Forfatter: Miki Campins

Oslo 18. april 2017
Bilde og tekst av Christian Alhaug

Not at all similar are the race of the immortal gods and the race of men who walk upon the earth

                                                                                                                                                             -Homer

Edda er i første omgang en kulturarv.
Dikt overlevert fra generasjoners muntlig tradisjon for så å bli skrevet ned i middelalderen i det disse var i ferd å dø ut.
De norrøne gudenes liv og virke, ikke en enhetlig kanon, men en samling av historier, ofte med forskjellige  detaljer, er blitt brakt til scenen av det norske teater denne våren.
kort oppsummert var dette en teateropplevelse jeg vil bære med meg i lang tid, musikken som var skrevet til stykket var både skilt fra handlingen på overflaten, og snakket tematisk om hva som skjedde.
Jeg gitt denne opplevelsen en karakter 8/10, noe jeg skal utdype mine tanker mer om hvorfor.

Plott/narrativ; Plottet av forestillingen er basert på Jon Fosse sin bearbeiding av edda-diktene, vi møter Odin (Henrik Rafaelsen) i det han henger seg selv fra Yggdrasil, verdenstreet. En ofring av seg selv, til seg selv. Ved dette ofret, blir han i stand til å se fortid, samtid og fremtid ved hjelp av Volvens (Gjertrud Jynge) makt. Fra min forståelse av stykket, spiller resten av forestillingen seg ut fra volvens syner av gudenes virke. Fra kjempen Ymir, hvis lik Odin brukte til å skape verden, til Tors (Frode Winther) eventyr, helt til Ragnarok selv. Dette er kunnskapen Odin må gjenvinne ved sitt offer etter å ha latt seg gro gammel og skral.

Dramaturgi; På mange måter føler jeg at det er her forestillingen hever seg til noe helt særskilt, men også har latt øynene bestille mer enn kjeften kan svare for. Gudene blir presentert på en måte det aldri ville ha slått meg at de kunne vært som, men som ikke strider mot teksten i sitt vesen. Tor er ikke det rødhårede symbolet for maskulinitet vi gjerne tenker oss ham, men en krysning av de verste homoseksuelle stereotyper og en tidlig 80-talls glam/puddelrocker. Ty (Joachim Rafaelsen) er ikke stoisk og streng, men en fnisete sykofant. Frøy (Ola G. Furuseth) og Frøya (Renate Reinsve) er støpt i formen av progrocken, mens Frigg (Marianne Krogh) desperat prøver å holde fasaden, midt i et mentalt sammenbrudd forårsaket av Balders død. Gudene er ikke sympatiske, og det er ikke meningen at de skal være det.
Scenene skifter mellom det dypsindige og magiske når røyk og lys med en voiceover er alene om å fortelle historiene. Til det glorete og kunstige i deler av spillet, før det utvikler seg til en estetisk kunstnerisk bestemthet som er en del av noh teaterets tradisjon. Jeg har den ytterste respekt for visjonen regissør Robert Wilson klarte å bringe til verden, men mitt eneste utestående er at det virket for meg, som at skuespillerne gjorde jobben sin, uten at de klarte å formidle et personlig eierskap av rollene sine. Det så mer ut som at de satte sin tillit til regissørens instruks og fulgte den fremfor sin indre impuls.

Musikken; Jeg var ikke i forkant klar over Cocorosie, som i samarbeid med Arvo Pärt har komponert musikken i forestillingen. tekstene er rotfestet i moderne problemer og paradigmer, men de snakker karakterenes motivasjoner og dilemmaer. Selv om musikken er ankret i scenene, flyter den som en bøye på dagens emner. Fremførelsene av disse sangene er ikke noe jeg ville kalt vakkert, men det er ikke dens intensjon om å være det heller. Man lever seg inn musikken fordi man er investert i betydningen dens, ikke fordi fremførelsen er teknisk imponerende. Etter å ha sett forestillingen, gjorde jeg en liten innsats til å skaffe musikken selv, hvis jeg måtte kjøpe den på iTunes, eller laget en liste på spotify hadde det vært greit, dessverre er den enda begrenset til scenen på det norske teater.

Temaer; Odins reise i denne forestillingen traff meg nært innpå beinet. Den tok opp viktige temaer som at terror næres av både eget hat så vel som andres hat mot det. Hvordan en kan bli oppspist av de psykiske arrene man prøver å begrave. Hvordan kjønnsroller er noe kunstig vi bygger i oss selv, og fordamper hvis vi ikke tar hensyn til dem. Den viktigste og personlig såreste temaet jeg så var dog hvordan senilitet og nedsatte åndsevner setter inn frykt og desperasjon hos de som opplever det. Odin blir vist å reagere til de fleste situasjoner med en dåres latter, men når han blir spurt til råds, prøver han kun å danse seg vekk fra spørsmålene. Jeg har sett det fårete smilet som desperat prøver å skjule frykten i øynene før, og å møte det igjen var vondt på en reflektiv måte. Som Odin selv sier

Hugin (Tanken) og Munin (Minne)
Hver morgen flyr
Vidt over veldige jord;
jeg er redd for Hugin
kan han rekke tilbake?
men enda mer for Munin.

                               -Grimnesmål

Bilde og tekst: Niklas Eggesvik

Sted: Rokken, Volda. Under X2 Festivalen.
Tidspunkt: Fredag 21.4.17 kl 22.45

Anna of the North startet showet med å prate og skape en relasjon med publikum. Hun fortalte at hennes foreldre møtte hverandre her i Volda, noe som førte til at de kunne lage henne.

Anne Lotterud har en behagelig og rolig stemme som fikk hele rommet til å være musestille. Det virket som at publikum var nærmest trollbundet. Allikevel mener jeg at det ikke var en spesielt unik vokalopplevelse. Stemmen hennes holder seg i samme toneleie gjennom hele konserten, og det var dermed lite spennende å høre på.

I tillegg skal det sies at hvis man har hørt litt på musikk innenfor chillwave og elektropop sjangeren høres det ut som den samme stemmen som går igjen. Det er ikke noe galt med den, men heller ikke noe originalt; det er en stemme du har hørt tusen ganger før. Altså, hadde du hørt stemmes hennes på radio så hadde du ikke kjent den igjen.
Greit nok at stemmen hennes er fin og behagelig, men den mangler det lille ekstra som får deg til å kjenne gåsehud gjennom hele kroppen. Du står der og nærmest venter på de høye tonene som skal gi deg denne gåsehuden, men disse kommer som nevnt aldri. Det føltes ut som at hun ikke tør å nå opp til de høye tonene, så det ble for sikkert og trygt. Og dermed litt kjedelig.

Anna spilte de mest populære sangene sine »The Dreamer» og »Oslo». Anna ropte ut når de spilte »The Dreamer»: »Kom igjen nå Rokken, bli med å syng!».

Hun prøvde virkelig å få publikum med, men dessverre var det et fåtall som kunne sangen. Anna gikk rundt på scenen med stor flyt, hun viftet med den ene hånden og tok kontakt med publikum på en god måte. Hun hadde også en tendens til å alltid peke rundt med pekefingeren hennes. Det var sjeldent at Anna sto i ro, og du så på henne at hun virkelig levde seg inn i det hun gjorde. Hun storkoste seg og det gjenspeilte seg i publikum. Publikum var i et godt humør, de ropte og sang etter et encore. Noe som ikke skjedde.
Settlisten til Anna of the North var på åtte sanger og varte rundt 30 minutter. Det var en god lengde på konserten, hadde den vart lengre hadde det fort blitt kjedelig i lengden.

Anna of the North malte en fin farge i rommet, men det er forsatt ikke gøy å se på maling tørke.
De lagde en god atmosfære i rommet med god klang og fine forhåndsinnspilte harmonier.

Hvis det ikke hadde vært for at hun tok pauser og nevnte hvilke sanger de spilte, så kunne man trodd at det var en eneste lang sang med svak dynamikk. Det ble fort ensformig og tørt.

I bakgrunn hadde de små film snutter som gikk i loop. Det var hester som løp rundt, is som smelter, bølger som kræsjer mot steinene og diverse andre temaer gikk i bakgrunn. Lys-settingen fungerte nydelig, den var varm, rolig og fulgte musikken på en god måte.

Gjøvik jenta, Anna Lotterud studerte i Melbourne og hun var på en konsert der Brady Daniells-Smith spilte. Etter konserten begynte de å prate og det førte til at de spilte inn sangen »Sway».

De er nå i dag kjent som å være duoen i Anna of the North.

Brady brukte to mini keyboards og en datamaskin mens en tredje mann på scenen, som sto for perkusjon, brukte tom tom, synth pads, og noen cymbaler. Å oppdrive navnet på denne tredje personen lot seg ikke lett gjøre, så man kan gå utfra dette var en person leid inn for anledningen. Ellers vet jeg ikke helt om man kan kalle det for en duo lenger.

Konserten ble spilt under X2 festivalen i Volda på Rokken. Konserten skulle starte 22.45, men det ble 15 minutter forsinket. Det er ikke uvanlig at artistene kommer litt senere på scenen enn planlagt, så dette virket ikke som en demper på stemningen blant publikum.

X2 festivalen er en Vintersport festival som ble utviklet i 2005. Det var hovedsaklig for alpin og randonee, men i dag er det blitt noe mye større enn det. Det er blitt Nordens største vintersport/ekstremsport festival.

 

Onsdag 19.April
Kaarstad bygget ved høgskulen i Volda
Av: Torgeir Espedal

Klokka 19:00 på onsdag 19.April.2017 stod Popaganda, eit band sett saman av musikkstudentar ved høgskulen i Volda, klare for ein ganske så intim konsert på bandrommet i kaarstadbygget ved høgskulen i Volda. Det var nokså trongt om plassen, og ein kunne nærmast ta borti kvart enkelt band medlem om ein strekte ut armen. Med to gitarar, ein vokal, ein bass og ein trommis bak eit trommesett, var Popaganda klare for å gje det publikummet som møtte, tjue minuttar med eigenskriven låtar og god stemning.

Grunna så lite lokale å ha ein konsert/«open øving» på, gjekk eg inn utan noko serleg med forventningar då eg var nærmast sikker på at det kom til å verte eit ganske så merkeleg lydbilete, der gitarar var høgare enn alt anna, og ein kanskje ikkje ein gong høyrde vokalen noko serleg. Eg hadde sett føre meg at heile lydbiletet kom til og verte ganske så skeivt med andre ord. Eg kunne ikkje teke meir feil. Lyden var faktisk imponerande bra, og ein hadde ei ganske så behageleg oppleving av heile konserten.

Sjølv om lokalet var så lite og det var ganske trongt om plassen berre etter ca ti tilskodarar hadde entra rommet, høyrte ein alle instrument veldig bra i forhold til kvar andre, og det var ingenting som overdøyva noko anna. Bandet var imponerande godt samkjørde, og gitar soloar, bass riff, «grooven» over trommene, og ikkje minst vokalen, var godt ihop sett til behagelege låtar som eg vil tru er likandes for dei aller fleste. Eg trur heller ikkje det var nokon av tilskodarane som brydde seg så mykje om at det var så trongt om plassen, då kvart innslag var verdt kvar ein einaste sovande fot eller arm.

Popaganda trur eg dei fleste ved høgskulen i Volda kjenner til. Dei opptrer som regel kvar gong det er «Open Mic» på Rokken, og dei har teke på seg fleire andre spelejobbar. Dei spelar som regel sjølvlaga pop/rock låtar som feng dei aller fleste. Men spelar også cover av andre band, og har haldt godt med liv i folket som har vore på konsertar med dei tidlegare. Alle låtane dei spelte på denne konserten var sjølvlaga, og dei gav i tillegg publikumet som tok del i opptreden ei premiere på ei ny laga låt, kalla «Again». Denne låta var bra gjennomført og ein merka at det er gjennomtenkte musikkstudentar som ligg bak produksjonen av låta.

Bandet virka veldig komfortable på «scena», og alt materialet verka godt innøvd. Det einaste eg la merke til som sette ein liten dempar på stemninga, iallfall for min del, var at det nokre gongar rasa litt avgarde på sett og vis. Men på same tid, så gjorde det ikkje så veldig mykje med tanke på at det var meir ei «opa øving» enn ein konsert, og når det i tillegg er så tett mellom band og tilskodarar er det vel ikkje så rart at ein kanskje setter foten litt ekstra hardt ned på gass pedalen av og til. Sett bort ifrå at det var litt «rush’a» visse plassar, synst eg bandet gjorde det ganske bra.

Alt i alt ei fin oppleving, og eg er ganske så sikker på at alle som tok del i den «opne øvinga» til Popaganda gjekk der ifrå med den same kjensla som meg, ein sovande fot og ei ganske broten intimgrense, på same tid som at det var tid vel verd og ei litt annleis oppleving. Til å vere eit gratis arrangement var det slettes ikkje vekk kasta tid på nokon måte, og eg går gjerne på fleire slike arrangement, og eg ynskjer bandet alt av lykke med musikken framover.

av Erik Pettersen Jokstad
Rokken 29.03.17 

Etter endt quiz onsdag 29. mars var det duket for Discover Wednesday på Rokken, et kjærkomment konsept hvor fremadstormende artister kan få muligheten til å vise seg fram. Denne gangen var det den Kristiansand-baserte elektro/pop/rock gruppa I am K som hadde fått det ærefulle oppdraget, og etter en kjapp gjennomlytting på Spotify noen timer tidligere var undertegnede spent på hva de hadde å tilby i en live-setting. Bandet har fem medlemmer: fire gutter på henholdsvis trommer, bass, gitar og synth, og en kvinnelig vokalist, og de spiller eget materiale. Publikumsoppmøtet var heller labert, med rundt tretti oppmøtte.

Konserten innledes med mystiske og ambiente lyder fra gitaristen og keyboardisten, før bandet glir sømløst over i første låt. Volumet er høyt, og med et massivt lydbilde fylt med synth-pad’er og skeive taktarter fra en hardtslående trommis er det i begynnelsen vanskelig å få ”grep” om musikken. Dette bedrer seg imidlertid fort, og avslører et godt samspilt band på et høyt musikalsk nivå. Selv om volumet er senket til et mer behagelig nivå er det fremdeles ubalanse mellom instrumentene, og særlig gitaristen drukner i lydbildet. Dette er synd, for han gjør mye kult som for eksempel å lage fine såkalte ”soundscapes” med ekko og klang, og jeg er overbevist om at han kunne tilført lydbildet det lille ekstra om han hadde hørtes bedre.  

Låtene er litt generiske og sjangertypiske, og om man ikke kjenner til låtene fra før kan programmet oppleves litt lite variert. Vokalistens stemme gir meg assosiasjoner til Aurora Aksnes og Susanne Sundfør, og til tross for at hun er dyktig oppleves det som om hun fremdeles har til gode å finne sin egen stil.

Konsertens høydepunkt var for meg da de spilte den nyeste singelen sin kalt ”Stars”. Låta går hardt ut, og fenger fra første tone. Det ambiente lydbildet fra tidligere utgivelser er beholdt, men der de eldre låtene bærer et preg av å nesten være for ambient og flytende, har ”Stars” en mer konkret form med repeterende ”hooks” og et drivende komp.

Kommunikasjonen bandmedlemmene imellom var god, men det skortet litt på interaksjonen med publikum, noe som kan ha en sammenheng med at bandet for mange av tilhørerne var helt ukjent. Det er stor forskjell på å spille foran et publikum som kjenner materialet man presenterer og et publikum som aldri har hørt det før: live musikk handler mye om utveksling av energi mellom tilhørere og artist, og av egen erfaring vet jeg at det kan oppleves utfordrende å spille dersom publikum ikke er engasjert og energiutvekslingen uteblir.

Settingen med få tilhørere som sitter rundt et bord bidrar dessuten ikke til utstrakt kommunikasjon mellom sal og scene. Til tross for dette fikk jeg inntrykk av at de genuint koste seg på scenen.

I am K er et band som passer Rokkens profil godt: de har et musikalsk uttrykk som appellerer til mange av studentene i Volda, unge i begynnelsen av tjueårene, og derfor er det synd at det var så få tilhørere denne forblåste og regntunge onsdagskvelden, for her kunne mange fått seg en bra konsertopplevelse. ”Sounden” deres er fremdeles i støpeskjeen, men er absolutt lovende, og med over to hundre tusen avspillinger på Spotify er fremtidsutsiktene lyse for den energiske kvintetten.

Tysdag 4. april 2017
Oslo Spektrum
Av: Sunniva Nautvik Reite

Det var ein god atmosfære som møtte publikum då dei tysdag kveld gjekk inn i Oslo Spektrum og fekk eit overblikk over konsertlokalet. Lange gardiner og gul-oransje varme lys som gav ei kjensle av å vere på ein intimkonsert –  i eit lokale med rundt kanskje 9,000 menneske.
Etter litt venting, kjem ein mann inn på scena – så ein til, så ein til – til jubel og applaus hos publikum. Til slutt kjem ein mann i kvit hatt, og det er då publikum verkeleg ynskjer Bob Dylan og bandet sitt velkomne til Noreg.

Ein akustisk gitar byrjar å klimpre, og bandet tek til å spele «Things Have Changed», ein av Dylan sine meir kjende låtar frå 2000, men lite overraskande ber denne versjonen av låta også preg av forandring då den er nærmast ugjenkjenneleg før ein høyrer på teksten. Dylan har som vane av å gjerne totalforandre sine gamle klassikarar når han opptrer på scena, og dette er noko som heller ikkje kom til å vere fråverande frå denne konsertopplevinga.
«To Ramona» var neste på lista, berande med eit noko litt meir livleg og muntert særpreg, men når bandet tok til med den energiske «Highway 61 Revisited», vart det god stemning i publikum.
I løpet av kvelden spelte dei eit sett med 18 songar, blant anna ein del låtar frå hans 2012-album «Tempest», som for eksempel «Early Roman Kings», «Duquesne Whistle», «Pay In Blood», «Scarlet Town», «Soon After Midnight» og «Long And Wasted Years».
Dei siste åra har Dylan covra mange låtar som Frank Sinatra har sunge, med utgjeving av tre studioalbum både i 2015, 2016, og den siste i mars i år. Dette var reflektert gjennom settlista med titlar som «Why Try To Change Me Now», «Melancholy Mood», «All Or Nothing At All», «That Old Black Magic», i tillegg til «Autumn Leaves», som Sinatra også har covra.

Andre låtar som dukka opp gjennom framsyninga var «Love Sick» frå studioaulbumet «Time Out of Mind», «Beyond Here Lies Nothin'» – opningssporet til studioalbumet «Together Through Life», «Tangled Up In Blue» frå «Blood On The Tracks», «Spirit On The Water» frå «Modern Times», den ikoniske «Blowin’ In The Wind» frå albumet «The Freewheelin’ Bob Dylan», «Desolation Row» og «Ballad of a Thin Man» som begge er frå «Highway 61 Revisited» (i likheit med låta under same namn).

Der det til somme tider på ein Dylan-konsert kan ha verka som om showet – inkludert settlista – var improvisert, gav denne konserten eit anna inntrykk. Bortsett frå litt improvisert og tilfeldig klimpring mellom songane frå instrumentalistane, fekk ein heller inntrykk av at dei hadde ei avtalt settliste, og det verka innøvd og førebudd. Dylan hadde med seg ein gitarist, ein bassist som veksla mellom ein elektrisk bass og ein kontrabass, i tillegg til ein multiinstrumentalist. Han hadde også fått med seg ein trommis som kom med interessante fills, sannsynlegvis spesielt merkbart på grunn av den gode jobben til lydmannskapet.

Lydmiksen i salen vart oppfatta som god frå anmeldar sin posisjon i rommet. Alt var stort sett godt balansert; ein kunne høyre kontrabassen godt når den spelte – ein varm og mjuk lyd, ein høyrde stålet i stålstrengane på gitarane, og vokalen var gjerne skrudd opp litt. Ein kan setje spesielt stor pris på dette, sidan det ikkje alltid er så godt å høyre kva som vert sunge med ein slik vokalstil som låtskrivaren har. Når det er sagt så sang han godt og solid reint gjennom heile konserten. Ein annan ting som ein kan gjerne peike på med lydmiksen er at den ikkje var altfor høg; altfor ofte kan ein finne seg på ein konsert der det er nærmast umogleg å nyte musikken, anten fordi den vil gje deg hørselsskade, eller fordi øyreproppane dine vil filtrere vekk viktige delar av lydbiletet.

Kvelden gav ei slags kjensle av å vere på eit mindre klubblokale basert på 40-50-talet, både på grunn av musikken – ettersom fleire av låtane var kledd i ei slags retro-drakt – og lysshowet, sjølv om mykje av lyden ville ha vorte for ‘rocka’ til å ha vore situert på denne tida. Bob Dylan sitt bidrag var kanskje å bringe eit meir rustikt preg og ei tolkning av materialet som bekreftar legitimiteten i låtane sin status som «tidlause».

Bob Dylan, kjend kanskje for mange i det siste for å ha vunne nobelprisen i litteratur, hadde omtrent like mange ord å seie under konserten som han så langt har hatt om prisen. Men for dei som har sett han live før, veit at dette er omtrent like mykje ein kan forvente frå ein person som let tekstane og musikken tale for seg. Det verka likevel som om han var i godt humør under denne førestillinga, noko ein såg ved innlevinga han hadde i musikken, i tillegg til at han ein sjeldan gong tok kontakt med publikum ved å smile, gestikulere mot instrumentalistane, eller ved å ta ein liten dans under instrumentale delar.

Alt i alt så opplevde anmeldar dette som ein solid konsert med god lyd, god stemning og god musikk.

Av: Bård Inge Myklebust
Henrik Kaarstad-huset, Høgskulen i Volda
Laurdag 25.03.2017
Klokka 1800

 

MixMasters «jazzar» det til i god stil med mange gode hjelparar!

Ei reise innan underhaldningsmusikken…

 

MixMasters spelte for fullpakka sal på laurdag. Mange hadde møtt opp for å få med seg den 3. Vocalese, denne gongen med gjesteartistar frå kulturskulane i Volda og Stryn, strykegruppa Con Moto med sine ekstra medhjelparar og musikk-studentar frå Høgskulen i Volda.

Det heile startar med «All of me», ein jazz standard av Gerald Marks og Seymour Simons. Allereie frå fyste augneblink er publikum satt i skikkeleg jazz-stemning når dirigent Ketil Rasmussen kjem inn og tek over kontrollen og avsluttar fyste songen med stil.

Ketil Rasmussen ønsker publikum velkomen. (Foto: Brynhild Barstad)

 

Etter ein introduksjon fylt med humor og «laid back» setting i klassisk jazz-setting av Rasmussen blir vi tatt med tilbake til 1924 med songen «It had to be you» skriven av Isham Jones og Gus Kahn, sunge av Marius Arntsen. Denne songen vart valt til ære for publikum for å vise sin takk for at dei kom til konserten. Songen er ein nydeleg framføring av Arntsen med MixMasters i bakgrunnen og det er ein glede å høyre på. Allereie no høyre ein at dette blir ein veldig bra konsert. Det er stødig, fengande og med ein liten mini-solo frå Einar Opsvik på klarinett.

MixMasters spelar «It had to be you» for publikum. (Foto: Bård Inge Myklebust)

 

Vidare får me høyre «Fly me to the Moon» av Bart Howard presentert av Johan Bjørkelid. Her kjem også Opsvik med ein liten mini-solo, denne gongen på tverrfløyte. Bjørkelid gjer ein framifrå jobb med å presentere songen som ein ekte Frank Sinatra. Trompetrekka kjem med sine støyt som gir songen det vesle ekstra.

Neste er Hermine Kjøsnes med songen «I don’t want to walk without you» skriven av Jule Styne og er eit arrangement av Felix Mendelssohn (1809-1947) sin Op. 62 No. 6, Frühlingslied (Vårsong). Kjøsnes har ein fantastisk stemme og publikum let seg rive med i songen. Helge Hamsaas kjem med ein liten trompetsolo og songen avsluttar med jublande applaus.

Rasmussen introdusera so vidare oss til neste song, denne gongen filmmusikk frå The Wizard of Oz frå 1939. Frå filmen får me høyre «Over the Rainbow» sunge av Anette Moe Bjørkedal saman med resten av MixMasters, men her får ho og med seg to unge fløytespelarar Maria Kolbræk og Birte Humberset Osdal. Presentasjonen er vakker og publikum verkar til å vere i transe over presentasjonen. Det bringer verkeleg minna tilbake frå filmen. Skikkeleg nostalgikjensle her altso!

Nathalie Blindheim Kanestrøm, student ved Høgskulen i Volda(HVO), kjem so med sitt innslag «Crazy» laga av Willy Nelson i 1961. Her vise ho god balanse i vokal og MixMasters-orkesteret spelar lange fine akkordar i bakgrunnen som gjer det heile til ein vakker oppleving.

Rasmussen køyrer litt humoristisk trivia om neste låt, «(Sittin’ on) The Dock of the Bay» av Steve Cropper og Otis Reddig som vart gitt på singel med Otis Redding i 1968. Her kjem Marius Arntsen tilbake for enda eit nummer, medan Rasmussen sjølv går av scena, og Arntsen gjer ein god jobb i å gjer songen til noko eige. Songen er «upbeat» og ein merkar seg at sjølv musikarane på scena kosar seg på musikken medan dei ventar på å kome inn der dei skal. Her er det skikkeleg bra samspel til tross for ingen dirigent som tek kontroll.

Neste innslag er eit stykke der Con Moto med sine hjelparar tek styringa, beståande av Kjartan Festøy, Eirik Eiksund, Ida Sofie Vatne, Ingrid Ovidia Alfsvåg og Sander Andersen, medan resten av MixMasters-gjengen får ta seg ein liten pustepause. Med dei kjem Daniel Michalski og Erik Vinje på gitar, og Maria Kolbræk, Birthe Humberset Osdal og Dorthea Hjelmeland på fløyte. Her spelar dei eit stykke komponert av Bjarte Sætre i frå Stryn, «Krtonivko». Det høyres bra ut, men skulle ønska at gitarane fekk mikrofon sida dei forsvinn i bakgrunnen på felene. Eg håpar på at dei gjer dette på konserten som skal vere på Stryn.  I heilheita er stykket veldig nakent og det merkast at ikkje alt her var samspelt, men det kom seg veldig når dei kom seg til midtpartiet og det tek skikkeleg av. Det er eit veldig fint stykke og bra utført av dei unge musikarane.

Harpisten Stella Poland spelar deretter for oss eit solo-innslag av Ludovico Einaudi, «I Giorni». Originalt skriven for piano utfører likevel Poland ein veldig god presentasjon av songen og at det molegens er vakrare på harpe enn på eit piano. Det gjer stykket vesentleg luftigare og har sin eigen sjarm. Veldig bra utført!

So plutseleg kjem noko heilt anna. Rasmussen har tidlegare nemnt at det vart lova barnesong på neste konsert, og her kjem han med ei lita overrasking. Malin G. Sunde og Mari Sofie Meland skal nemleg synge ein ganske so kjent barnesong til oss, «Tuppen og Lillemor». Dette er då den norske tittelen på den amerikanske songen «I Don’t Want To Play In Your Yard». Originalteksten blei skriven av Phillip Wingate og oversett av jurist og revyforfattaren Vilhelm Dybwad (1863-1950). Sunde og Meland kjem for oss kledd i matchande utkledning og frisyre, og til tross for at dei ikkje fant igjen arket med teksten på, so song dei han med glans. Dei fekk jublande applaus frå publikum for sin presentasjon. Kudos!

 F.v. Malin G. Sunde og Mari Sofie Meland synger «Tuppen og Lillemor». (Foto: Brynhild Barstad)

 

Etter dette fekk strykarane lov til å gå av scena, og Helge Hamsaas tek over som dirigent for dei neste nummera. Hamsaas får med seg Solveig Nes Ertresvåg (HVO) der ho skal synge «Feelin’ Good» av låtskrivar Anthony Newley og Leslie Bricusse for musikalen The Roar of the Greasepaint – The Smell of the Crowd frå 1964. Ho får med seg resten av MixMasters med Hamsaas bak rattet på ein ganske so tøff og veldig bra speling av denne songen, som i seinare tid har blitt gjort populær av Michael Bublé i 2005. Her får grovmessingen skikkeleg vist seg fram og det er skikkeleg tøft når dei spelar ut, nesten so publikum frå bakoversveis. Dei visar og ganske god kontroll på dei rolege partia og dei meir harde partia i songen og heilheita blir skikkeleg bra.

Ein anna song som har ganske lik storbandfølelse er neste nummer, «It’s all so quiet» av Betty Hutton (1951), sunge av Inger Marie Holsen (HVO). Ho har ein veldig god stemme og syng songen ekstremt bra, som i seinare tid har blitt popularisert av Björk i 1995. Orkesteret og Holsen tek heilt av når dei kjem til dei kraftige delane i songen og viser storbandet for kva det verkeleg klarar å få til av kontrastar i ein og same song. Publikum storkosar seg og det blir jublande applaus for utføringa.

Vi er ikkje heilt på slutten enda når Rasmussen kjem tilbake og skal introdusere neste nummer, noko han kalla for ein Jam Session, der fire av elevane hans, Mats Hopland og Edvard Flo Håvik på klarinett og Adrian Auflem Bjørk og Ole Andreas Auflem på Altsax, kjem inn og spelar «Blue Moon» av Thelonious Monk. Her er det dei fire i fokus, med backup frå trommer, piano, bass og gitar, og dei får visst seg skikkeleg fram med kvart sin solo-del i songen, og publikum jublar for kvar av dei.

Kristiane Vartdal Vågen kjem og syng ein av dei meir moderne songane i programmet, «Don’t know why» skriven av Jesse Harris i 1999. Her får me enda eingong høyre ein fantastisk stemme av ein nokså ung vokalist som har skikkeleg kraft bak seg. Publikum er med og nikkar til takten og smilar mens dei lyttar på teksten, føler stemninga og følgjer med ho heile vegen mot slutten av songen. Til tross for at ho før songen sa ho var nervøs var det ein skikkeleg bra utføring og ho såg aldeles ikkje nervøs ut på scena når ho song for oss.

«Cry me a river» skriven av Arthur Hamilton i 1953 blir presentert for oss av Nora Aurdal saman med resten av MixMasters. Her det både stilige og heftige rytmar og veldig stødige trompetar som er med, spesielt i dei delane der kjem endring i taktart. Aurdal er fantastisk i denne songen og vi at på til ein liten trompetsolo på kjøpet.

Vi nærmar oss slutten, men ikkje før me får oss ein skikkeleg Count Basie-låt. «Shiny Stockings», som hadde med seg Elle Fitzgerald og Count Basie og han sitt orkester blir sunge av Sara Timurtas. Stemninga er skikkeleg der, med nydeleg vokal og roleg «groove» i bakgrunnen. Noko overdøyvande trompetar førekom akkurat her, litt so det dekte til vokalen, men heilheita av songen kom fram ganske bra.

Det avsluttande nummeret, «Sisters» av Irving Berlin (1954), gjort populær frå filmen White Christmas med Bing Crosby og Danny Kaye, gir publikum ein skikkeleg godfølelse i kroppen når vokalistane Ilja Beck og Julijane Remereit Vasbotn kjem ned trappa med samsvarleg kjolar slik som dei gjor i filmen songen kjem ifrå. Dei siste orda som Rasmussen gav oss før songen startar var «Har dokke sikkerhetsbelta so ta dei på», og det var ikkje tomme ord. Her va det ein nydeleg duett med eit lite dansenummer frå dei syngande «søstrene» slik som dei gjor det i filmen og det var ekstremt bra samspel på siste nummer blant musikarane, både orkesteret og vokal. Som avslutning frå publikum, enda ein jublande applaus.

F.v. Ilja Beck og Julijane Remereit Vasbotn (Foto: Brynhild Barstad)

MixMasters hadde med seg ein god gjeng dyktige musikarar denne kvelden og det var ein skikkeleg god oppleving for publikum. Det anbefalast på det sterkaste å få med seg ein konsert med MixMasters, og alle dei gjesteartistane dei tek med seg, når moglegheita igjen skulle vise seg for ein potensiell 4. Vocalese, for dette er dyktige musikarar og mykje bra musikk!

Alle kom på scena for å sei takk til publikum for at dei kom. (Foto: Brynhild Barstad)

Av Martin R. Aasprong

20 Mars kl. 20:00, konsertsalen i Kaarstad-huset ved Høgskolen i Volda.

Hva er StudRock? StudRock er noe som startet med at noen nevnte at det hadde vært artig og vise seg fram litt. Så begynte de å planlegge konserten. Så målet med konserten er å vise hva musikkstudentene gjør utenom skolen.

Studrock er et prosjekt som er satt sammen av musikkstudenter for å vise hva musikkstudentene spiller og lager selv. Fortsett å lese «StudRock»

Av Hanne Ruud Ringstad
Poetiske låter, skapt og framført av musikkelevene i sampro, og kor innslag av høgskolekoret. Konserten var 15. mars kl. 19.00 i konsertsalen, Kaarstad-huset. Fortsett å lese «Poetiske låter, et prosjekt av Sampro gruppen ved Høgskolen i Volda»

Skrevet av Mari Robøle Samsonstuen

Onsdag 15. mars klokka 19.00 holdt musikkstudentene på Høgskulen i Volda konsert i konsertsalen, Kaarstadbygget. Både Høgskulekoret og studentgrupper, fikk vist frem sine kreative sider gjennom konserten. Vinteren 2016 startet musikkseksjonen opp prøveprosjektet som heter Sampro. Dette prøveprosjektet er et samspillprosjekt på tvers av første- og andreklasses musikkstudenter, der hver konsert har ulike temaer. Denne konserten var poetiske låter i fokus. Fortsett å lese «Poetiske låter av musikkstudenter»

Skrive av: Guro Topphol

Berte Kanutte-bygget v/Høgskulen i Volda, søndag 12. mars 2017, kl. 19.00

Søndag, 12. mars spelte symfoniorkesteret ved Høgskulen i Volda vårkonsert, leda av dirigent Miki Campins (Miquel Àngel Campins Camacho). Campins er født i Mallorca (Spania), som kanskje er grunnen til at alle stykka bar preg frå Spania. Fortsett å lese «Vårkonsert med Symfoniorkesteret ved Høgskulen i Volda»