Av: Synne Seiertun Bjerke
Søndag 29. januar kl. 17:00 i Ørsta Kulturhus fikk mange gleden av å oppleve Ørsta Hornmusikk sin årlige og tradisjonsrike nyttårskonsert. Janitsjarkorpset ble startet opp i 1915, og har nå mellom 20 og 25 medlemmer. I dag dirigeres korpset av Per Gunnar Flø. Denne gangen hadde også korpset fått med seg den unge og lovende sangeren Mathea Lødemel som gjesteartist, kjent fra musikkprogrammet «The Stream».
Årets konsert var jazz-preget, men programmet hadde også innslag av andre sjangere som marsjer, musikaler, samt noen klassiske perler av Grieg.
Publikummet varierte i alle aldere. Det var både familie, trofaste pensjonister, samt andre musikere som tok turen for å høre på lokalkorpset. Det var ikke full sal, men de som kom hadde i hvert fall intensjoner i å høre musikk i stedet for å følge med på VM-finalen i herrehåndball som gikk samtidig.
Radetzky-marsj
Det hele åpnet med Johann Strauss I’s «Radetzky-marsj». Det låt presist og bra slik marsjer er, spesielt bidro den store trombonegruppa og resten av grovmessingen til kraftig og solid spill.
Kveldens andre nummer var «Highland Cathedral». Stykket er skrevet i forbindelse med Highland Games, og er meget populær i Skottland. Korpset spilte stykket flott og høytidelig, og jeg la spesielt merke til gode crescendoer og fyldige partier i forte.
Storbandfeeling
Det tok ikke lang tid før korpset svingte i gang med «Ellington – A Tribute To The Duke». Her ble det skikkelig storbandfeeling, med både stødig sax- og trombonegruppe. Trompetene hørtes også bra, men i enkelte partier ble det kanskje litt for mye av det gode.
Etter «In the Stone», et skikkelig stilig funknummer, bevegde korpset seg inn i den klassiske delen med to stykker av Grieg. Først fikk vi høre «Erotic», med spennende akkorder og fin melodiføring. Deretter kom «Morgenstemning» fra Peer Gynt Suite no.1. Det startet med en nydelig fløytesolo, før det gradvis bygget seg opp. Flott crescendo opp mot høydepunktet, dette ga skikkelig gåsehudfaktor.
Etter et par rene korpsstykker var det klart for «Over The Rainbow», der solist Mathea Lødemel endelig fikk framført sammen med korpset. Det var god balanse mellom korps og solist, alle hørtes bra. I enkelte partier ble det litt småsurt i treblås, men det var god kontroll i akkordene på sangens siste tone.
Før pause hadde Mathea Lødemel to egne sanger, der faren akkompagnerte på piano. Den ene sangen var «Samurai Sword» av Highasakite, og den andre, «In Time» var en selvskrevet sang av henne selv. Begge sangene låt bra, Lødemel har en spesiell stemme med et varierende klangspekter. Den selvskrevne sangen hadde et skjørt og vakkert preg, noe jeg tipper alle som hørte på satte pris på.
Etter pause satte korpset i gang med marsjen «Berliner Luft», som igjen ga skikkelig korpsstemning. Videre fortsatte de med en fengende versjon av «Hallelujah!» av G.F. Händel, arrangert av T. Hoshide. Denne jazz/funk-versjonen hadde mye energi, og ga god stemning. Her må jeg igjen skryte av grovmessing og trombonerekka, som gjorde en god jobb for å holde trøkket oppe.
Etter dette gikk konserten over i en mer «feelgood»-stemning, med de to Gershwin-låtene «Someone To Watch Over Me» og «But Not For Me». Det var skikkelig bra groove i korpset, og de tette jazz-akkordene kom tydelig fram. Solist Mathea Lødemel gjorde en glimrende jobb, og fargela sangene ytterligere.
Kveldens siste nummer på programmet var en medley fra «Les Miserables». Det startet lovende, og hadde god driv og framdrift. Trompetsoloen i «I Dreamed A Dream» var bra gjennomført, men ble veldig sterk i forhold til resten av korpset. Ellers var det en grei sammenheng mellom de ulike delene, godt ledet av dirigent. Fin hornsolo ved «On My Own». Dette ledet mot en flott avslutning, til tross for meget blinkende lysshow. Helt til slutt klappes det fram et ekstranummer, og «Radetzky-marsj» blir spilt igjen, til glede for publikum.
God kommunikasjon
Det er god kommunikasjon i korpset, det er både godt samspill og god presisjon i alle styrkegrader. Det rytmiske sitter veldig bra, og dirigenten har kontroll tross store bevegelser. Intonasjonsmessig har nok korpset litt mer å gå på, spesielt i småblås. Det samme gjelder balanse mellom de ulike instrumentgruppene, der trompet til tider dominerer litt for mye. Personlig syns jeg kanskje at korpset mangler litt dynamisk bevegelse og eleganse, det blir av og til litt statisk i utførelsen. Til tross for disse momentene var dette en veldig bra gjennomført konsert, publikum virket svært fornøyde og jeg fikk inntrykk av at mange allerede gleder seg til neste konsert. Takk for den musikalske opplevelsen!