Publisert på Møre (mre.no)
28.01.2017 kl 08:18
Skrevet av:
Ruth Olina Lødemel
Berte-Kanutte bygget, søndag 22.januar 2017, kl. 1900
Symfoniorkesteret ved Høgskulen i Volda har hatt sin årlige nyttårskonsert med dirigenten den spanske perkusjonisten Miki Campins på podiet.
Konserten vart starta med å minne Knut Ose.
Miki Campins har bakgrunn som moderne og klassisk gitarist, og senere til klassisk slagverk. Som dirigent har han mest erfaring i samtidsmusikk konstellasjoner og voksenkorps.
Her var det mye fint på programmet, fra Händel og Brahms til Strauss og Elgar.
Ett minutt stillhet for Knut Ose
På denne søndagen var det møtt frem mange spente tilhørere i Berte Kanutte-bygget, både unge og gamle. Fremme ved podiet sto et minnebord med bilde av vår alles kjære Knut Ose som dessverre nylig gikk bort, og en minnebok der folk kunne skrive signatur i. Kai Evensen tok ordet, og utrykte på vegne av seg selv og hele orkesteret sin store sorg over Knut Ose sin bortgang. Han betegnet Knut som stor motivator og inspirator, en stødig veiledende gruppeleder med stor musikalsk dyktighet som inkluderte folk med åpent sinn og åpne armer. En humørspreder og et medmenneske, genuint interessert i menneskene og musikken. Han takka Knut for latter og gode historier, for sitt engasjement for orkesteret; ”Knut, du var en bauta i miljøet, og er dypt savnet”. Etter dette var det ett minutt stillhet for Knut Ose, og han ble deretter hedret med musikkstykket «Pavane» av Gabriel Fauré, en rørende inderlig fremføring av orkesteret.
I Händels ånd
Selve programmet ble åpnet med overturen i Georg Fridrich Händels ”Music for the Royal Fireworks”, fra en suite som Händel komponerte for de kongelige. Her var orkesteret forsterket med Magnar Aam på cembalo. Høytidelig fremført med mellom annet raske trompeter med fin intonasjon og styrke, lekenhet og fremdrift. Stykket fløt fint med god fremdrift, alt i Händels ånd.
Publikum applauderte ivrig
Neste stykke var av Franz Suppé, ; ”Ein morgen, ein mittag, ein abend in Wien”, der ”Ein morgen” begynte med et brak og deretter roligere innslag. ”Ein Mittag” satt som smurt. Vil her bemerke at det var godt samspill i orkesteret, god presisjon og fremdrift, levende og lekende fremført. Så til slutt ”Ein Abend in Wien”, med rene fioliner, fin bevegelse og orkesteret ble ledet med stødig, energisk hånd og med presisjon.
Publikum applauderte begeistret.
Energisk og lett
Johannes Brahms sin ungarske dans nr 5 svingte bra. Den var energisk og lett, med blant annet violiner som lekte i entusiasme.
Händels ”La Réjouissance” fra ”Music for the Royal Fireworks”, ble spilt med god fremdrift av orkesteret.
I pausen fikk en kjøpe seg kaker, brus og kaffe, der inntekten til dette gikk til den lokale idretten, og publikum hygget seg med prat, drikke og mat.
Wienerfølelser
Så var orkesteret klart til dyst igjen med verker av Johann Strauss jr. Nå fikk undertegnede wienerfølelser!
Først hørte vi overturen i ”Flaggermusen” Denne fløt fint, med fin intensitet og god kontroll på styrkegradene. Her var smidige overganger fra et parti til et annet og fin dynamikk.
Den stormende raske polkaen av Strauss jr. ”Unter Donner und blitz”, ble ypperlig spilt med en spenstighet og letthet. Orkesteret var her i fullstendig harmoni og flyt og musikken hadde et lystig preg. Vil her trekke frem1.violinisten, konsertmester Øyvind Aspenes Robak med fin og sterk snert i violinen.
Blomstrende ømme følelser i musikken
”Pizzicato-polka” begynner harmonisk og fint i pianissimo pizzicato. Orkesteret blir her ledet på en stødig levende måte og fremkaller et fint driv. En får følelsen av nær tilstedeværelse, og det hele avsluttes livlig.
Deretter følger ”Tritsch- Tratsch-Polka”som har fin flyt, lett og lekende. God presisjon, tyngde og smidige overganger.
”An der schönen blauen Donau” begynner drømmende og intenst. Orkesteret får frem den blomstrende ømme følelsen i musikken, likevel lett og muntert, og det er fint samspill, fine fraseringer og presisjon.
Sitrende intensitet
Konserten avsluttet med”Land of hope and glory” fra Edward Elgars ”Pomp and Circumstance”. Orkesteret fremførte stykket med den ærbødighet det fortjener, med sitrende intensitet, og med mektig og stor oppbygging i spillet.
Stående applaus
Her ble det deretter stående applaus fra et entusiastisk publikum med et dertil følgende ekstranummer fra orkesteret; Johann Strauss d.e. sin Radetzky marsj, der publikum fikk klappe med på slutten, til dertil stående å applaudere igjen etter stykkets slutt!
Takk for en enestående fin nyttårskonsert Miki Campins og takk til symfoniorkesteret! Denne konstellasjonen bør gjentaes!
Undertegnede gikk fra konserten med stor gledefølelse og takknemlighet overfor konserten, og jeg merket meg at denne følelsen stemte overens med det øvrige publikum!
Jeg gleder meg til neste konsert med Miki og orkesteret. Denne blir i mars, og jeg oppfordrer folk til å komme å høre! Dette er god kultur!