Lørdag 14.03.20 – Apollo Victoria Theatre – London
Tekst og bilder: Elisabeth B. H. Iversen
Når en har planlagt en kveld med musikal, har en gjerne visse forventninger, kanskje spesielt når en har planlagt å se musikal i London.
En har forventninger om gode skuespillere, gode sangere, scenografi, kostymer, lokale, bare for å nevne noe. Disse forventningene vil jeg absolutt tørre og påstå ble innfridd da vi bestemte oss for å se musikalen Wicked i Londons Appollo Victoria Theatre.
Wicked er en musikal, først framført på Broadway i 2003, skrevet av Stephen Schwartz. Den er basert på romanen “Wicked: the Life and Times of the Wicked Witch of the West”, som igjen er en refortelling av romanen “The Wonderful Wizard of Oz” og filmen “The Wizard of Oz”. Stykket følger hovedpersonene Elphaba og Glinda og deres reise gjennom livet. Der de virkelig får kjenne på hva som er godt og vondt i verden.
Det hele
startet da vi kom opp fra undergrunnen ved Victoria Station, og rundet hjørnet,
der vi blir møtt av at hele fasaden er dekket av grønne neonlys i tillegg til seks
store grønne bokstaver, Wicked, og bilde av hovedpersonene Elphaba og Glinda.
Vi trer inn dørene etter å ha stått en liten stund i billettkø. Av og til
lønner det seg vist å være litt spontan og eventyrlysten, da vi fikk en
kjempegod studentpris og endte opp på rad 8. Så nærme at vi nesten kunne tatt
på skuespillerne, om vi hadde strukket oss litt fram og lagt godviljen til.
Foajéen var enda mer grønn enn neonlysene ute, og desto mer fantastisk. Det var
virkelig som en selv trådde inn i musikalen og dens verden.
Til og med de som solgte drikke og snacks, og vaktene, så virkelig ut som om de
var med i musikalen. Ikke en eneste liten detalj så ut som å være overlatt til
tilfeldighetene.
Etter å ha blitt guidet vei til området vi skulle sitte, og nesten klart og
gått oss bort på veien dit, kom vi inn i salen og fant setene våre. Lamslåtte
av detaljene på det vi så av det som var på sidene av scenen, og over scenen,
ja til og med selve salen. De som har planlagt hvordan det hele skulle se ut,
har åpenbart virkelig vist hva de holdt på med. Det var akkurat som å sitte i
Emerald City.
Lyset ble
dempet og musikalen startet, og det første vi får se er all akrobatikken som
utføres av apene. De hopper og klatrer rundt som om det var det enkleste i hele
verden. Deretter er det fantastisk sang fra start til absolutt siste slutt.
Det var ufattelig imponerende at både Helen Woolf som spiller Glinda, og Laura
Pick som spiller Elphaba synger klokkerent, med forbausende vokalteknikk, mens
de traver over scenen både den ene og den andre veien. Til og med oppe i lufta
ved hjelp av enten jernboble eller kosteskaft.
Også ensemblet synger fantastisk, mens de danser rundt og gjør bevegelser som
oss vanlige dødelige virkelig hadde slitt med å henge med på og ikke minst
syngingen i tillegg.
Og ikke for å glemme orkesteret, som absolutt jobbet like hardt som de oppe på
scenen. De serverte alt fra det jeg assosierer med riktig orkestermusikk, til
nesten det jeg vil kalle rockemusikk med elgitar og trommesett.
Når en da i tillegg tenker på logistikken bak hele forestillingen, med
sceneskift, kostymeskift, skuespillere som går av scenen en plass og nesten
øyeblikkelig skal dukke opp en annen plass, føler jeg at det gjør absolutt alt
bare enda mer magisk.
For å
oppsummere, helt fra før vi kom inn dørene til teateret til vi gikk ut igjen da
forestillingen var ferdig, var vi helt målløse av beundring. Beundring ovenfor
sangerne og skuespillerne, beundring ovenfor orkesteret og scenearbeiderne.
Absolutt alt var gjennomført, og definitivt gjennomført med stil.