Bilde og tekst: Niklas Eggesvik
Sted: Rokken, Volda. Under X2 Festivalen.
Tidspunkt: Fredag 21.4.17 kl 22.45
Anna of the North startet showet med å prate og skape en relasjon med publikum. Hun fortalte at hennes foreldre møtte hverandre her i Volda, noe som førte til at de kunne lage henne.
Anne Lotterud har en behagelig og rolig stemme som fikk hele rommet til å være musestille. Det virket som at publikum var nærmest trollbundet. Allikevel mener jeg at det ikke var en spesielt unik vokalopplevelse. Stemmen hennes holder seg i samme toneleie gjennom hele konserten, og det var dermed lite spennende å høre på.
I tillegg skal det sies at hvis man har hørt litt på musikk innenfor chillwave og elektropop sjangeren høres det ut som den samme stemmen som går igjen. Det er ikke noe galt med den, men heller ikke noe originalt; det er en stemme du har hørt tusen ganger før. Altså, hadde du hørt stemmes hennes på radio så hadde du ikke kjent den igjen.
Greit nok at stemmen hennes er fin og behagelig, men den mangler det lille ekstra som får deg til å kjenne gåsehud gjennom hele kroppen. Du står der og nærmest venter på de høye tonene som skal gi deg denne gåsehuden, men disse kommer som nevnt aldri. Det føltes ut som at hun ikke tør å nå opp til de høye tonene, så det ble for sikkert og trygt. Og dermed litt kjedelig.
Anna spilte de mest populære sangene sine »The Dreamer» og »Oslo». Anna ropte ut når de spilte »The Dreamer»: »Kom igjen nå Rokken, bli med å syng!».
Hun prøvde virkelig å få publikum med, men dessverre var det et fåtall som kunne sangen. Anna gikk rundt på scenen med stor flyt, hun viftet med den ene hånden og tok kontakt med publikum på en god måte. Hun hadde også en tendens til å alltid peke rundt med pekefingeren hennes. Det var sjeldent at Anna sto i ro, og du så på henne at hun virkelig levde seg inn i det hun gjorde. Hun storkoste seg og det gjenspeilte seg i publikum. Publikum var i et godt humør, de ropte og sang etter et encore. Noe som ikke skjedde.
Settlisten til Anna of the North var på åtte sanger og varte rundt 30 minutter. Det var en god lengde på konserten, hadde den vart lengre hadde det fort blitt kjedelig i lengden.
Anna of the North malte en fin farge i rommet, men det er forsatt ikke gøy å se på maling tørke.
De lagde en god atmosfære i rommet med god klang og fine forhåndsinnspilte harmonier.
Hvis det ikke hadde vært for at hun tok pauser og nevnte hvilke sanger de spilte, så kunne man trodd at det var en eneste lang sang med svak dynamikk. Det ble fort ensformig og tørt.
I bakgrunn hadde de små film snutter som gikk i loop. Det var hester som løp rundt, is som smelter, bølger som kræsjer mot steinene og diverse andre temaer gikk i bakgrunn. Lys-settingen fungerte nydelig, den var varm, rolig og fulgte musikken på en god måte.
Gjøvik jenta, Anna Lotterud studerte i Melbourne og hun var på en konsert der Brady Daniells-Smith spilte. Etter konserten begynte de å prate og det førte til at de spilte inn sangen »Sway».
De er nå i dag kjent som å være duoen i Anna of the North.
Brady brukte to mini keyboards og en datamaskin mens en tredje mann på scenen, som sto for perkusjon, brukte tom tom, synth pads, og noen cymbaler. Å oppdrive navnet på denne tredje personen lot seg ikke lett gjøre, så man kan gå utfra dette var en person leid inn for anledningen. Ellers vet jeg ikke helt om man kan kalle det for en duo lenger.
Konserten ble spilt under X2 festivalen i Volda på Rokken. Konserten skulle starte 22.45, men det ble 15 minutter forsinket. Det er ikke uvanlig at artistene kommer litt senere på scenen enn planlagt, så dette virket ikke som en demper på stemningen blant publikum.
X2 festivalen er en Vintersport festival som ble utviklet i 2005. Det var hovedsaklig for alpin og randonee, men i dag er det blitt noe mye større enn det. Det er blitt Nordens største vintersport/ekstremsport festival.