Berit Marie Kalland
Gruppeanalyse og samfunn; refleksjon over prosessar i læringsgrupper for studentar
Bakgrunnen for dette temaet var eit samarbeid med instituttleiar ved sosionom og barnevernstudiet ved Høgskulen i Volda våren 2017. Han ynskte å bruke mi kompetanse som gruppeanalytikar til å leie eit prosjekt der det vart gjennomført refleksjonsmøte med studentane i deira læringsgrupper. Utgangspunktet var også kunnskap om at det ikkje alltid er slik at grupper fungerer i samsvar med måla og at det kan vere destruktive prosessar som pregar ei gruppe. Målet var å bidra til å auke studentane si evne til å reflektere over prosessane i sine læringsgrupper. Vi besteme at vi skulle starte med studentane som var i sitt fyrste studieår. Det vart etablert ei arbeidsgruppe av 4 lektorar som planla og gjennomførte refleksjonsmøter med 24 læringsgrupper à 1.5time (122 studentar totalt) hausten 2017 og våren 2018. Seinare har desse refleksjonsmøta blitt obligatorisk. Det vart gjennomført refleksjonsmøte med fyrsteårsstudentane hausten 2018, og vår og haust 2019. Datagrunnlaget eg vil legge fram er henta frå refleksjonsmøta eg gjennomførte. Nitsun (1996, s. 1) skriv: «The antigroup is a construct by which I describe and understand destructive processes that threaten the functioning of the group». Han skriv vidare at desse har ulike kjelder og at ei av desse er ei underliggande frykt, og mistillit til gruppeprosessar. Og han hevdar at liknande prosessar oppstår også i naturlege grupper i samfunnet utanfor den kliniske setting. Han hevder også at å gjenkjenne og å forstå anti-gruppefenomen vil kunne myndiggjere gruppa, både fasilitator og deltakarane. Også Wilfred Bion (1961) skriv om grupper at dei kan fungere som arbeidsgrupper der ein jobbar mot måla for deltaking i gruppa, men den kan også vere prega av meir primitive prosessar. Desse teoriane er også relevante å reflektere over i forhold til vårt prosjekt.
Muleg problemstilling i ein artikkel i «Group analysis» som er eit internasjonalt tidsskrift.
Initiating reflections with students in their «working groups». Can this affect the «language» in the groups?
Emmy Langøy
Evalueringsprosjektet VHM 2020:
Stemmer kart og terreng? Hva er utfordringene ute i praksisfeltet og møter Videreutdanning i habilitering og miljøarbeid disse på adekvat vis?
Videreutdanning i Habilitering og Miljøarbeid (VHM) har eksistert siden 2014 og har nå hatt tre kull gjennom løpet. Det vil nå være nyttig å gjøre en intern og ekstern evaluering av studiet hvor både praksisfeltet, studenter og brukersiden blir involvert. Evalueringa vil omfatte både studiets innhold og organisering. Hovedhensikten med evalueringsproskjektet er å evaluere og videreutvikle videreutdanning i habilitering og miljøarbeid. En grundig evaluering skal kunne sikre studiet god kvalitet og sørge for at VHM også er i tråd med praksisfeltets kompetansebehov.
Prosjektet vil gi ny innsikt i hvilke tiltak som bør iverksettes for å sikre så høy kvalitet som mulig – i både utdanningene og i praksis. Disse tiltakene kan forstås i et sosialt innovasjons perspektiv. Dagens helse- og sosial tjenester står overfor store utfordringer og endringer vil være påkrevd for å møte behovene til borgerne. Dette stiller høye krav til nært samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og de virksomhetene /organisasjonene som tjenesteutøverne opererer i.
Prosjektet har flere funksjoner, det er 1) en grundig ekstern og intern evaluering av VHM, 2) det danner grunnlag for eventuelle justeringer av studiet for å møte praksisfeltets og tjenestemottakernes behov og det vil 3) gjøre VHM mer kjent i praksisfeltet. Videre skal data innhentet i dette evalueringsprosjektet 4) danne grunnlag for å gjøre analyser og publisere forskningsartikler om dette samarbeidsprosjektet mellom et høgskolestudium og de yrkesutøvere som er målgruppa for studiet.
Metode:
Datainnsamlinga vil bestå av fokusgruppeintervjuer; det første intervjuet blir gjort i referansegruppa i april 2020. De påfølgende foksugruppeintervjuene blir gjort av tjenesteytere frå praksisfeltet, 2 grupper a 5 personer i mai 2020. Til sist vil vi samle tidligere studenter til et fokusgruppeintervju om deres erfaringer med VHM, blant annet sett opp mot deres yrkesutøvelse, disse vil få noe andre spørsmål.
Men i hovedtrekk er det de samme temaene som er aktuelle for fokusgruppeintervju med lederne i referansegruppa og fokusgruppeintervjuene med tjenesteytere fra praksisfeltet (kommunale tjenester og skoler). Disse temaene er:
1) Hva er de største utfordringene i tjenestene?
2) Hva kunne blitt gjort for å møte disse utfordringene?
3) Hvilke forutsetninger bør være tilstede for at ny kunnskap skal kunne bli tatt opp i det daglige arbeidet og slik bidra til reell kompetanseheving? Da tenker vi på kunnskap med utspring i utdanning, kurs eller fra kontakten med spesialisthelsetjenesten.
Formidling/dokumentasjon
Prosjektgruppa består av fagansvarlig Emmy Elizabeth Langøy, professor Atle Ødegård som har vært involvert i VHM fra starten og Karl Yngvar Dale, studieleder ved MAHS.
Prosjektgruppa skal skrive en eller flere vitenskapelige publikasjoner innen temaer som sosial innovasjon eller samskaping.
Hva ønsker vi diskutert i TPS-gruppa?
Problemstilling: Hvilke problemstillinger kan være fruktbare for å favne det vi så langt har tenkt og beskrevet? Her er det naturligvis et mål at problemstillinga skal kunne besvares ved det datamaterialet vi kan få ut av den planlagte datainnsamling.
Datainnsamlinga Innspill til spørsmål, ut over det som er beskrevet under her i utkast til Intervjuguide.
Hvordan kan datainnsamlinga innrettes for å kunne gi materiale relatert til tematikken sosial innovasjon eller samskaping?
Teoritips? Hvilken teori kan knyttes til de aktuelle temaene?
Analysemetode: Systematisk tekstkondensering etter Malterud. Andre forslag?
Utkast til intervjuguide.
Spørsmål til referansegruppe/ledere:
Hva er de største utfordringene i tjenestene nå slik dere ser det? (For vidt? bør man spesifisere om det siktes til driftsmessige/strukturelle eller kompetansemessige forhold? Eller på hvilke brukergrupper som søker hjelp for hva?)
Hva kunne blitt gjort for å møte disse utfordringene på en god måte?
Hvilke forutsetninger bør være tilstede for at ny kunnskap skal kunne bli tatt opp i det daglige arbeidet og slik bidra til reell kompetanseheving? Da tenker vi på kunnskap med utspring i utdanning, kurs eller fra kontakten med spesialisthelsetjenesten. (Noen spørsmål som kan fange opp hvorvidt problemene er relatert særlig til kultur eller struktur..)
Er tjenesteytinga og tilnærmingene forskningsbasert? I så fall, på hvilken måte?
Spørsmål til tjenesteytere:
Er det noen utfordringer dere ser i tjenestene dere jobber i og i så fall, hvilke utfordringer er det snakk om? Nevn eksempler.
Hva kunne blitt gjort for å møte disse utfordringene på en god måte? Nevn eksempler.
Hva skal til for at ny kunnskap skal kunne bli tatt opp i det daglige arbeidet og slik bidra til reell kompetanseheving? Da tenker vi på både på kunnskap som kommer fra folks utdanning, kurs man deltar på eller kunnskap som bringes inn fra spesialisthelsetjenesten. Nevn eksempler.
(Noen spørsmål som kan fange opp hvorvidt problemene er relatert til kultur eller struktur..)
Tenker de at tjenester de kjenner best jobber forskningsbasert? Hvis ja; på hvilken måte kan man se det? Hvis nei, hvorfor tror de at de er slik?
Kommentar omkring litt sensitive oppfølgingsspørsmål: En hypotese i forkant fra Emmy,s side er at forklaringene fra tjenesteyterne, hvis de peker på manglende implementering av ny fagkunnskap og lite fokus på å heve kompetansen, vil være minimal tid avsatt til faglig arbeid, kollegamøter, strukturerte opplegg for deling av kunnskap. Det kan virke som om all tid går til direkte tjenesteyting overfor tjenestemottakerne og at tid til planlegging og faglig og tverrprofesjonelt samarbeid nærmest er fraværende.
Hvis slike forklaringsmodeller kommer fram i fokusgruppeintervjuene, hvilke oppfølgingsspørsmål kan egne seg (uten å bli for ledende)? Dette er jo strukturelle forklaringer som man gjerne vil skylde lederne og deres prioriteringer, men de kulturelle sammenhengene til endringsmotstand og motstand mot ny kunnskap vil det være interessante å løfte litt fram. Hvilke holdninger har man til ny kunnskap, folk med høyere utdanning enn en selv, og til ‘eksperter’ fra f eks habiliteringstjenestene?
Hvordan spør man for å kunne få øye på slike mulige mekanismer?
En hypotese i forkant fra Emmy,s side er at en tenkbar forklaringsmodell fra lederne i referansegruppa sin side når det gjelder mulighetene for kompetanseheving og implementering av ny kunnskap i tjenestene kan være harde prioriteringer i kommuneøkonomien, hvilke oppfølgingsspørsmål kan da egne seg?