Slipknot-Prepare For Hell Tour-Oslo Spektrum 10.02.2015

Tekst: Truls Erik Kildal Pedersen

Min Største Konsertopplevelse

Den største konsertopplevelsen jeg har hatt i mitt liv, var når jeg, og 2 kamerater dro for å se Slipknot i Oslo som tittelen tilsier. Det startet egentlig som en tanke i mitt eget hode og som jeg trudde ikke kom til å skje, men jeg begynte likevel å spørre folk i klassen som jeg hadde kjent i kanskje halvannen måned før jeg spurte. Dette var altså i starten av vg1. det var to grunner til at jeg ikke trudde dette kom til å skje, den første var at jeg trudde at folk ikke ville si ja til å bli med på dette med en raring som meg selv, og den andre var om jeg faktisk ville klare å spare opp til det. Men jeg tok heldigvis feil med begge av disse tingene. Jeg spurte mer enn to stykker i klassen, og det var flere som hadde lyst men ikke kunne fordi de hadde andre langsiktige planer mens noen bare rett og slett ikke var interessert i Slipknot. Jeg fikk med meg to stykker, og var fornøyd med det.  

Så var dagen der, den tiende februar. Dagen startet med at jeg dro på skolen, og hadde halv dag før foreldrene mine kom og hentet oss på skolen, for så å kjøre inn til Oslo. Turen startet med at vi tre i baksetet satt og var helt i hundre før vi til slutt fant ut at vi var ganske trøtte, så vi sovna visst en liten stund før vi ble vekt av at vi kjørte inn på parkeringsplassen. Vi var ganske tidlig ute, men det var allerede kommet en del folk. Om jeg husker så sto vi i kø i en time før vi slapp inn og der fikk vi ganske gode plasser (i hvert fall i forhold til scenen, men i forhold til publikum så var det ganske voldsomt å stå helt inn til moshpiten). Vi sto omtrentlig mellom 20 og 25 meter fra scena, og vi var ganske fornøyde med det.

Etter å ha venta i ca. 20 minutter dukket support bandet opp, som jeg der og da ikke syntes hørtes så bra ut men endte opp med å like de seinere. Dette bandet var nemlig King 810, man kan ganske enkelt si at dette bandet er for de litt mer interesserte i og med at det er et ganske aggressivt band med en del brutale, men dype tekster om det er en mulig kombinasjon. Musikken i seg selv er også ganske rett i fleisen på deg, og før jeg hørte de hadde jeg i grunn ikke hørt noe i den stilen. Men så kom hovedattraksjonen, nemlig Slipknot.

Foto: Stig B. Hansen

Etter litt styring på scenen av scenecrewet, og litt omgjøring på lys og lignende, begynte åpningssporet deres å spillet på anlegget, altså låta XIX fra deres 5. studioalbum: .5: The Gray Chapter. Etter dette åpnet de med Sarcastrophe fra samme album, og publikum hylte og skreik for full hals når de begynte. To  eller tre sanger inn i settet startet moshpitten opp, rett ved siden av der jeg og kameratene mine sto. Dette gjorde at vi måtte flere ganger dukke unna for å ikke bli slått ned, sparket ned, eller dyttet ned av de som var i moshpitten. 2/3 inn i showet spilte bandet låta Spit It Out fra deres første plate. Når bandet spiller denne låta live, har de en tradisjon med at midt i sangen så pauser bandet litt ned ved at alle stopper å spille bortsett fra rytmegitaristen Mick Thomson, mens Corey Taylor, hovedvokalisten samhandler med publikum og får absolutt ALLE i publikum til å sette seg ned på huk eller kne. Så blir all lyd bortsett fra rytmegitaren borte. Bandet begynner på opbyggingen til bridgen og til slutt stopper hele bandet å spille mens Corey Taylor roper «JUMP THE FUCK UP!!!». Og bandet begyner å spille. Dette er da publikum og ALLE går helt bananas. Dette er noe av det villeste jeg har opplevd i hele mitt liv, og kommer aldri til å glemme det. Etter dette var det rett hjem og til køys for så å dra på skolen dagen etterpå, med bare 3-4 timers søvn…jippi!

Her er noen klipp fra konserten, IKKE filmet av meg, men jeg sto ikke sånn super langt fra der detta var filmet fra. Det ene klippet er fra Spit It Out og det andre klippet er fra introen og Sarcastrophe.

Foto: Stig B. Hansen