme rundt scenen, man kan se flere balkonger høyt, høyt over scenegulvet der man kan anta at skuespillerene etter hvert vil dukke opp, å midt foran scenen henger en gigantisk lysekrone som sannsynligvis vil bli viktig senere. Riktig nok, ikke 5minutter ut i stykket, når Phantom temaet (DamDamDamDamDAAAAAAAAAA) og operafantomet selv viser seg for første gang, svinges den gigantiske lysekronen rett mot amatørteatergruppen.
Man skjønner raskt at disse skuespillerne kan synge. Den ene etter den andre viser seg fram med voldsomme stemmer. Dessverre har jeg ikke evnen til å skjønne så mye av hva de sier. Kult å synge lyst, men diksjon kommer i annen rekke. Jeg vet heldigvis stort sett hva som foregår.
Neste høydepunkt for min del er «Angel of music». Det andre veldig kjente temaet fra Phantom of the Opera som virkelig får med publikum på en emosjonell tur. En av de vakreste temaene noen gang skrevet. Eksepsjonelt bra sunget både fra operafantomet (Josh Piterman) og den kvinnelige hovedrolle innehaveren Christine (Kelly Mathisen) .
Så i de lange syngende talescenene som jeg ærlig talt fortsatt ikke skjønner så mye av blir jeg sittende å beundre scenen igjen. Alle sceneskifter er helt enorme. Fra Torget i byen til øvingslokalet til teaterscenen. Skiftes hele riggen. Både bakteppe sidetepper. Trillende inn fra siden kommer enorme tre etasjes bygninger av kulisser og på ett tidspunkt en trapp som gikk fra scenegolvet og halvveis til taket med sikkert 30 statister på. Noe av det stiligste var på ett tidspunkt kan man se at Christine står på scenen og synger fra teaterstykket de setter opp til oss i publikum før under scene byttet snus hun 360 grader, bakteppet går opp som ett sceneteppe og hun tar imot applaus med ryggen mot oss i det faktiske publikummet.
Skal også nevnes en god dose humør med de to eierne av teateret som hadde ett herlig repertoar, for ikke å snakke om de to divaene i amatør teater stykket som sang for å vise seg frem ved vær bidige anledning.
Etter hvert som handlingen går videre forgår mye under teateret i kloakksystemet. Dette har de løst brilliant med en båt jeg antar gikk på skinner, der det ser ut som operafantomet manøvrer seg over scenen med en padleåre.
Nå skal jeg være helt ærlig her mot slutten. Avslutningen på Phantom of the Opera er ikke den beste skrevet noensinne. Trekantdrama og hun velger mannen som ikke ser ut som «Hellraiser». Men musikken og scenen er fortsatt top notch. Etter hele casten har tatt imot applaus etter tur, ble jeg sittende igjen å høre bandet spille ouverturen igjen. For musikken er absolutt det beste i det stykket her.
Alt i alt en veldig god opplevelse, en smak av høykultur for min del og enorm produksjonsverdi. Ville absoulutt både anbefale og se den igjen.