Foto: Camilla Solevåg Viken
Hedvig Mollestad trio er et band som spiller en god blanding av jazz og rock, også kalt powerjazz. Gruppen ble satt sammen etter at Hedvig Mollestad vant Molde Jazzfestivals talentpris i 2009, og ble nominert til Spellemannprisen 2013 i klassen rock for «All Of Them Witches». Bandet består av Hedvig Mollestad Thomassen på gitar, Ellen Brekken på bass, og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Den 8. mars holdt de en konsert i foajeen i Parken Kulturhus, rett opp trappene forbi hovedsalen. Å gå inn dit kjentes som å gå rett inn i en jazzklubb. Der var en mørk og rød belysning, og en stor del av publikum hadde allerede et glass i handa. Bandet gikk på scena til stor jubel fem over ni, alle tre iført kjoler for å feire kvinnedagen. Mollestad spurte om alle satt godt, som ble møtt med bekreftende lyder fra lokalet. De satte i gang med å spille, men det var en antydning til at noe ikke var som det skulle være. Mollestad gikk ganske fort ned til lydbordet for å prøve å kommunisere med dem, men det så ikke ut til å løse noe. Til tross for det fortsatte de å spille hele låta igjennom, hele ti minutter, og jeg skal være ærlig, jeg hører sjeldent så rå musikk live. Da de var ferdige sa de klart ifra om at ingen av dem hadde nok lyd i monitor, en klar irritasjon over det, men da ble det iallfall fikset. Den neste låta var roligere, men den hadde fortsatt mye kraft i seg. Brekken skiftet ut el-bassen sin for en kontrabass, og viste også der evner på høyt nivå. Selv om det de spiller kan kalles jazz, er det ikke den tradisjonelle variasjonen av denne sjangeren som ble mitt inntrykk av det. Jazz har ved tidligere anledninger gjort meg svært søvnig, men denne framførelsen holdt meg våken med god margin. Det kan virkelig kalles powerjazz. Alle sangene varte omtrent mellom fire og ti minutter, og selv uten en vokalist klarte de å uttrykke energien i låtene gjennom et synlig samspill med hverandre. I forhold til publikum gikk Mollestad og Brekken til og med ned og spilte blant dem noen ganger. De hadde absolutt ingen problemer med å fylle rommet med lyd når sangene nådde sine høydepunkt, og selv før og etter dem sto de på for å gi en fantastisk musikalsk opplevelse. Omtrent halvveis inn i konserten begynte de å ta en solo hver mellom sangene, først gitar, så bass, og til slutt, trommer. De var lagt til omtrent mellom den fjerde og den åttende sangen. De uttrykte alle noe helt spesielt, men jeg kan ikke helt sette fingeren på hva. Brekken brukte her kontrabassen igjen, og hun fikk virkelig vise hva hun var god for. Bjørnstads trommesolo brakte også en ny mening til det ordet for meg.
Alt i alt viste de meg at de er meget dyktige musikere, både på egenhånd og som et band. Den siste låta var like rå som den første, en veldig passende avslutning, men publikum ville ha mer, og til stående applaus gikk de opp på scenen igjen for å gjøre et ekstranummer. Da det var ferdig hadde de spilt i litt over en time, og selv om det var satt av to timer til konserten følte jeg at alle mine forventninger hadde blitt overgått med milesteg. De nevnte aldri navnet på noen av låtene de spilte, og for meg som aldri hadde hørt på dem før var det kanskje ikke ideelt, men det er mulig det var et bevisst valg for ikke å distrahere fra musikken. Jeg vil gi denne konserten terningkast 6 fordi den viste meg en ny side av en sjanger jeg ikke trodde jeg kunne like.
Den siste låta var like rå som den første, en veldig passende avslutning, men publikum ville ha mer, og til stående applaus gikk de opp på scenen igjen for å gjøre et ekstranummer. Da det var ferdig hadde de spilt i litt over en time, og selv om det var satt av to timer til konserten følte jeg at alle mine forventninger hadde blitt overgått med milesteg. De nevnte aldri navnet på noen av låtene de spilte, og for meg som aldri hadde hørt på dem før var det kanskje ikke ideelt, men det er mulig det var et bevisst valg for ikke å distrahere fra musikken. Jeg vil gi denne konserten terningkast 6 fordi den viste meg en ny side av en sjanger jeg ikke trodde jeg kunne like.