Det Norske Teater: Edda

Oslo 18. april 2017
Bilde og tekst av Christian Alhaug

Not at all similar are the race of the immortal gods and the race of men who walk upon the earth

                                                                                                                                                             -Homer

Edda er i første omgang en kulturarv.
Dikt overlevert fra generasjoners muntlig tradisjon for så å bli skrevet ned i middelalderen i det disse var i ferd å dø ut.
De norrøne gudenes liv og virke, ikke en enhetlig kanon, men en samling av historier, ofte med forskjellige  detaljer, er blitt brakt til scenen av det norske teater denne våren.
kort oppsummert var dette en teateropplevelse jeg vil bære med meg i lang tid, musikken som var skrevet til stykket var både skilt fra handlingen på overflaten, og snakket tematisk om hva som skjedde.
Jeg gitt denne opplevelsen en karakter 8/10, noe jeg skal utdype mine tanker mer om hvorfor.

Plott/narrativ; Plottet av forestillingen er basert på Jon Fosse sin bearbeiding av edda-diktene, vi møter Odin (Henrik Rafaelsen) i det han henger seg selv fra Yggdrasil, verdenstreet. En ofring av seg selv, til seg selv. Ved dette ofret, blir han i stand til å se fortid, samtid og fremtid ved hjelp av Volvens (Gjertrud Jynge) makt. Fra min forståelse av stykket, spiller resten av forestillingen seg ut fra volvens syner av gudenes virke. Fra kjempen Ymir, hvis lik Odin brukte til å skape verden, til Tors (Frode Winther) eventyr, helt til Ragnarok selv. Dette er kunnskapen Odin må gjenvinne ved sitt offer etter å ha latt seg gro gammel og skral.

Dramaturgi; På mange måter føler jeg at det er her forestillingen hever seg til noe helt særskilt, men også har latt øynene bestille mer enn kjeften kan svare for. Gudene blir presentert på en måte det aldri ville ha slått meg at de kunne vært som, men som ikke strider mot teksten i sitt vesen. Tor er ikke det rødhårede symbolet for maskulinitet vi gjerne tenker oss ham, men en krysning av de verste homoseksuelle stereotyper og en tidlig 80-talls glam/puddelrocker. Ty (Joachim Rafaelsen) er ikke stoisk og streng, men en fnisete sykofant. Frøy (Ola G. Furuseth) og Frøya (Renate Reinsve) er støpt i formen av progrocken, mens Frigg (Marianne Krogh) desperat prøver å holde fasaden, midt i et mentalt sammenbrudd forårsaket av Balders død. Gudene er ikke sympatiske, og det er ikke meningen at de skal være det.
Scenene skifter mellom det dypsindige og magiske når røyk og lys med en voiceover er alene om å fortelle historiene. Til det glorete og kunstige i deler av spillet, før det utvikler seg til en estetisk kunstnerisk bestemthet som er en del av noh teaterets tradisjon. Jeg har den ytterste respekt for visjonen regissør Robert Wilson klarte å bringe til verden, men mitt eneste utestående er at det virket for meg, som at skuespillerne gjorde jobben sin, uten at de klarte å formidle et personlig eierskap av rollene sine. Det så mer ut som at de satte sin tillit til regissørens instruks og fulgte den fremfor sin indre impuls.

Musikken; Jeg var ikke i forkant klar over Cocorosie, som i samarbeid med Arvo Pärt har komponert musikken i forestillingen. tekstene er rotfestet i moderne problemer og paradigmer, men de snakker karakterenes motivasjoner og dilemmaer. Selv om musikken er ankret i scenene, flyter den som en bøye på dagens emner. Fremførelsene av disse sangene er ikke noe jeg ville kalt vakkert, men det er ikke dens intensjon om å være det heller. Man lever seg inn musikken fordi man er investert i betydningen dens, ikke fordi fremførelsen er teknisk imponerende. Etter å ha sett forestillingen, gjorde jeg en liten innsats til å skaffe musikken selv, hvis jeg måtte kjøpe den på iTunes, eller laget en liste på spotify hadde det vært greit, dessverre er den enda begrenset til scenen på det norske teater.

Temaer; Odins reise i denne forestillingen traff meg nært innpå beinet. Den tok opp viktige temaer som at terror næres av både eget hat så vel som andres hat mot det. Hvordan en kan bli oppspist av de psykiske arrene man prøver å begrave. Hvordan kjønnsroller er noe kunstig vi bygger i oss selv, og fordamper hvis vi ikke tar hensyn til dem. Den viktigste og personlig såreste temaet jeg så var dog hvordan senilitet og nedsatte åndsevner setter inn frykt og desperasjon hos de som opplever det. Odin blir vist å reagere til de fleste situasjoner med en dåres latter, men når han blir spurt til råds, prøver han kun å danse seg vekk fra spørsmålene. Jeg har sett det fårete smilet som desperat prøver å skjule frykten i øynene før, og å møte det igjen var vondt på en reflektiv måte. Som Odin selv sier

Hugin (Tanken) og Munin (Minne)
Hver morgen flyr
Vidt over veldige jord;
jeg er redd for Hugin
kan han rekke tilbake?
men enda mer for Munin.

                               -Grimnesmål

Legg igjen en kommentar