Skrevet av Anne Synnøve Arnestad
Festiviteten, Kristiansund. Lørdag 4.februar 2017 kl.22:00
De årlige operafestukene i Kristiansund er i gang. Med et fullspekket program med alt fra George Bizets Perlefiskerne, til konsert med det trondhjemske indie-pop bandet Highasakite, er det noe å se for en hver smak.
Denne kvelden var det De nye Tenorane som stod på programmet, med sin forestilling «Tenorane Med Ein Horn i Sida».
Gruppen ble stiftet i 2011 og har et repertoar som består av en blanding av klassiske arier, musikalsanger, pop-ballader og viser. De gav ut sitt første album i 2012, og har siden produsert seks album.
De nye Tenorane består opprinnelig av Henrik Hundsnes, Aasmund Kaldestad og Ola Marius Ryan. Av ukjente årsaker var Ola Marius Ryan byttet ut med Hallvar Djupvik under denne konserten, og ved pianoet satt pianist Steffen Horn.
Aasmund Kaldestad har mottatt Komiprisen for «beste nykommer», og var musikalsk toastmaster ved HM Kong Haralds 70 års dag og ved åpningen av Operaen i Bjørvika.
Henrik Hundsnes er en allsidig frilanssanger som har sunget innen de fleste sjangre. Han er en etterspurt solist til opera så vel som til kirkemusikalske verk, og show-produksjoner.
Hallvar Djupvik har sin bakgrunn fra musikkonservatoriet i Kristiansand og Operaakademiet i København. Han er en ettertraktet solist, og har deltatt på flere operaproduksjoner og oppføringer av kirke- og kammermusikalske verk.
Steffen Horn er en av Norges fremste pianister med kritikerroste konserter i inn- og utland. Han har holdt solokonserter i Praha, London, Warszawa, Moskva, Teheran og Berlin, og i 2004 turnerte han i Tyskland og Kina.
På konsertkvelden var det mye publikum, i alle aldre, og stemningen var avslappet og humørfylt – publikum var klar for en festlig lørdagskveld!
Forestillingen startet med et humoristisk innslag, hvor kun pianisten var på scenen. Pianisten startet å spille, og sangen lød gjennom høyttalerne. For oss som satt på galleriet var det et litt forvirrende åpningsnummer fordi vi ikke så artistene, men hørte latteren fra publikum som satt nede. Det kan nok hende at regissør Tomas Glans ikke tok med i beregningen at det i noen konsertlokaler vil være et publikum på galleriet.
Det første nummeret var en vise sunget på svensk, som jeg ikke har kjennskap til fra før. Det var en fin samklang i trioen, men jeg reagerte med en gang på at mikrofonene ikke var stilt helt likt – en av tenorene hørtes dårligere enn de andre to. Underveis i konserten var det mikrofonstøy ved et par anledninger, noe som fikk meg til å lure på om konsertopplevelsen ville vært vel så god uten bruk av mikrofoner.
Mellom de musikalske numrene ble det mye vitser og prating, og alle på scenen hadde en svært god kontakt med publikum. En svært positiv overraskelse var at pianist Steffen Horn hadde like stor plass i forestillingen som tenorene. Han briljerte blant annet med en variasjon over temaet fra Broen over Kwai, og viste store musikalske (og humoristiske) ferdigheter, gjennom hele konserten.
Karakteristisk for denne konserten var at de fleste av stykkene ble fremført på norsk eller svensk. Dette var definitivt uventet, og jeg skulle kanskje ønske at noen av numrene ble fremført på originalspråket.
Blant de klassiske innslagene fikk vi blant annet høre Torna a Surriento fremført på norsk, og Nessun Dorma. Vi fikk også høre noen pop-ballader, blant annet You’ll Never Walk Alone og The Long And Winding Road, begge fremført på norsk. Dette er vakre ballader som de fleste kjenner til, og de ble fremført med stor innlevelse. Opplevelsen blir allikevel ikke så sterk når teksten ikke er slik vi kjenner den, og man kan «synge med».
Sangen om Tenoren Tore var et rent humoristisk nummer der de harselerte med sangere-yrket og dyrket selvironien. Stemningen i salen var sprudlende, og alle fikk trimmet lattermusklene. Nummeret var så godt gjennomført i koreografi, humor og samklang, at det for min del ble et av høydepunktene i forestillingen.
Konserten varte i overkant av én time, og ble avsluttet med en bukett av wiener-operetter. Medleyen hadde et koreografisk og stemningsmessig preg av Vaudeville. Selv om jeg ikke kjente til noen av sangene, klarte tenorene å lage et så underholdende show at ingen kjedet seg. Etter heftig trampeklapp fra publikum, disket tenorene opp med et ekstranummer
Av de mange numrene var det etter min mening litt for få som var såkalte svisker som de fleste kjenner til, og det var en skuffelse.
Det var allikevel en strålende fremført konsert av meget dyktige musikere, der alle viste stor musikalitet og sans for humor. Publikum virket lystig og fornøyd da musikerne hadde forlatt scenen, og jeg kan bare konkludere med at det var en vel anvendt lørdags kveld.
Jeg er spent på hvilke krumspiring tenorene begir seg ut på i neste sving…