Sidebrok på Rokken 25.03.2019

Tekst: Lars Olav Maurset

Foto: Tina Wilke

Sidebrok blei etablert i 2000 og er ei sunnmørsk hip hop gruppe frå Ørsta som rappar på dialekt. Sangane deira er forøvrig om heimbygda og bydgekulturen med ein sjølvironisk, uhøgtidlig og lett sarkastisk stil. Hovudmedlemmene i Sidebrok er Torstein Hyl og Bård Aasen Lødemel.

Etter å hatt ein 2 års pause, så kom Sidebrok ilag med Sirkel sag tilbake for å halde konsert på Rokken den 25 Januar (og ein ekstra konsert den 26 Januar). Dei haldt konsert for fullt hus der ikkje mykje gale skjedde og folk var med å song og lagde stemning for kvelden. Dei spelte alt ifrå rap til reggae, så dei hadde eit veldig variert repertoar.

Det heile starta med Sirkel sag som oppvarming der han song songane sine som «Ørsta rådhus» og «Sola skine». Han brukar å være ein fast person som Sidebrok har med seg i sine konserter og han veit også korleis ein kan få publikum til å bli gira. Sirkel sag hadde med seg ein DJ for sine låtar.

Når sidebrok kom på scena, så var folk opp i hundre når dei starta med å spele kjente låtar som « 1, 2, 3, Fyre» og «H.O.V.D.E.B.Y.G.D.A». Han var veldig tydleg med korleis han ga budskapet og det med uttale var perfekt. Dei hadde også med seg band og det viste litt meir naturligheit enn når det berre var rap og DJ. Alle i bandet fikk også sine eigne soloparti og blei presentert etterkvart som dei hadde solo på ulike låtar.                                    

Det var nokre ting som senka litt gleda av å høyre på dei, og dette var feedback. Feedbacken var ikkje der så ofte, men var der i tilstrekkeleg grad til at den vart eit forstyrrande element i det totale bildet. At dette som skjedde handlar om korleis lydmannen styrte lyden eller om korleis mikrofonen var halden når dei song. Det som også skjedde i løpet av konserten var at vi måte få tak i ein ny skarptomme på grunn av det var noko som skjedde med den han spelte på. Eg såg på den og det var faktisk ingen problem med skarptromma. Så enten var han misfornøgd med den eller så var han ikkje heilt edru og tenkte at den var øydelagt. Vi fekk då skryt etter konsert med kor rask vi skaffe ein ny skarp på kort tid. Ellers var lyden veldig bra og eg trur at  publikum ikkje tenkte så mykje over det som skjedde med skarptromma, for dei hadde det bra.

Ein ting eg vil gjerne gi skryt på er korleis lysshowet var. Det funka veldig bra og dei hadde også ein leddveg, som faktisk er heimelaga, og den hjalp med å heve konserten. Konserten i sin heilheit var ein fantastisk konsert og det å jobbe med gutta var også ei glede utan like, i alle fall når trommisen fekk velgje det trommesettet han ville ha. Han skrytte veldig mykje på kor stor friheit han fekk, og likte veldig godt korleis vi hadde sortert trommesetta på Rokken. Alle i Sidebrok og Sirkel sag var også ei glede å jobbe med, dei var positive til oss og gjorde at vi jobba effektivt.

Alt i alt var konserten ei glede å høyre på og å jobbe under. Eg gleder meg til neste gang dei skal til Rokken og gjere ein ny konsert. Då vil eg også gjerne vera med å jobba med det tekniske som gjev eit heilt anna perspektiv på kva som skjer i salen, – ikkje nødvendigvis ei betre oppleving totalt, men definitivt ei anna oppleving.

Slipknot-Prepare For Hell Tour-Oslo Spektrum 10.02.2015

Tekst: Truls Erik Kildal Pedersen


Min Største Konsertopplevelse

Den største konsertopplevelsen jeg har hatt i mitt liv, var når jeg, og 2 kamerater dro for å se Slipknot i Oslo som tittelen tilsier. Det startet egentlig som en tanke i mitt eget hode og som jeg trudde ikke kom til å skje, men jeg begynte likevel å spørre folk i klassen som jeg hadde kjent i kanskje halvannen måned før jeg spurte. Dette var altså i starten av vg1. det var to grunner til at jeg ikke trudde dette kom til å skje, den første var at jeg trudde at folk ikke ville si ja til å bli med på dette med en raring som meg selv, og den andre var om jeg faktisk ville klare å spare opp til det. Men jeg tok heldigvis feil med begge av disse tingene. Jeg spurte mer enn to stykker i klassen, og det var flere som hadde lyst men ikke kunne fordi de hadde andre langsiktige planer mens noen bare rett og slett ikke var interessert i Slipknot. Jeg fikk med meg to stykker, og var fornøyd med det.  

Så var dagen der, den tiende februar. Dagen startet med at jeg dro på skolen, og hadde halv dag før foreldrene mine kom og hentet oss på skolen, for så å kjøre inn til Oslo. Turen startet med at vi tre i baksetet satt og var helt i hundre før vi til slutt fant ut at vi var ganske trøtte, så vi sovna visst en liten stund før vi ble vekt av at vi kjørte inn på parkeringsplassen. Vi var ganske tidlig ute, men det var allerede kommet en del folk. Om jeg husker så sto vi i kø i en time før vi slapp inn og der fikk vi ganske gode plasser (i hvert fall i forhold til scenen, men i forhold til publikum så var det ganske voldsomt å stå helt inn til moshpiten). Vi sto omtrentlig mellom 20 og 25 meter fra scena, og vi var ganske fornøyde med det.

Etter å ha venta i ca. 20 minutter dukket support bandet opp, som jeg der og da ikke syntes hørtes så bra ut men endte opp med å like de seinere. Dette bandet var nemlig King 810, man kan ganske enkelt si at dette bandet er for de litt mer interesserte i og med at det er et ganske aggressivt band med en del brutale, men dype tekster om det er en mulig kombinasjon. Musikken i seg selv er også ganske rett i fleisen på deg, og før jeg hørte de hadde jeg i grunn ikke hørt noe i den stilen. Men så kom hovedattraksjonen, nemlig Slipknot.

Foto: Stig B. Hansen

Etter litt styring på scenen av scenecrewet, og litt omgjøring på lys og lignende, begynte åpningssporet deres å spillet på anlegget, altså låta XIX fra deres 5. studioalbum: .5: The Gray Chapter. Etter dette åpnet de med Sarcastrophe fra samme album, og publikum hylte og skreik for full hals når de begynte. To  eller tre sanger inn i settet startet moshpitten opp, rett ved siden av der jeg og kameratene mine sto. Dette gjorde at vi måtte flere ganger dukke unna for å ikke bli slått ned, sparket ned, eller dyttet ned av de som var i moshpitten. 2/3 inn i showet spilte bandet låta Spit It Out fra deres første plate. Når bandet spiller denne låta live, har de en tradisjon med at midt i sangen så pauser bandet litt ned ved at alle stopper å spille bortsett fra rytmegitaristen Mick Thomson, mens Corey Taylor, hovedvokalisten samhandler med publikum og får absolutt ALLE i publikum til å sette seg ned på huk eller kne. Så blir all lyd bortsett fra rytmegitaren borte. Bandet begynner på opbyggingen til bridgen og til slutt stopper hele bandet å spille mens Corey Taylor roper «JUMP THE FUCK UP!!!». Og bandet begyner å spille. Dette er da publikum og ALLE går helt bananas. Dette er noe av det villeste jeg har opplevd i hele mitt liv, og kommer aldri til å glemme det. Etter dette var det rett hjem og til køys for så å dra på skolen dagen etterpå, med bare 3-4 timers søvn…jippi!

Her er noen klipp fra konserten, IKKE filmet av meg, men jeg sto ikke sånn super langt fra der detta var filmet fra. Det ene klippet er fra Spit It Out og det andre klippet er fra introen og Sarcastrophe.

Foto: Stig B. Hansen

Unge Ferrari fikk Rokken til å gå amok 24.02.2019


Tekst: Åsmund M. Bingen

Unge Ferrari er en Norsk rapper og låtskriver fra Hamar. Han debuterte med albumet «Til mine venner» i 2015 og har siden da blitt en av de største Norske artistene innenfor sjangeren rap. I 2017 kom han ut med albumet «Romeo må dø», og dette albumet fikk ros av både kritikere og fans.

I 2018 var han med på å sette sammen bandet «MARS» med duoen fra gruppen Karpe Diem og soloartisten Arif. Han har også vært med på å lage låter med andre norske artister som Lars Vaular, Store P, Cherrie og Silvan Imam.

Konserten: Det er tydelig fra aller første sang at Unge Ferrari har funnet formelen for å dra meg seg publikum, enten om det er via rolige R&B låter eller bassfylte rap linjer. Artisten spiller en god del sanger fra sitt nyeste album «Midt Imellom Magisk og Manisk» som f.eks. «Balkong» og «FAMILYEH», og han presenterer også et par gode innslag fra hans aller første plater. Disse låtene er gode eksempler på Unge Ferrari sin musikalske bredde.

«Balkong» er en avslappet låt med et stødig og fint pianoløp som går igjennom hele sangen. Bass og trommer kommer etter hvert dynamisk inn med sine stødige rytmer som er med på en veldig naturlig oppbygning av låten, og samtidig utgjør en fin effekt. Det er veldig tydelig ut ifra hvordan Unge Ferrari fremfører denne kjærlighetslåten at dette er en selvskreven sang som han har et nært forhold til. Man kan klart se at han er artist som bruker følelser for å skape en forbindelse med publikum.

«FAMILYEH» er en mer up-beat låt som fortsatt handler om Unge Ferraris liv, men denne gangen handler det om hans «brødre». Om man ser på låtstrukturen i denne sangen vil man se at denne låten kan lappe litt over i pop-kategorien. Backingen er hovedsakelig synth og trommemaskiner. Refrenget er også veldig gjentakende, noe som også kjennetegner pop-sjangeren. 

Konserten starter rolig, med røyk som kommer ut på scenen for å sette stemningen. Midt oppi røyken kommer Unge Ferrari til syne, og øker metodisk nivået på scenen gjennom hele konserten via valg av ting som låter, holdning, belysning og lyd.

Unge Ferrari er den eneste artisten på scenen under denne konserten, og med mikrofonen i den ene hånda og ølen i den andre virker det som han storkoser seg like mye som resten av det ivrige publikumet på Rokken denne kvelden. Man ser tydelig at artisten gir absolutt han har for å få med seg publikum, noe han lykkes godt med. Uavhengig av hva man synes om musikken og om eventuell bruk av playback er det hovedsakelig showet som fører til det skyhøge energinivået under hele konserten.  Den tekniske delen ved konserten er også i svært god orden når det gjelder både lyd og lyd, noe jeg synes er verdt å påpeke.

Evaluering: Alt i alt er dette en aldeles positiv konsertopplevelse med en artist som vet hvordan man skal få en relativ liten sal til å føles like stor som Telenor Arena. Unge Ferrari eier sin egen stil, og dette er en stil det ikke har blitt sett mye av i norsk populær kultur. Det at Unge Ferrari kan ha sin egen stil og fortsatt skrive og produsere låter i flere sjangere er noe av det som er med på å gjøre konserten spennende gjennom den halvannen timen han fremfører. Jeg tror også at et godt tenkt ut repertoar for konserten er med på å forsterke dette. Dette er en konsert jeg sterkt anbefaler å gå på!

Gåte – Studenthuset Rokken – 22 februar- 2019

Tekst: Bjørnar Gjerde Egge

Konserten opna med eit drønn og ein kunne kjenne og føle på stemninga frå første sekund. Få band klarer å dra inn publikum på same måte som Gåte, med deira unike kombinasjon av norsk folkemusikk og progressiv rock. Bandet spreiar rundt seg med positiv energi på same tid som dei leverer 110% både musikalsk og fysisk gjennom heile konserten. Uansett kva stemninga i kvar song var kunne du alltid sjå opp på scena og få dette gjenspeila på det beste viset. Frå energiske songar med hopping og spretting der bandet knapt røyrde bakken, til vakre voggeviser der du føler ei varm ro strøyme over deg. Konserten var verkeleg ei emosjonell berg- og dal-bane av beste sorten.

Foto: Ole A. Ekker

Å stå i salen å oppleve Gåte er noko heilt unikt. Stemninga er til å føle og ta på, noko som visast på alle rundt deg samt mellom dei som er på scena. Publikum song med på songane og til tider hoppa dei rundt, medan artistane på scena gjorde det same. Dette er ein av tinga som gjer Gåte til eit særs bra live-band. Dei viser ei sårbarheit og ei genuinitet som smittar over på alle i rommet og inviterer publikum til å delta på opplevinga. Og det er vel kanskje dette eit bra live-band burde ha som mål. Den usynlege veggen mellom scena og publikum som mange artistar slit med å nå gjennom blir knust av Gåte, og det verkar som om det er den mest naturlege tingen i verden for dette bandet.

Det er heller ingen tvil om at medlemmane i Gåte er dyktige musikarar. Med eit massivt lydbilete og stor dynamisk rekkevidde er dette ein av dei beste livebanda Noreg har å tilby. Sidan bandet gjenopptok verksemda si i 2017 etter ei 12-års pause har stilen deira også endra seg ein god del. Med to nye medlemmer og tre medlemmar frå originalbesetninga har dei klart å tatt vare på det fundamentale som gir bandet den unike gneisten.

Frå originalbesetninga har vi søskenparet Gunnhild Sundli (vokal) og Sveinung Sundli (fele), i tillegg til Magnus Børmark (gitar). Vidare har dei fått med seg to nye medlemmer, nemleg Jon Even Schärer (trommer) og Mats Paulsen (bass). Desse medlemmane er ikkje heilt ukjende med kvarandre heller, for gitaristen Magnus Børmark og bassisten Jon Paulsen har i lengre tid spelt ilag sidan 2008 i bandet “22”, noko som ein kan merke på utrulege kjemien deira på scena.

Dei har ikkje bevegd seg vekk frå røtene sine på nokon måte, men har heller bygd vidare på lydbilete sitt med stor effekt. Bandet har endra litt på besetninga, men det er absolutt ikkje noko som har gått negativt utover lyden deira. Når vokalisten, Gunnhild Sundli, i tillegg er godt gravid og likevel kan gi et show som dette så veit du at kvaliteten er høg.

Bandet hadde opphavleg ingen plan om å slutte å spele saman i 2005, men dette skjedde likevel. Dette kom av at Gunnhild Sundli starta i bandet som 14-åring. Å starte band i ein så ung alder har ho i etterkant sagt at ho angrar på og at det var ein av grunnane til at ho valde å slutte i bandet i 2005. For Sveinung Sundli (felespelar, tangentar), Gunnhilds eldre bror, var dette ganske tøft, det var jo tross alt i stordomstida til bandet. Etter at Gunnhild slutta i bandet hadde dei dessverre ikkje noko anna val enn å legge heile prosjektet på is.

Kanskje hadde dei likevel godt av denne pausen, for ein ting er sikkert, lyden deira har absolutt ikkje tatt skade av den.

Kjelder
21.03.19: 
https://www.nrk.no/kultur/_gate_-om-bruddet_-_-svarte-helvete_-ble-det-1.13763259
 21.03.19:[SS1] 
https://gaate-music.com/no/about-gaate/


Skriv ned når du lasta ned denne kjelda. [SS1]

The Real Group, 12. desember 2018, 19:30

Foto: Mats-Bäcker
Tekst: Sondre Kvistad Utgård

Den 12. desember 2018 spelte The Real Group ein adventskonsert på Parken kulturhus i Ålesund i lag med koret Von Dess.

The Real Group er ein svensk a capella song kvintett etablert i Stockholm i 1984. Medlemmane som var med på å starte opp gruppa gjekk på Kungliga Musikaliska Akademien i byen på den tida. Dei spelar i dag for det meste sine eigne låtar som strekker seg over mange sjangrar som vokal jazz og pop, men dei begynte musikkarrieren med cover. Dei er kjent for å lage særdeles vakre og gripande låtar med sine komplekse harmoniar og himmelske solostemmer. Vokalen til gruppa er heftig og godt gjennomtenkt både live og i studio. In The Middle Of Life (2005) er ei fantastisk plate frå kvintetten som representerer gruppa godt, samt forklarer kvifor nettopp The Real Group er blant dei beste i sjangeren. Perfeksjon, ”personleg touch” og breie repertoar har gitt gruppa anledning til å samarbeide med internasjonale artistar, symfoniorkester og jazzgrupper over eit breitt sjangerspekter gjennom ei årrekke. Kvintetten består av Anders Edenroth, Emma Nilsdotter, Lisa Östergren, Morten Vinther og Janiz Strazdins.

Von Dess er eit blandakor frå Ålesund. Dei har sunge i over 24 år frå 1993 og består av 45 medlem saman med dirigent Solveig Håvik og pianist Johan Sewerin. Med mykje energi og godt humør har dei fått positiv omtale samt respons gjennom åra. Dei har blant anna samarbeidet med Peter Jöback, Bror Magnus Tødenes og Ingrid Helene Håvik frå Highasakite. Koret er også med på å skape engasjement og songglede i kormiljøet i Ålesund, ved å årleg arrangere Kor Grand Prix.

Arrangementet starta med at ein mann frå blandakoret kom fram på scena og ynskja oss velkommen. Han introduserte så seg sjølv og videre Von Dess som sto bak han. Personen var ein basskorist og forklarte til publikum kor glad han og koret var som fekk starte denne magiske kvelden. Von Dess byrja dermed sjølve konserten med nokre kjente adventslåtar. Vi fekk servert for eksempel klassikarar som “Det lyser i stille grender” og “Deilig er Jorden”. Dette var ein behageleg oppvarming til hovudartistane. Eit fyldig lydbilde emanerte ut i salen og ein kunne godt høyre dei ulike stemmene samt heilheita i låtane dei framførte.

Etter omtrent fire låtar gjekk “supportkoret” av scena og The Real Group kom ein etter ein fram frå sceneteppet. Ein skjønte raskt at gruppa var profesjonell samt trygge på seg sjølv når dei gjekk på, og dette hadde dei all grunn til å vere. Eg har vore på mange konserter med god vokal framføring, men aldri før høyrt ein så vakker og avansert vokal live på eit slikt høgt nivå. Alle var fullstendig samkøyrte til tross for det krevjande stoffet. Det er nokk mogleg å forklare det eg høyrte med ord, men samtidig ikkje. Fagert, vedunderleg, overjordisk og himmelsk er berre nokre få adjektiv som beskriver konserten. Det er rett og slett vanskeleg å sette ord på kor fantastisk heilheita var.

Tenoren i bandet, Anders Edenroth, har stått for den særdeles flotte arrangeringa av låtane. Han er den einaste originale medlemmen igjen i gruppa. Dei spelte gode låtar som “Water”, “Swedish Shuffle”, og sidan konserten tok plass i jula hadde sjølvsagt The Real Group nokre gode julelåtar til å få publikum i julestemning. Dei kjende julelåtane som “Jingle Bell” og “Julen er Her” passet godt inn med arrangementet og ga kvelden den adventsstemninga publikummet ville ha. På eit punkt i showet hadde dei også ei anna låt “Catch up, Ketchup” for å bevise at det er dei som syng, og at ingenting er playback. Dette var ein interaktiv låt som publikummet var med på å lage gjennom å gi namn til karakterane i songen. Etter dei mest julerelaterte songane, fortalte Lisa (sopranen) at sjølv om det er godt med julemiddag trenger vi litt meksikansk mat inn i mellom, dermed kom låta “Chilli Con Carne” før dei avslutta med “Glade jul” saman med blandakoret Von Dess.

Eg gir konserten terningkast seks.

Vår Beatles Hyllest

Konsertanmeldelse

SANGERE: Jørn Hoel, Inger Lise Rypdal, Atle Pettersen, Lise Karlsnes og Bjarte Hjelmeland.

Tekst: Solveig Lien

Foto: OverNorge/Øyvind Ganesh

Parken Kulturhus fylles opp for ekstraforestilling, og et spent og forhåpningsfullt publikum har satt seg godt til rette. ”Vår Beatles Hyllest” er et show der utøverne fremfører 46 av Beatles sine mest kjente låter. Med fem kjente sangere, og et band bestående av Trond Akerø-Kleven, Kjell Harald Litangen, David A. Fjelde, og Ruben Dalen tar de oppgaven på strak arm og fremfører låtene med god overbevisning.

Forestillingen starter med et potpurri av de mest energiske låtene Beatles har å tilby, og det er fem stemt sang akkompagnert av et godt sammensveiset band. Publikum smiler og jubler, og en merker at forestillingen setter et høyt nivå allerede nå. Med en pangstart var publikum godt rustet for noe av det musikalske 60-tallet hadde å by på. Videre introduserer Inger Lise Rypdal forestillingen, sangerne og deretter bandet, og de fortsetter med en låt til. Vi hører her at hun har en kraftig, lys og vakker stemme som trollbinder publikum, og tar oss inn i nostalgien med en gang. Lise Karlsnes kommer på med en rockelåt som virkelig fremhever den røffe og spenstige stemmen hun har å tilby, og med den stemmen og flotte de danseferdighetene gjør hun det godt.

Forestillingen stanser litt, før alle sangerne kommer på scenen for å fortelle oss om sine første minner med Beatles. Én og én går de frem, forteller en historie fra sitt eget liv og fremfører litt av en Beatles låt de har spesielt kjær. Dette innslaget gjør det hele så personlig, og vi føler at vi får en relasjon til utøverne. Vi ser de som noe annet enn dyktige sangere, vi ser litt av personen.

Jørn Hoel trer frem og forteller blant annet om sin første kjæreste, og når du da sitter på første rad,- bare en halvmeter fra scenen, og får øyekontakt med Hoel, det er da det går opp for deg hvor fantastisk dyktig han faktisk er. Han klimprer på el-gitaren sin og synger en liten del av en sang, og publikum jubler med alt de har.

Selv om dette er en forestilling som primært tar for seg hele låter, har de også andre innslag underveis. Atle Pettersen som blant annet er programleder for NRK serien ”Beat for Beat” trer frem og lager nettopp dette – et live ”Beat for Beat” show. Innslaget starter med at han deler publikum inn i to lag, får frem tallene på tavlen, og lar ”deltakerne” velge tall. Vi får deretter gjette hvilken låt det er, og får poeng om det er riktig. Her har han hele publikum i sin hule hånd, alle har øynene på scenen, og et stort engasjement i konkurransen. Han legger til humor, og som den dyktige lederen han er blir dette braksuksess.

Bjarte Hjelmeland kommer inn, setter seg på en stol, og pianisten i bandet setter seg ved et flygel de har trillet ut. En akustisk versjon av ”The long and winding road” står for tur, og denne perlen av en låt med en sanger som Hjelmeland,- det var utrolig. Det var ikke en lyd i publikum. Ingen mobilskjermer, ingen blitz, ikke en gang et host. Det var knyst stille, og de eneste lydene var pianisten som spiller plettfritt, og den såre og klangfulle stemmen som skein. Vakkert.

Utøverne gjør det godt på de mer rytmiske låtene, og med Pettersen sine utsøkte danseferdigheter og måte å ”performe” på blir publikum energisk og engasjert. Men det er låter som ”The long and winding road” fra Bjarte Hjelmeland, og ”Let it Be” fra Atle Pettersen som virkelig preger et musikkhjerte. De er så gjennomført god. Pettersen får også flygelet trillet ut på scenen, men i stedet for en pianist som spiller for han, akkompagnerer han seg selv. ”Let it Be” er som kjent skrevet og sunget av Paul McCartney, og den siste sangen som ble avduket før han kunngjorde at han forlater bandet. Pettersen fremfører med en slik musikalitet, og en stemning som tar oss helt tilbake i stolene. Det var magisk. Fullstendig magisk.

Forestillingen avslutter med et nytt potpurri av mange kjente låter, blant annet ”L-O-V-E” og ”Hey Jude”, og publikum kan ikke gjøre annet enn å juble, trampeklappe og reise seg. Storartet forestilling, og virkelig en god hyllest til Beatles!

Hedvig Mollestad Trio – Jazz som holder deg våken

Foto: Camilla Solevåg Viken

Hedvig Mollestad trio er et band som spiller en god blanding av jazz og rock, også kalt powerjazz. Gruppen ble satt sammen etter at Hedvig Mollestad vant Molde Jazzfestivals talentpris i 2009, og ble nominert til Spellemannprisen 2013 i klassen rock for «All Of Them Witches». Bandet består av Hedvig Mollestad Thomassen på gitar, Ellen Brekken på bass, og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Den 8. mars holdt de en konsert i foajeen i Parken Kulturhus, rett opp trappene forbi hovedsalen. Å gå inn dit kjentes som å gå rett inn i en jazzklubb. Der var en mørk og rød belysning, og en stor del av publikum hadde allerede et glass i handa. Bandet gikk på scena til stor jubel fem over ni, alle tre iført kjoler for å feire kvinnedagen. Mollestad spurte om alle satt godt, som ble møtt med bekreftende lyder fra lokalet. De satte i gang med å spille, men det var en antydning til at noe ikke var som det skulle være. Mollestad gikk ganske fort ned til lydbordet for å prøve å kommunisere med dem, men det så ikke ut til å løse noe. Til tross for det fortsatte de å spille hele låta igjennom, hele ti minutter, og jeg skal være ærlig, jeg hører sjeldent så rå musikk live. Da de var ferdige sa de klart ifra om at ingen av dem hadde nok lyd i monitor, en klar irritasjon over det, men da ble det iallfall fikset. Den neste låta var roligere, men den hadde fortsatt mye kraft i seg. Brekken skiftet ut el-bassen sin for en kontrabass, og viste også der evner på høyt nivå. Selv om det de spiller kan kalles jazz, er det ikke den tradisjonelle variasjonen av denne sjangeren som ble mitt inntrykk av det. Jazz har ved tidligere anledninger gjort meg svært søvnig, men denne framførelsen holdt meg våken med god margin. Det kan virkelig kalles powerjazz. Alle sangene varte omtrent mellom fire og ti minutter, og selv uten en vokalist klarte de å uttrykke energien i låtene gjennom et synlig samspill med hverandre. I forhold til publikum gikk Mollestad og Brekken til og med ned og spilte blant dem noen ganger. De hadde absolutt ingen problemer med å fylle rommet med lyd når sangene nådde sine høydepunkt, og selv før og etter dem sto de på for å gi en fantastisk musikalsk opplevelse. Omtrent halvveis inn i konserten begynte de å ta en solo hver mellom sangene, først gitar, så bass, og til slutt, trommer. De var lagt til omtrent mellom den fjerde og den åttende sangen. De uttrykte alle noe helt spesielt, men jeg kan ikke helt sette fingeren på hva. Brekken brukte her kontrabassen igjen, og hun fikk virkelig vise hva hun var god for. Bjørnstads trommesolo brakte også en ny mening til det ordet for meg.

Foto: Camilla Solevåg Viken

Alt i alt viste de meg at de er meget dyktige musikere, både på egenhånd og som et band. Den siste låta var like rå som den første, en veldig passende avslutning, men publikum ville ha mer, og til stående applaus gikk de opp på scenen igjen for å gjøre et ekstranummer. Da det var ferdig hadde de spilt i litt over en time, og selv om det var satt av to timer til konserten følte jeg at alle mine forventninger hadde blitt overgått med milesteg. De nevnte aldri navnet på noen av låtene de spilte, og for meg som aldri hadde hørt på dem før var det kanskje ikke ideelt, men det er mulig det var et bevisst valg for ikke å distrahere fra musikken. Jeg vil gi denne konserten terningkast 6 fordi den viste meg en ny side av en sjanger jeg ikke trodde jeg kunne like.

Den siste låta var like rå som den første, en veldig passende avslutning, men publikum ville ha mer, og til stående applaus gikk de opp på scenen igjen for å gjøre et ekstranummer. Da det var ferdig hadde de spilt i litt over en time, og selv om det var satt av to timer til konserten følte jeg at alle mine forventninger hadde blitt overgått med milesteg. De nevnte aldri navnet på noen av låtene de spilte, og for meg som aldri hadde hørt på dem før var det kanskje ikke ideelt, men det er mulig det var et bevisst valg for ikke å distrahere fra musikken. Jeg vil gi denne konserten terningkast 6 fordi den viste meg en ny side av en sjanger jeg ikke trodde jeg kunne like.

«Hit for hit»: Hysterisk musikkhumor på sitt beste

Tekst: Trym Nikolas Rimmen

Jakob Schøyen Andersen og Fridtjof Stensæth Josefsen er ute på turne med «Hit for hit», der dei gir oss ein artig vri på musikarrolla og korleis bransjen er i dag. Under konserten møter vi ei rekkje karakterar som dei to sjølv speler og som alle har sin artige vri. I dagens musikkbransje har det aldri vore fleire som driv med musikk. Konkuransen er knallhard, og kva skal ein gjere for å skilje seg ut for å nå sine mål.

«Hit for hit»:

«Hit for hit» er opprinneleg ein Norsk humorserie som går på NRK, der Jakob og Fridtjof gir oss eit innblikk i musikkbransjen gjennom 6 episodar. I Serien møter ein superstjerner, veteranar innan bransjen, hobbymusikarar og mange forskjellige menneske som arbeider med og rundt dei ulike artistane. Det som gjer dette programmet ekstra morosamt er at det er barre to karer som spelar alle desse personane. Programmet inkluderer mellom anna to svenske Dj’er som lager musikk av ei knirket skinnjakke, til Steinar som er 32 år og som ikkje passer så godt inn i Baking Crewet.

«Hit for hit» er eit musikalske sjanger parodi der fleire av songane og innslaga kunne ha vore eigne låtar. Og det er nettopp dette som ser ut til å ha vore skjelettet til showet, som komi duoen har tatt med seg ut på turnen i det langstrakte ladet Noreg. Dei gjer narr av musikkbransjen og parodiane er kvalitets messig like bra, men også til tider betre enn det dei i utgangspunktet gjer narr av. Breda og mangfeldet er imponerande. Musikkforståelsen og sjangerkompetansen til dei to er like bra. Dette gjere at det dei på TV har lagd eit godt musikk program, men går det like bra å ta eit konsept frå TV skjermen med ut på turne?

Konserten:

Nokre av dei første karakterane vi møter på er Hip hopp artistane Odd Nasty og Dobbel Derek, som lager dei sykjest bakpå beatsa. Ikkje nok med at det gruver når dei begynner å spele, men det lugger noko så in i granskogen når dei tar til. Artistane er med på konseptet, men publikum er også med. Noko som gjer at heile seansen vert artig. Haka går i takt med biten, og etterkvart som beaten vert tatt lengre og lengre bak på, så vert det endå meir tilfredsstillande når beaten kjem. Artistane spør skal vi ta den lengre bak? Og publikum svarer med eit hysterisk ja! Ein spør seg sjølv kva får ein til å gjere mellom slaga når ein tar beatsa så langt bak? Vel eg sto no der å venta.

Lit seinare møter vi på DJ-duoen Axbad og Inkleino. Duoen skal produsere ei “ny” låt. Dei finner fort ut at det er noko som ikkje stemmer. Inkleino har nemleg vert ute å kjøpt seg ei ny skinn jakke som knirkar før konserten begynte. Kan man ikkje bere ta av seg jakka? Men som ein fort finner ut så går det ikkje. Dei forklarer det slik: “Det er ikkje bere ei jakke, det er ein livsstil”. I staden for gjer dei sitt beste ut av det. Det vert desto morosamare når låta begynner å gå og ein ser korleis “knirkinga frå jakka” vert gjort om til musikk. Det er mildt sagt komisk.

Vi får også møte reparen Patrik P, hans Baking Crewe og Stian. Patrik P er ein artig skrue som alltid har med seg sitt faste Baking Crewe. Det er ikkje bere, bere å bake, for alle har si oppgåve. Du har den som seier “Brrra!” og sjølvsagt han med handklede på hovudet. Litt seinare ute i nummeret møter vi Stian, som er 32 år. Stian tok ein lit annan veg etter vidaregåande enn dei andre i Crewe og vart regnskapsfører, men det er ingen ting han likar meir etter ein lang dag på kontoret enn å backe litt med gutta. Det vert med eit tydeleg når han tar over scena at desse to karane kan å lagge humor. Kvar ein einaste karakter dei spelar er gjennomført og truverdig.

Nokre siste ord:

Konserten har mange innslag med mange gode karakterar og det er absolutt dei beste innslaga dei har tatt med seg ut på turnen. Når ein står der i publikum så kjenner lett igjen kva musikk sjanger karakterane representerer og det er til tider til å gapskratte av kor godt dei treffer spikaren på hovudet i parodieringa. Samla sett så er dette ein hysterisk morosam vri på musikk og dei ulike menneska som jobbar med musikk, som var verdt å få med seg.

Staysmann og Lazz

Fredag 18.Januar 2019
Sted: Studenthuset Rokken
Tekst: Mathilde Gaalaas-Berg
Foto: Bilde 1: Mathilde Gaalaas-Berg
          Bilde 2: Daniel Westre Hansen

Fredag 18.Januar 2019 klokka 23.00 entret Staysman og Lazz scenen på Studenthuset Rokken i Volda. Alle billettene hadde blitt røska vekk og et relativt beruset publikum sto klare for å oppleve tidenes fest. Å nettopp det ble det! Duracell-kaninene Stian Thorbjørnsen og Lasse Jensen sparte ikke på party faktoren og duoen klarte å fyre av hele førti konfettirør i løpet av konserten. Med det satte de rekord for antall konfettirør avskytninger under en konsert på Studenthuset Rokken og det lot seg merke etter konsert slutt. Gulvet hadde nemlig byttet farge og ble gullbelagt, dette til tross for at konserten var relativ kort. Settlisten besto av totalt 15 sanger, som resulterte i at konserten kun varte i en time.

Videre var det ingen tvil om at det var alkoholen som var i fokus for både gutta og publikum. I tillegg vil jeg gå så langt å si at Stian Thorbjørnsen og Lasse Jensen oppfordret og generelt oppfordrer folk til å drikke mye alkohol. I tillegg reflekteres dette i sangtekstene deres; <<bare drekk opp..>>, <<så drekker vi oss fulle>>, <<..en flaske med rom, bli med meg å vi styrter’n tom.>> I tillegg til dette har sangtekstene svært seksuelt innhold og oppfordrer spesielt damer til å vise mye hud. Med andre ord blir kvinner svært ofte objektivisert av Staysman og Lazz. På en annen side tar Duracell-kaninene også opp sårbare temaer, som blant annet død, fylleangst og vektøkning. I tekstene fokuserer de på å hylle de døde og setter et humoristisk preg på problematiske temaer. Med dette i minnet viser de ikke bare at de prøver å hjelpe fansen sin med å akseptere seg selv, men også formidle at de ikke er alene med å slite med vanskelige problemer.

Det er ingen tvil om at Stayzman og Lazz er komfortable med å stå på scenen. I tillegg til at de er flinke til å kommunisere med publikum. Dette gjelder også kommunikasjonen innad i bandet, som besto av en trommis, en DJ, samt frontfigurene selv. Derimot når det kommer til sangprestasjonene kunne den ha vært bedre. Den tekniske redigeringen, som blir utført bak miksebordet, hjelper på at konserten får et fint lydbilde. Lasse Jensen synger enkle harmoni stemmer, som alle i enhver alder kunne ha klart. For ikke å glemme et par sure toner her og der, fra begge vokalistene. Derimot klinger stemmene deres bra sammen og skaper fyldige sang partier.

Når vi snakker om det tekniske bør også lyset nevnes. For det er ingen tvil at konserten ikke hadde blitt den samme uten de dyktige lysteknikerne. De satte prikken over i en, med et lysshow bestående av alle regnbuens farger og gjorde konserten om til den festen publikum ønsket seg. Det som derimot trekker fremtoningen av konserten ned var mannen som fyrte av konfettirørene. Selv om han prøvde å være diskre når han byttet ut de allerede avfyrte rørene med nye, var det svært forstyrrende å se på og ble et relativt stort irritasjons moment. Derfor vil jeg oppfordre Stayzmann og Lazz til enten å kutte ned på konfettien eller skaffe flere utskytnings ramper, for å hindre at fokuset blir tatt vekk fra artistene.

Alt i alt hvis du liker fest, fyll, og afterski uten ski, er dette definitivt konserten for deg! Dessuten vil jeg anbefale å kjøpe billett til konserten de skal ha i Oslo Spektrum den 23.Mars, som jeg tror vil bli tidenes fyllefest. Dersom du ikke er så ivrig etter å bli sølt alkohol på, presset og dyttet inntil andre mennesker, samt er ømfintlig for blinkende lys, ville jeg anbefale på det sterkeste å holde deg unna. Til syvende og sist hvis jeg skulle gitt denne konserten et terningkast ut ifra sjangeren de representerer, lander jeg på tre, på en generell basis, blir det dessverre terningkast en.

Seigmen på Terminalen Byscene

Av Cathrine Kraft Jacobsen

Fredag 21.12.2018 – Byscenen Ålesund

(Foto: Cathrine Kraft Jacobsen)

Seigmen har lagt ut på en liten førjulsturné, og Ålesund var en av de få utvalgte byene de besøkte. Bandet består av vokalist Alex Møklebust, Kim Ljung på bass, Noralf Ronthi på trommer og gitaristene Marius Roth og Sverre Økshoff. Bandet besøkte også Stavanger, Oslo, Trondheim og deres hjemby Tønsberg. Terminalen Byscene har blitt en utrolig fin og trivelig konsertarena, så det er kanskje ikke så rart at bandet vender tilbake. De leverte en fantastisk konsert på Terminalen i 2016, så forventningene mine for kvelden var ganske høye.

Som support hadde de med seg bergensbandet “Himmellegeme” som leverte en sterk konsert bestående av lange, mørke låter med både bassolo, trommesolo og fiolinbue på gitar. En perfekt oppvarming for Seigmen, selv om jeg begynte å bli utålmodig på slutten. Jeg kommer definitivt til å høre mer på Himmellegeme etter å ha blitt introdusert for musikken. Flere og flere folk kommer til byscenen i løpet av oppvarmingsbandet sin spilling, og når Seigmen går på scena er det lille lokalet så godt som fullt.


Et forventningsfullt og spent publikum tok i mot Seigmen til instrumentallåten “Monument” fra den, etter min mening, beste skiva deres “Total”. Jeg har ikke hørt den sangen live før, så jeg var allerede i ekstase. Deretter kommer vokalist Alex Møklebust løpende inn på scenen akkurat i tide til å begynne på den velkjente sangen “Ohm” fra samme skive. Allerede nå er det full allsang fra publikum.

Bassist og låtskriver Kim Ljung sammen med Alex utgjør som vanlig en utrolig sterk front på Seigmens konserter. Kim er virkelig god på å få med seg publikum. Gitaristene Marius Roth og Sverre Økshoff er kanskje roligere på scenen, men de blir absolutt ikke glemt. De to gitaristene har en helt unik stil, og et utrolig godt samspill. Sammen med trommeslager Noralf Ronthi smilende bak trommesettet presenterer Seigmen et sterkt estetisk bilde i tillegg til det flotte lydbildet. Stemningen er “Seigmenmørk” med mørkeblåe lys og til tider intens strobelys.

(Foto: Klara Margrét Gestsdottir)

Neste sang ut er “Hva Vi Elsker” fra den nyeste skiva “Enola” før de går rett over i publikumsfavoritten “Metropolis”. Konserten tar deretter en ganske uventet vending. Først spiller de “Juvel”, og deretter spiller de faktisk hele “Pluto”-EP’en fra 92, som består av sangene “Fra X Til Døden”, “Mono Doomen”, “Korstoget”, “Skjebnen” og til slutt “Syndefloden”, som er en låt som ikke har blitt fremført siden året EP’en kom ut. Med andre ord: en stor opplevelse for blodfans som meg selv. De som var der for å høre hitsene ble kanskje en smule skuffet, men kjernefansen var nok i ekstase.

Plutoseansen tok cirka en halvtime, og resten av konserten består så og si av “det faste programmet”, bortsett fra “Trampoline”, som ikke spilles så ofte. Under låten “Tenn Alle Lys” fra “Enola” skrur omtrent alle i publikum på lyset på telefonen sin og løfter den i været, noe som så veldig fint ut, og var en koselig opplevelse.

Seigmen klarer uten problem å holde liv i publikum fra start til slutt, og det er allsang på alle de kjente låtene. Som encore spilles selvfølgelig “Hjernen Er Alene”, en utrolig sterk cover av den kjente deLillos-låten, men også “Agnus Dei”. Sistnevnte fremføres av gitarist Marius Roth, som i tillegg er operasanger, og Kim Ljung. Publikum er helt stille under hele låten, og det var nok høy gåsehudfaktor.  En utrolig sterk opplevelse.

Det eneste som trakk ned opplevelsen en smule for min del var et par vel høylytte publikummere. Jeg vil tro at folk flest foretrekker å høre at bandet fremfører låtene. Det endte med at bassist Kim kommer bort og ber de roe seg litt, og det gjorde de.

Jeg har vært på mange konserter med Seigmen, og jeg har aldri blitt skuffet. Jeg er utrolig fornøyd med hele konsertopplevelsen, og jeg er imponert over publikummet i Ålesund. De imponerte i 2016 og de imponerte denne kvelden. Ålesund er ingen stor by, men har mange ganger bevist at byen har et stort engasjement for musikk- og kulturliv.

Jeg håper guttene i Seigmen snart vender tilbake til Ålesund, og jeg vil absolutt anbefale å ta turen. 6/6.