Forfatter: Stein Helge Solstad

Tekst: Trym Nikolas Rimmen

Jakob Schøyen Andersen og Fridtjof Stensæth Josefsen er ute på turne med «Hit for hit», der dei gir oss ein artig vri på musikarrolla og korleis bransjen er i dag. Under konserten møter vi ei rekkje karakterar som dei to sjølv speler og som alle har sin artige vri. I dagens musikkbransje har det aldri vore fleire som driv med musikk. Konkuransen er knallhard, og kva skal ein gjere for å skilje seg ut for å nå sine mål.

«Hit for hit»:

«Hit for hit» er opprinneleg ein Norsk humorserie som går på NRK, der Jakob og Fridtjof gir oss eit innblikk i musikkbransjen gjennom 6 episodar. I Serien møter ein superstjerner, veteranar innan bransjen, hobbymusikarar og mange forskjellige menneske som arbeider med og rundt dei ulike artistane. Det som gjer dette programmet ekstra morosamt er at det er barre to karer som spelar alle desse personane. Programmet inkluderer mellom anna to svenske Dj’er som lager musikk av ei knirket skinnjakke, til Steinar som er 32 år og som ikkje passer så godt inn i Baking Crewet.

«Hit for hit» er eit musikalske sjanger parodi der fleire av songane og innslaga kunne ha vore eigne låtar. Og det er nettopp dette som ser ut til å ha vore skjelettet til showet, som komi duoen har tatt med seg ut på turnen i det langstrakte ladet Noreg. Dei gjer narr av musikkbransjen og parodiane er kvalitets messig like bra, men også til tider betre enn det dei i utgangspunktet gjer narr av. Breda og mangfeldet er imponerande. Musikkforståelsen og sjangerkompetansen til dei to er like bra. Dette gjere at det dei på TV har lagd eit godt musikk program, men går det like bra å ta eit konsept frå TV skjermen med ut på turne?

Konserten:

Nokre av dei første karakterane vi møter på er Hip hopp artistane Odd Nasty og Dobbel Derek, som lager dei sykjest bakpå beatsa. Ikkje nok med at det gruver når dei begynner å spele, men det lugger noko så in i granskogen når dei tar til. Artistane er med på konseptet, men publikum er også med. Noko som gjer at heile seansen vert artig. Haka går i takt med biten, og etterkvart som beaten vert tatt lengre og lengre bak på, så vert det endå meir tilfredsstillande når beaten kjem. Artistane spør skal vi ta den lengre bak? Og publikum svarer med eit hysterisk ja! Ein spør seg sjølv kva får ein til å gjere mellom slaga når ein tar beatsa så langt bak? Vel eg sto no der å venta.

Lit seinare møter vi på DJ-duoen Axbad og Inkleino. Duoen skal produsere ei “ny” låt. Dei finner fort ut at det er noko som ikkje stemmer. Inkleino har nemleg vert ute å kjøpt seg ei ny skinn jakke som knirkar før konserten begynte. Kan man ikkje bere ta av seg jakka? Men som ein fort finner ut så går det ikkje. Dei forklarer det slik: “Det er ikkje bere ei jakke, det er ein livsstil”. I staden for gjer dei sitt beste ut av det. Det vert desto morosamare når låta begynner å gå og ein ser korleis “knirkinga frå jakka” vert gjort om til musikk. Det er mildt sagt komisk.

Vi får også møte reparen Patrik P, hans Baking Crewe og Stian. Patrik P er ein artig skrue som alltid har med seg sitt faste Baking Crewe. Det er ikkje bere, bere å bake, for alle har si oppgåve. Du har den som seier “Brrra!” og sjølvsagt han med handklede på hovudet. Litt seinare ute i nummeret møter vi Stian, som er 32 år. Stian tok ein lit annan veg etter vidaregåande enn dei andre i Crewe og vart regnskapsfører, men det er ingen ting han likar meir etter ein lang dag på kontoret enn å backe litt med gutta. Det vert med eit tydeleg når han tar over scena at desse to karane kan å lagge humor. Kvar ein einaste karakter dei spelar er gjennomført og truverdig.

Nokre siste ord:

Konserten har mange innslag med mange gode karakterar og det er absolutt dei beste innslaga dei har tatt med seg ut på turnen. Når ein står der i publikum så kjenner lett igjen kva musikk sjanger karakterane representerer og det er til tider til å gapskratte av kor godt dei treffer spikaren på hovudet i parodieringa. Samla sett så er dette ein hysterisk morosam vri på musikk og dei ulike menneska som jobbar med musikk, som var verdt å få med seg.

Fredag 18.Januar 2019
Sted: Studenthuset Rokken
Tekst: Mathilde Gaalaas-Berg
Foto: Bilde 1: Mathilde Gaalaas-Berg
          Bilde 2: Daniel Westre Hansen

Fredag 18.Januar 2019 klokka 23.00 entret Staysman og Lazz scenen på Studenthuset Rokken i Volda. Alle billettene hadde blitt røska vekk og et relativt beruset publikum sto klare for å oppleve tidenes fest. Å nettopp det ble det! Duracell-kaninene Stian Thorbjørnsen og Lasse Jensen sparte ikke på party faktoren og duoen klarte å fyre av hele førti konfettirør i løpet av konserten. Med det satte de rekord for antall konfettirør avskytninger under en konsert på Studenthuset Rokken og det lot seg merke etter konsert slutt. Gulvet hadde nemlig byttet farge og ble gullbelagt, dette til tross for at konserten var relativ kort. Settlisten besto av totalt 15 sanger, som resulterte i at konserten kun varte i en time.

Videre var det ingen tvil om at det var alkoholen som var i fokus for både gutta og publikum. I tillegg vil jeg gå så langt å si at Stian Thorbjørnsen og Lasse Jensen oppfordret og generelt oppfordrer folk til å drikke mye alkohol. I tillegg reflekteres dette i sangtekstene deres; <<bare drekk opp..>>, <<så drekker vi oss fulle>>, <<..en flaske med rom, bli med meg å vi styrter’n tom.>> I tillegg til dette har sangtekstene svært seksuelt innhold og oppfordrer spesielt damer til å vise mye hud. Med andre ord blir kvinner svært ofte objektivisert av Staysman og Lazz. På en annen side tar Duracell-kaninene også opp sårbare temaer, som blant annet død, fylleangst og vektøkning. I tekstene fokuserer de på å hylle de døde og setter et humoristisk preg på problematiske temaer. Med dette i minnet viser de ikke bare at de prøver å hjelpe fansen sin med å akseptere seg selv, men også formidle at de ikke er alene med å slite med vanskelige problemer.

Det er ingen tvil om at Stayzman og Lazz er komfortable med å stå på scenen. I tillegg til at de er flinke til å kommunisere med publikum. Dette gjelder også kommunikasjonen innad i bandet, som besto av en trommis, en DJ, samt frontfigurene selv. Derimot når det kommer til sangprestasjonene kunne den ha vært bedre. Den tekniske redigeringen, som blir utført bak miksebordet, hjelper på at konserten får et fint lydbilde. Lasse Jensen synger enkle harmoni stemmer, som alle i enhver alder kunne ha klart. For ikke å glemme et par sure toner her og der, fra begge vokalistene. Derimot klinger stemmene deres bra sammen og skaper fyldige sang partier.

Når vi snakker om det tekniske bør også lyset nevnes. For det er ingen tvil at konserten ikke hadde blitt den samme uten de dyktige lysteknikerne. De satte prikken over i en, med et lysshow bestående av alle regnbuens farger og gjorde konserten om til den festen publikum ønsket seg. Det som derimot trekker fremtoningen av konserten ned var mannen som fyrte av konfettirørene. Selv om han prøvde å være diskre når han byttet ut de allerede avfyrte rørene med nye, var det svært forstyrrende å se på og ble et relativt stort irritasjons moment. Derfor vil jeg oppfordre Stayzmann og Lazz til enten å kutte ned på konfettien eller skaffe flere utskytnings ramper, for å hindre at fokuset blir tatt vekk fra artistene.

Alt i alt hvis du liker fest, fyll, og afterski uten ski, er dette definitivt konserten for deg! Dessuten vil jeg anbefale å kjøpe billett til konserten de skal ha i Oslo Spektrum den 23.Mars, som jeg tror vil bli tidenes fyllefest. Dersom du ikke er så ivrig etter å bli sølt alkohol på, presset og dyttet inntil andre mennesker, samt er ømfintlig for blinkende lys, ville jeg anbefale på det sterkeste å holde deg unna. Til syvende og sist hvis jeg skulle gitt denne konserten et terningkast ut ifra sjangeren de representerer, lander jeg på tre, på en generell basis, blir det dessverre terningkast en.

Av Cathrine Kraft Jacobsen

Fredag 21.12.2018 – Byscenen Ålesund

(Foto: Cathrine Kraft Jacobsen)

Seigmen har lagt ut på en liten førjulsturné, og Ålesund var en av de få utvalgte byene de besøkte. Bandet består av vokalist Alex Møklebust, Kim Ljung på bass, Noralf Ronthi på trommer og gitaristene Marius Roth og Sverre Økshoff. Bandet besøkte også Stavanger, Oslo, Trondheim og deres hjemby Tønsberg. Terminalen Byscene har blitt en utrolig fin og trivelig konsertarena, så det er kanskje ikke så rart at bandet vender tilbake. De leverte en fantastisk konsert på Terminalen i 2016, så forventningene mine for kvelden var ganske høye.

Som support hadde de med seg bergensbandet “Himmellegeme” som leverte en sterk konsert bestående av lange, mørke låter med både bassolo, trommesolo og fiolinbue på gitar. En perfekt oppvarming for Seigmen, selv om jeg begynte å bli utålmodig på slutten. Jeg kommer definitivt til å høre mer på Himmellegeme etter å ha blitt introdusert for musikken. Flere og flere folk kommer til byscenen i løpet av oppvarmingsbandet sin spilling, og når Seigmen går på scena er det lille lokalet så godt som fullt.

Et forventningsfullt og spent publikum tok i mot Seigmen til instrumentallåten “Monument” fra den, etter min mening, beste skiva deres “Total”. Jeg har ikke hørt den sangen live før, så jeg var allerede i ekstase. Deretter kommer vokalist Alex Møklebust løpende inn på scenen akkurat i tide til å begynne på den velkjente sangen “Ohm” fra samme skive. Allerede nå er det full allsang fra publikum.

Bassist og låtskriver Kim Ljung sammen med Alex utgjør som vanlig en utrolig sterk front på Seigmens konserter. Kim er virkelig god på å få med seg publikum. Gitaristene Marius Roth og Sverre Økshoff er kanskje roligere på scenen, men de blir absolutt ikke glemt. De to gitaristene har en helt unik stil, og et utrolig godt samspill. Sammen med trommeslager Noralf Ronthi smilende bak trommesettet presenterer Seigmen et sterkt estetisk bilde i tillegg til det flotte lydbildet. Stemningen er “Seigmenmørk” med mørkeblåe lys og til tider intens strobelys.

(Foto: Klara Margrét Gestsdottir)

Neste sang ut er “Hva Vi Elsker” fra den nyeste skiva “Enola” før de går rett over i publikumsfavoritten “Metropolis”. Konserten tar deretter en ganske uventet vending. Først spiller de “Juvel”, og deretter spiller de faktisk hele “Pluto”-EP’en fra 92, som består av sangene “Fra X Til Døden”, “Mono Doomen”, “Korstoget”, “Skjebnen” og til slutt “Syndefloden”, som er en låt som ikke har blitt fremført siden året EP’en kom ut. Med andre ord: en stor opplevelse for blodfans som meg selv. De som var der for å høre hitsene ble kanskje en smule skuffet, men kjernefansen var nok i ekstase.

Plutoseansen tok cirka en halvtime, og resten av konserten består så og si av “det faste programmet”, bortsett fra “Trampoline”, som ikke spilles så ofte. Under låten “Tenn Alle Lys” fra “Enola” skrur omtrent alle i publikum på lyset på telefonen sin og løfter den i været, noe som så veldig fint ut, og var en koselig opplevelse.

Seigmen klarer uten problem å holde liv i publikum fra start til slutt, og det er allsang på alle de kjente låtene. Som encore spilles selvfølgelig “Hjernen Er Alene”, en utrolig sterk cover av den kjente deLillos-låten, men også “Agnus Dei”. Sistnevnte fremføres av gitarist Marius Roth, som i tillegg er operasanger, og Kim Ljung. Publikum er helt stille under hele låten, og det var nok høy gåsehudfaktor.  En utrolig sterk opplevelse.

Det eneste som trakk ned opplevelsen en smule for min del var et par vel høylytte publikummere. Jeg vil tro at folk flest foretrekker å høre at bandet fremfører låtene. Det endte med at bassist Kim kommer bort og ber de roe seg litt, og det gjorde de.

Jeg har vært på mange konserter med Seigmen, og jeg har aldri blitt skuffet. Jeg er utrolig fornøyd med hele konsertopplevelsen, og jeg er imponert over publikummet i Ålesund. De imponerte i 2016 og de imponerte denne kvelden. Ålesund er ingen stor by, men har mange ganger bevist at byen har et stort engasjement for musikk- og kulturliv.

Jeg håper guttene i Seigmen snart vender tilbake til Ålesund, og jeg vil absolutt anbefale å ta turen. 6/6.